Adresseavisen avslører en sjokkerende naivitet i AUF

Av og til ender ikke ting som de først var tiltenkt. Noen ganger er dette veldig bra.

Jeg har lenge ment at det beste innholdet i dokumentarer, sakprosa, journalistikk og politikk er det innholdet som er utilsiktet. Det som kommer frem mellom linjene, mellom ordene og mellom bildene.

Slik ble det også da Adresseavisen publiserte et intervju med Utøya-overlevende onsdag 24. februar.

Politisk redaktør Siv Sandvik intervjuer historiker Hallvard Notaker, og de to Utøya-overlevende AUF-erne Sofie Rosten Løvdahl og Renate Tårnes.

Notaker har skrevet boken «Arbeiderpartiet og 22. juli», hvor han forsøksvis beskriver hvordan tragedien rammet Arbeiderpartiet og AUF.

Innledningsvis i intervjuet fremheves det av Sandvik hvor gripende Notaker beskriver notatkortene til tidligere Ap-leder og statsminister Jens Stoltenberg.

– Jeg synes noe av det mest gripende i boka di er det kapittelet som du har kalt «Kortene legges», for der vises jo også bildene av sånne notatkort som Jens Stoltenberg noterte på mens han satt i kjelleren på statsministerboligen. Hva slags historie er det de kortene forteller? spør Sandvik.

– Dette er litt sånn gammeldagse korrespondansekort, som det heter. Små pappkort med et sånt preg, statsministeren preget inn og med en sånn riksløve på, som må ha vært det som Stoltenberg hadde for hånden i det rommet hvor han, og til å begynne med han ene rådgiveren som var der, satte seg, svarer Notaker, før han fortsetter:

– På ett av dem, som det er bilde av i boka, så har han [Stoltenberg] tegnet et flagg, og på flagget står det AUF, og så står det «Vi er AUF-ere», som er en AUF-sang fra Utøya. Det står det på kortet. Og da mener jeg det på en måte fanger opp hele det spennet av identiteter som lå i ham den kvelden, både som gammel AUF-er og AUF-leder, og som partiformann og da statsminister i Norge.

Notaker passer også på å fremheve hvordan Jens Stoltenberg hadde notert at han måtte «ringe Torvald og kongen». Torvald Stoltenberg er faren til Jens Stoltenberg.

– Husk å ring pappa og kongen, var det han kommer på øverst på en sånn liste, sier Notaker med gråtkvalt stemme.

Jens Stoltenberg er den samme som våren 2011 beordret terrorbombing av sivile mål i Libya. I etterkant av massakren som tok livet av rundt 25.000 mennesker omtalte Stoltenberg handlingene som «utmerket trening for det norske flyvåpenet».

En sympatisk, snill og god krigsforbryter med andre ord.

Allerede her røpes det hvilke ensidige holdninger som ligger til grunn for det narrativet som blir forsøkt skapt.

Utøya-overlevende Renate Tårnes kommer også med et riktig gullkorn i intervju med Adresseavisen:

For Tårnes gikk politikk fra å være viktig til å bli livsviktig etter terroren 22. juli.

– Politikk var blitt et grunnlag for å ta liv. Jeg fikk en ny motivasjon stå opp for det vi trodde på, samtidig som det var en redsel.

Tenke seg til.

«Mer åpenhet, mer demokrati»

Videre ut i intervjuet med Notaker og de to AUF-erne kommer det frem at folks utbredte skepsis overfor Arbeiderpartiet skyldes «høyreekstrem ideologi», «konspirasjonsteorier» og «ekstremt tankegods».

Dette er idéer som de nå ønsker å påtvinge dagens barn og unge, for å unngå at ungdommen ser på Arbeiderpartiet som krigsforbrytere.

Det handler om merkevarebygging, om såkalt branding.

Ingen ønsker vel å stemme på krigsforbrytere og massemordere. For hvis ingen stemmer på dem så mister de posisjoner, politiske karrierer og fine jobber. De mister makt til å drive nepotisme og politisk kvotering fra «partiboka».

Som Jens Stoltenberg selv formulerte det:

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.

Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.

Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.

– Tale av Jens Stoltenberg i Oslo domkirke 24. juli 2011 (regjeringen.no).

Adresseavisen har rett i at dette er gripende.

Selv er jeg grepet av frysninger når jeg ser dette. Men selvfølgelig, det er vel bare høyreekstrem ideologi som gjør at jeg har motforestillinger knyttet til bombing av sivile mål.

Fakta

«Mer demokrati, mer åpenhet» er å:

  • Slippe nesten 600 bomber over sivile mål i den tredje verden.
  • Skryte av bombingen etterpå, og omtale det som «utmerket trening for det norske flyvåpenet».
  • Avfeie enhver kritikk eller motforestilling som «høyreekstrem ideologi» og «konspirasjonsteorier».
  • Fremstille krigsforbrytelser og terrorbombing som helt greit når det er Arbeiderpartiet selv som står bak.
  • Bruke mediene til å fremme dette narrativet, selv om folk gjennomskuer det.

Heldigvis kan konspirasjonseksperter som John Færseth forklare oss alle at kritikk av slik terrorbombing er konspirasjonsteori, i likhet med at Elvis lever og at Den avskyelige snømannen finnes.

Og ingen liker konspirasjonsteori.

Et oppgjør med holdninger

I intervjuet sier de to overlevende AUF-erne at vi alle må ta et oppgjør med de fiendtlige holdningene som Arbeiderpartiet opplever i Norge.

Dette er åpenbart å begynne i feil ende. I en stadig mer digitalisert mediehverdag vil det være bortimot umulig å holde Arbeiderpartiets krigsforbrytelser skjult for befolkningen. Kanskje kan de til en viss grad lykkes i å påvirke barn og unge som har en begrenset mediehverdag, men også disse vil oppdage virkeligheten når de blir større.

Det blir som å kjempe en kamp mot vinden.

Likevel er det en grunn til å ta et oppgjør med det faktiske hatet som den enkelte AUF-er gjerne møter på grunn av sin tilhørighet i organisasjonen.

I etterkant av tragedien 22. juli 2011 har de overlevende måttet kjempe med fysiske skader, psykiske ettervirkninger og et odiøst NAV-system. I tillegg har de opplevd fremmedgjøring fra egen organisasjon, mistenksomhet og hat fra utenforstående. De er ofre for en politisk kynisme som ønsker å bruke dem instrumentelt.

Disse menneskene har ingen skyld i de forbrytelsene som ledelsen i Arbeiderpartiet har begått. De har ingen skyld i den ideologien og de løgnene som de selv er blitt gaslighted inn i.

Undersøkelser viser også at svært mange mennesker mangler en indre monolog og en indre tankeverden. Mange mangler bevissthet og kognitive evner, noe som gjør at disse menneskene kun er styrt av instinkter. De er bare en reptilhjerne som responderer på ytre stimuli.

Med andre ord er slike mennesker bare styrt av impulser fra omverdenen. Alt de har av kunnskaper og tanker er plantet i dem fra TV-en og massemediene. De følger bare flokken, uten å tenke, uten å ha noen egentlig åndsbevissthet eller noe indre liv.

De har ingen indre monolog som kan fortelle dem at folk kanskje er skeptiske til Arbeiderpartiet av andre årsaker enn hva de blir fortalt. Krigsforbrytelser for eksempel.

På grunn av dette er det ingen grunn til å hate AUF-ere, eller være sinte på dem. Mange av dem er bare med fordi de andre er med, eller de kan ha hatt lyst på en Stratos.

La AUF-erne være i fred, de er ikke helt tilstede uansett.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: