Vanlige mennesker har ingen egenverdi for elitene og systemet. Historien om den svenske gutten Tommie Lindh vitner om dette.
I dag begynte jeg å grine. Det er veldig, veldig mange år siden sist jeg gjorde noe sånt. Faktisk er det så lenge siden at jeg ikke kan huske det. Jeg har alltid ment at gutter og menn ikke gjør sånt.
Grunnen til at dette skjedde er at jeg så intervjuet som ekteparet Ronny og Anneli Rønning har gjort med foreldrene til den drepte svenske gutten Tommie Lindh (19).
Tommie Lindh ble i mai 2020 myrdet av en sudaneser, etter at sudaneseren hadde voldtatt Lindhs venninne. Norske Document omtalte den 19. oktober det brutale og forferdelige drapet.
Awad voldtok en kvinne på festen, deretter drepte han Tommie med kniv. Så voldtok han kvinnen igjen.
Han voldtok en kvinne mens han truet henne med kniv, siden brukte han kniven til å drepe Tommie Lindh – før han voldtok kvinnen på nytt.
Abubaker Mohamad Awad (23) voldtok kvinnen mens han truet henne med kniv. Kvinnen og Tommie Lindh varslet politiet, men før patruljen ankom hadde Awad knivstukket og drept Tommie. Deretter voldtok han kvinnen enda en gang under knivtrussel.
Ifølge henne var mannen irritert. Han hadde funnet en lue med Sverigedemokraternas logo i gangen, og anklaget både Tommie og kvinnen for rasisme.
– Då förklarade jag en gång till att nej, det är jag inte och det är inte Tommie heller. Han är bara väldigt insatt i det. Då blev han ännu mer arg, sa kvinnen i avhøret.
Da Awad ble fotografert av politiet smilte han og viste seierstegn, skriver Expressen.
Nå han dømt til livstid i fengsel.
Svenske medier som SVT, Expressen og Aftonbladet har også etter hvert omtalt drapet på Tommie Lindh. Innledningsvis prøvde de svenske mediene å spre desinformasjon om saken, men etter hvert rettet de opp dette.
Norske medier som Aftenposten, Dagbladet, NRK og VG har hele tiden vært stille om saken.
I intervjuet med Tommies foreldre kommer det frem hvor mye urett foreldrene til den avdøde 19-åringen har opplevd etter å ha mistet sønnen. Blant annet fikk foreldrene et brev med beskjed fra svensk politi om å komme på politistasjonen for å hente drapskniven, og skjorta som sønnen hadde på seg da han ble drept.
Foreldrene fikk heller ingen tilbud om krisehjelp etter drapet på sønnen.
Vanlige mennesker
Det som virkelig fikk det til å briste for meg er helheten av saken. Maktesløsheten til foreldrene, som tilhører arbeiderklassen. Hensynsløsheten fra det svenske rettssystemet og politiet. Løgnene i mediene. Uttalelser fra svenske politikere om at en enkel minnemarkering for 19-åringen angivelig var «avskyelig». I tillegg til det politiske miljøet som gjør at norske medier velger total stillhet.
Flere forsøk på å opprette en Wikipedia-side for Tommie Lindh er blitt slettet.
Alt dette kombinert gjør det hele til en veldig spesiell sak.
Saken med Tommie Lindh og hans familie viser hvordan systemet behandler vanlige mennesker. Mennesker som ifølge systemet ikke har noen særlig verdi. Mennesker som helt uten videre kan ofres på den fanatiske ideologiens alter. Vanlige mennesker, som ikke kan påberope seg noen såkalte rettigheter eller stille noen krav.
Samtidig som dette skjer samles fanatikerne i Norge hvert år for å sørge over avdøde Benjamin Hermansen, som ble drept på Holmlia i Oslo for over 20 år siden. En sak som også var en forferdelig tragedie, men som er blitt kraftig misbrukt politisk. Hermansen har fått reist en egen totem, fått minnefond opprettet etter seg og generelt blitt et symbol på rasistisk vold.
Systemet i Norge prøver derimot å aktivt grave ned saken om Tommie Lind.
På samme måte som systemet i Norge også prøver å grave ned sakene om nordmenn som Marianne Hansen, Marianne Haugen, Heikki Bjørklund Paltto, Håvard Pedersen, Marie Skuland, Arve Kvernhaug, Margaret Molland Sanden, Linn Olsen Uteng, Ann-Mari Solås, Jonas Pedersen, Cicilie Watnan Lian, Anne Grete Vollum og hennes to ufødte barn, Arild Lund, Anne Marit Søgård, Stein Sjaastad, Finn Abelseth, Mary Ann Hansen, Hedda Karterudseter, Lise Joanni Johanson, Marita Strøm, Helge Nylund, Terje Mjåland, Eli Synnøve Høyland, Cathrine Halvorsen, Annie Bergliot Olsvik, Audun Bøland, Henry Simonsen, Johnny Øvergård, Inger Sund, Kjell Petter Dahlberg, Martin Morisse, Einar Tormod Rønning, Kristoffer Inderberg Bastiansen, Gunn Merete Lode, Gunn Sivertsen og hennes tre barn, Hanne Kristine Olsen, Kenneth Alexander Otnes, Gry Husein, Vegard Midtveit, Barbro Zhedini, Ola Wangen, Ulf Bråthen, Rune Åge Berg, Bernt Christian Thon Reppe, Marie Louise Bendiksen, Ken-Gøran Abrahamsen, Tom Halvorsen, Hilmar Jarle Fjørtoft, Randi Rastad, Heidi Sørlie, Linda Merete Sandvik, Berit Backer, Paul Gamlem, Tore Andre Holthe, Jarle Næss, Tage Ansethmoen, Gunvor Refsdal og Bjørn Erik Solberg.
Knapt noen husker disse navnene.
Alle disse er nordmenn som er drept av innvandrere i Norge. Drapene har ulike motiver, men mange av sakene kan ikke tolkes som mye annet enn rasistisk motivert.
På mange måter er disse navnene minnet etter en sakte 22. juli-massakre.
Men disse menneskene får ingen byster, taler, minnefond og fakkeltog. De får ingen minneplaketter, minneparker, svulstige taler eller offentlige markeringer. Ingen snakkende hoder går ut offentlig og krever et «oppgjør» mot tankegodset og ideologien som har gjort tragediene mulig.
Disse menneskene var bare vanlige mennesker. De har ingen egenverdi for systemet eller den ideologien som systemet nå er basert på.
For å se den originale lista kan du gjøre det på FMI sine nettsider.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion