Å svelge svarte piller, og surfe Kali Yuga

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Konservative i Norge opplever krenkelser og forfølgelser, fordi ingen respekterer dem. De har ingen metoder for å straffe sine motstandere.

Motstanderne deres risikerer ingenting med å plage dem. Å begå urett mot konservative har sjelden eller aldri reelle konsekvenser.

Bortsett fra i svært sjeldne tilfeller.

Typisk blir de ofre for løgn- og hetskampanjer, fra både løgnmediene og andre. Andre ganger blir de utsatt for trusler, vold og skadeverk.

Som hovedregel blir de også diskriminert og forskjellsbehandlet av så vel PFU, som av politiet og rettsvesenet.

Bare fordi de har «feil» politiske meninger. Ingen andre grunner er nødvendig for at disse utsettes for systematisert urett.

Hensikten er alltid den samme. Å intimidere og skremme.

Historisk sett har også kommunister i Norge blitt utsatt for den samme uretten, og de samme virkemidlene. Noe jeg på samme måte tar sterk avstand fra.

Svakhetens problem

Når organisasjoner som SIAN prøver å avholde sine offentlige demonstrasjoner, også kalt «informasjonsmøter», blir de som regel alltid møtt av bøller.

Bøller som skriker etter dem, oppfører seg truende, og som begår vold og skadeverk.

SIAN har ingen annen mulighet enn å krype og gjemme seg bak politiet. Som ofte bare lar hendelser skje, fordi de heller ikke respekterer SIAN.

Det vi kan observere med SIAN er svakhetens problem. De er vergeløse, og mangler de nødvendige musklene til å kunne uttrykke kontroversielle meninger – som at hvite kvinner bør kunne gå trygt i norske gater.

Denne svakheten er også dominerende ved grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen og Tjen Folket. De mangler alle reelle muligheter til å dominere, og på den måten få frem sine budskap uforstyrret.

Bøller får herje med dem. Politiet bøller også med dem om de får sjansen.

Så lenge de ikke kan forsvare sine budskap fysisk, vil de alltid være underdogs som ingen respekterer. Uavhengig av ideologi, politiske meninger eller fremføring.

Sosialdemokratiet og storkapitalen vet å beskytte sine interesser.

Private militser

Resepten for å få til politiske endringer i land som Norge er relativt enkel. Men den er i praksis dønn umulig å gjennomføre.

Å få til et politisk eller ideologisk gjennombrudd krever at man evner å utfordre den til enhver tid rådende maktens voldsmonopol.

Med andre ord må det eksistere en slags maktbalanse for å få gjennom endringer.

For Norges del vil det bety at man må kunne utfordre politiets voldsmonopol. Ikke bare der og da, men på en mer permanent basis. Noe som er umuliggjort.

I land som USA er det tillatt å danne private, bevæpnede militser. Men med visse begrensninger. Disse viser seg av og til i forbindelse med politiske markeringer. Effekten er at politiet blir mer tilbakeholdne, for å unngå at situasjoner eskalerer.

Politiet vil da fortsatt være politiet. Men de er ikke lenger den eneste i gata med sprettert.

Så hvis man hypotetisk sett skulle trumfe gjennom reelle endringer i Norge, ville det kreve mer ressurser enn hva som er mulig å oppdrive.

Ideelt sett burde man vel være rikelig utstyrt, som de amerikanske militsene. Gjerne også noen angrepshelikoptre, noen jagerfly og et par dusin moderne panservogner i tillegg. Aller helst en atomubåt for å være på den sikre siden.

Noe som er fullstendig umulig.

Statens sikring av egen makt

Norske myndigheter har vært forutseende med tanke på slike sprell fra befolkningen.

Straffeloven §§ 128 og 129 forbyr eksplisitt slik paramilitær organisering i Norge.

§ 128. Ulovlig militær virksomhet

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som danner en privat organisasjon av militær karakter her i riket, eller deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en slik organisasjon. På samme måte straffes den som her i riket rekrutterer noen til militær virksomhet for en fremmed stat.

§ 129. Straff for deltakelse mv. i voldelig sammenslutning med politiske mål

Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en sammenslutning som har til formål ved grovt skadeverk, sabotasje, vold eller tvang eller trusler om dette å begå en handling som nevnt i §§ 111-120 eller på annen måte forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender, når sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.

Lover som kan virke fornuftige ved første øyekast. Men som i realiteten setter folket fullstendig i myndighetenes makt. Hvis norske myndigheter plutselig finner ut at Norge skal bli en slaveleir, så vil det ikke være noen til å motsette seg dette.

For å sette ting litt på spissen.

Staten har med dette sikret sin egen makt, med å gjøre det direkte ulovlig å i det hele tatt forme grupperinger som på sikt kan representere en utfordring for statens voldsmonopol.

Diskutabelt gjør dette Norge til en mer totalitær stat enn hva som er hensiktsmessig. I det minste med tanke på de omfattende endringene som skjer i verden.

Men enn så lenge har ting gått relativt bra. Ingen har noen akutte behov for å ty til gatene med private panservogner, eller plaske rundt med en privat atomubåt i Oslofjorden.

Enn så lenge.

Historiske eksempler

Også i mellomkrigstidens Tyskland var private militser avgjørende for politiske og ideologiske endringer.

Sturmabteilung var en væpnet vaktstyrke som passet på ved møter, taler og demonstrasjoner. Ved flere anledninger havnet de i bråk med politiske motstandere og politiet. Blant annet endte disse tumultene i flere skuddvekslinger.

De skapte et helsikes leven, og representerte et ordensproblem som ble for stort til at de kunne håndteres.

Noe som førte til at det tyske partiet NSDAP i økende grad fikk fremføre sine møter, taler og demonstrasjoner i fred. Mens politi og politiske motstandere holdt trygg avstand.

Men det var ikke før Sturmabteilung moderniserte seg over til Schutzstaffel (SS) at de virkelig greide å lage vei i vellinga. De jaget politiske organisasjoner som dagens Antirasistisk Senter til skogs, og annekterte lokalene deres. Videre skapte de alvorlige problemer for politikere og andre som prøvde å stoppe dem.

Resultatet kjenner vi fra historien. De greide på relativt kort tid å kulminere enorme mengder politisk makt i og rundt partiet. Tyskland ble aldri det samme.

Nå sympatiserer jeg ikke med NSDAP. Men de er et kuriøst historisk og politisk eksempel på hvordan en gruppe kan endre et samfunn.

Noe lignende skjedde også i forbindelse med den russiske revolusjonen noen tiår før. Kommunistene utfordret både myndigheter og motstandere på en måte som tvang gjennom endringer. Fordi de hadde masse kuler og krutt.

En umulig kamp

Som norsk borger er jeg fullt innforstått med at jeg, i likhet med alle andre, er fullstendig hjelpeløs. Hvis myndighetene vil bøye meg over og rævkjøre meg, så er det egentlig ingenting jeg kan gjøre.

Slik er det også med politiske grupper som SIAN, DNM og Tjen Folket. De eksisterer alle på en slags bisarr nåde fra makthavernes side. Reelle endringer kan de se langt etter.

Det omreisende sirkuset DNM er kanskje det mest tydelige eksempelet på dette med maktesløshet overfor myndighetene.

Med sine plastskjold og faner er de et lett bytte for politiet. Som har våpen i massevis, taktisk trening og masse annet.

De har med andre ord omtrent like mye sjans som en snøball i helvete.

Snille gutter

Myndighetene har også sikret seg monopol på informasjonskanaler som når ut til offentligheten.

Pressestøtte, NRK-lisens og streng kontroll av lojaliteten hos journalister og redaktører, sikrer et tilnærmet vanntett monopol.

Alternative aktører som Document.no og Resett blir pisset på, av så vel politikere som av de etablerte propagandafabrikkene.

Og det er ofte fint lite de kan gjøre noe med.

De er snille gutter og snille jenter, som vil ha snille endringer i et kjempesnilt samfunn. Selvfølgelig treffer de kvist.

Document.no ble som kjent sodomert i alle hull av PST og politiet, i forbindelse med terrorrettssaken i 2012. Terrordømte Anders Behring Breivik hadde nemlig lagt igjen noen kommentarer i kommentarfeltet deres. I likhet med en rekke andre norske aviser, som slapp relativt glatt unna dette.

For å si det slik, så skal det ikke forundre meg dersom redaktør Hans Rustad måtte gjennomgå en full rumpesjekk.

Men fra spøk til alvor, så vitnet den saken om at medier i Norge forskjellsbehandles. Og det kraftig. Er man ikke en statsautorisert funksjonær med et pressekort, så er ikke hverdagen enkel for den som ønsker å informere om forhold av offentlig interesse.

Er man engasjert i dissens mot etablissementet, så hjelper det lite om man velger å være snill gutt og gjøre ting «riktig». Behandlingen man får er stort sett den samme uansett.

Defaitisme

Selv har jeg aldri tilknyttet meg noen ideologier, eller konkrete grupper. Men jeg er en sleivkjefta faen, som ytrer det jeg mener, og mener det jeg ytrer.

Resultatet er at jeg har blitt forsøkt uthengt som både det ene og det andre. Ofte av statsautoriserte funksjonærer med pressekort, som kun er ute etter å signalisere sosial status.

Noe jeg naturlig nok må regne med.

Likevel har jeg innsett at det er lite eller ingenting jeg kan gjøre med de forholdene som jeg stiller meg kritisk til i samfunnet. Jeg har ingen milits, og heller ingen privat skvadron med jagerfly.

Derfor har jeg forstått at jeg heller bør satse på selvberging. For hvis ting går virkelig galt i samfunnet, med økonomisk kollaps eller sivile uroligheter, så vil jeg være langt unna når det skjer.

Veldig langt unna.

Jeg tenker at det på ingen måte er mitt problem. I det minste ikke i direkte forstand. Fordi det ikke er noe jeg kan gjøre fra eller til uansett.

Noe som fører til at jeg blir kalt defaitist, og beskyldt for å være handlingslammet og feig.

Mulig det. Men hva skal jeg liksom gjøre? Marsjere i gatene med et plastskjold, mens en politimann denger meg i hodet med en batong, og en politihund biter meg i leggen?

Jeg ser virkelig ingen grunn til å gjøre det. Både fordi det ikke vil føre til noen reelle endringer, og fordi det er teit.

Så jeg er vel en slags defaitist.

Svarte piller

På «fagspråket» blant såkalte polacks heter det å svelge svarte piller, når man innser håpløsheten for verden rundt seg. Når man innser at det i grunn ikke er noe reelt man kan foreta seg for å bedre egen situasjon.

Jeg er vel på alle måter en som er såkalt blackpilled.

Men hvordan kan jeg ikke være det? Tatt i betraktning det jeg bevitner når andre prøver ut grensene for hva systemet tolererer.

Helt ærlig så skal jeg innrømme at det er et deprimerende skue. Virkelig deprimerende.

Jeg ser hvordan samfunnet går til helvete rundt meg. På alle måter tenkelig. Og det er i realiteten ingenting jeg kan gjøre. Annet enn å distansere meg fra elendigheten. Skape så mye avstand mellom meg selv og de observerte problemene som overhodet mulig.

Noe annet vil tross alt være irrasjonelt. Det vil være galskap.

Det eneste rasjonelle jeg kan gjøre er å gi beng. Så kan ran, vold, overfallsvoldtekter, terror, korrupsjon og tvilsom myndighetsutøvelse bare være.

Alt jeg kan gjøre er å surfe på en bølge av elendighet. Surfe det som kalles Kali Yuga. Gjøre det beste ut av det å leve i ruinene av det europeiske samfunnet.

Del innhold: