Norske menn skal ha sure gamle feminister. Hvis ikke er de angivelig pervoer.
Hva gjør en mann på 35 dersom en vakker ung kvinne på 19–20 vil være litt mer enn bare venner? Svaret er selvfølgelig «det kommer veldig an på».
Er det snakk om en veldig skjev maktbalanse, som et tillitsforhold utenom det rent mellommenneskelige, er det selvfølgelig ikke bra. Det er klart. Likevel er en slik relasjon under normale omstendigheter like ukontroversielt som at en mann på 40 dater en kvinne på 25, eller at en mann på 50 dater en kvinne på 35.
Så lenge det er snakk om to voksne og samtykkende personer, som finner sammen av egen fri vilje, bør slike relasjoner i utgangspunktet være greit. Fra et biologisk perspektiv er det også naturlig, i og med at menn tiltrekkes av det fruktbare og kvinner tiltrekkes av menn som kan gi trygghet og forsørge eventuelt avkom.
Tradisjonelt sett har slike aldersforskjeller også vært veldig vanlige i Norge, i hovedsak med tanke på ekteskap. Ta gjerne en titt på eldre gravsteder på kirkegårdene, hvor menn og hustruer er begravet i samme grav. Det er ofte en god del aldersforskjell.
Samtidig er det viktig å skille denne type relasjoner og gamle griser som utnytter mindreårige, psykisk syke, rusavhengige og andre i vanskelige situasjoner.
Overgripere som forgriper seg på mindreårige eller svake må låses inne, og det lenge, fordi disse ser på andre mennesker som byttedyr de kan forsyne seg av og misbruke.
Adresseavisens kommentator Kari Hovde påpeker flere eksempler på slike skadelige og utnyttende relasjoner i skjønnlitteratur og romaner, og prøver deretter å klistre denne type adferd til høyresiden og «patriarkatet».
Jeg tror ikke en slik tilnærming til problemet er helt presis, men det er åpenbart en del av narrativet om «Orange Man Bad» og «de slemme mennene».
Framskritt til tross, metoo-oppgjøret i Frankrike har vært seige saker. De patriarkalske strukturene er solid forankret. Med et politisk landskap der høyresiden har fått større armslag, er det tøffe tider for den nye generasjonen unge feminister som jobber for likestilling. Særlig måtte fremtredende feminister tåle mye trakassering i forbindelse med presidentvalget i vår.
En annen selvbiografisk roman som kretser rundt samme tema, er Linn Ullmanns «Jente, 1983» (2021). Jeg-personen reflekterer over hva tida i Paris, da hun som 16-åring fristet lykken som fotomodell, har gjort med henne som menneske. Ensom og usikker havner hun raskt i senga til den kjente motefotografen «A» som er midt i 40-årene. I dag ville vi stemplet «relasjonen» som maktmisbruk og overgrep. Den gang, på 80-tallet, kunne dette pågå uten at noen tok affære.
De to romanene lå i bakhodet da jeg i sommer leste en annen, svært god roman om en asymmetrisk, usunn kjærlighetsrelasjon. «Kairos», skrevet av den kritikerroste, tyske forfatteren Jenny Erpenbeck, foregår i årene rett før Berlinmurens fall og handler om kjærlighetsparet Katharina på 19 og Hans på 53 år. Begge har jobber i kulturlivet i Øst-Berlin. Sistnevnte er dessuten godt gift – og notorisk utro. Hvordan de som enkeltmennesker tenker, snakker og oppfatter livet, er naturlig nok filtret sammen med det kommunistiske diktaturet de lever i.
Det som starter som lykkelig svermeri og et likeverdig kjærlighetsforhold, dreier etter hvert ut av likevekt. Hans viser seg å være en selvrettferdig og manipulerende fyr. Han holder henne i et jerngrep, men forholdet går i oppløsning parallelt med at jernteppet gjør det samme.
[…]Hva er det neste som vi endelig skal se på som uakseptabelt? Og hvem er den neste som tar kampen slik at vi alle kan se tydelig? Det eneste vi vet er at etterpåklokskapens skarpe lys vanligvis ikke skrus på før det har gått altfor langt.
Sentimentet til Adresseavisens kommentator er greit nok derfra til dit. Likevel er det vanskelig å se at perverse griser er noe som representerer høyresiden spesielt, all den tid Pride og transgrooming av barn er noe som den nye venstresiden og de politisk korrekte driver med.
Jeg er helt enig i at en 40-åring ikke skal inngå noen relasjon med en 16-åring, selv om det teknisk sett er lov i Norge, og selv om slike relasjoner har vært vanlige siden tidenes morgen. Før i verden ble kvinner satt til å være koner og føde barn så snart de var i stand til det. Det var ikke snakk om skolegang for å lage PowerPoints. Barnedødsfall var veldig vanlig, og derfor fødte folk veldig mange barn.
Menn og kvinners biologi er også svært forskjellig, og de har veldig ulike biologiske klokker på grunn av evolusjonsutviklede egenskaper.
Som mann er jeg selv «skyldig» i å date eller inngå relasjoner med voksne kvinner som er en god del yngre enn meg. En ung og vakker kone er et statussymbol også i vår kultur. Derfor blir menn som blir sammen med eldre kvinner selvfølgelig sett ned på, fordi disse kvinnene er mindre fruktbare (hvis i det hele tatt).
Kanskje særlig er dette aktuelt for menn i 30- og 40-årene, som er fruktbare og greit etablerte, mens kvinner i den samme aldersgruppen tørker ut og blir biologisk sett overflødige dersom de er barnløse.
Vi menn bør gjerne spille litt på de patriarkalske strengene vi har, når vi kan, og alltid søke yngre partnere. Om ikke annet så bare for å provosere folk med dårlige hensikter.
Og provosere gjør det
Dessverre provoserer det enkelte at menn dater yngre kvinner. Feminister som pusher 40 skjønner ofte ikke at de er utrangerte, og mange oppfører seg som om de skulle vært 25. Dette til tross for at disse kvinnenes metoder og sjarm naturlig nok ikke fungerer like bra som det kanskje gjorde den gangen de var unge og attraktive.
Denne økende «usynligheten» gjør at mange norske kvinner blir veldig sinte og bitre når de når en viss alder, fordi menn begynner å overse dem.
Ingen er derfor så hatefulle som etnisk norske feminister som skal «ta» norske menn som finner seg en yngre partner, eller en partner fra Øst-Asia.
Norske feminister blir gjerne helt som romanfiguren Oscar Yeager i romanen «Hunter» når de ser dette, og kanskje særlig på nett, virker det som.
Tidligere har VG skrevet om hvordan til og med barna til menn med koner fra Asia blir utsatt for dritt. At denne dritten kommer fra hvite feminister er ikke noe nytt. Konservative norske kvinner derimot har typisk et mer åpent sinn.
Er det dermed forholdene mellom norske menn og yngre norske kvinner som nå skal fordømmes av samfunnet, ifølge Adresseavisen, og da som en forlengelse av at griser og pervoer misbruker mindreårige og sårbare? Kanskje.
Dette spesifiserer ikke av Adresseavisen, men det er rimelig å anta at de opplever det som irriterende at norske menn finner kjærligheten med yngre kvinner generelt.
Eller er det norske menns forhold til yngre kvinner som attpåtil er fra Asia som er problemet? Det er også en mulighet. Erfaringsmessig vet vi at dette skaper en del sinne hos norske feminister generelt.
Fremveksten av fenomenet «femcels» gjør neppe saken så veldig mye bedre. De er hvite norske feminister som ikke greier å få seg menn, og som har egne forum på nett for mannehat og selvmedlidenhet. Et fenomen som Aftenposten har skrevet om tidligere.
Skal disse femcelsene eller gamle feministene som står med nesa fast i en stubbe fremtvinge normer eller lover som pålegger norske menn å date dem? Er dette blitt feminismens nye mål? Ikke vet jeg, men det vil ikke overraske meg om dette er målet deres.
Uansett, slik jeg ser det har vi allerede et godt lovverk som tar seg av pedoer og pervoer som forgriper seg på mindreårige, syke og sårbare. Dette systemet fungerer tilsynelatende bra. I tillegg har de aller fleste menn vett nok til å forstå at de ikke skal inngå relasjoner med tenåringer som ikke engang er gamle nok til å drikke eller kjøre bil. Det skulle bare mangle.
Selv håper jeg likevel at denne feministiske diskursen om at menn finner seg yngre kvinner kan komme litt bedre frem i lyset. Først og fremst slik at vi får bedre innblikk i hva disse feministene egentlig vil ha, hvorfor de vil ha det, og hva som eventuelt ikke allerede er dekket av lovverket og eksisterende normer.