Aldri tidligere har det vært mer sørgelig og fælt i Trondheim. I det minste hvis vi skal tro Adresseavisen.
Tidligere i sommer brukte jeg en krone, eller var det en tier, på et månedsabonnement på den lokale avisa her i Trondheim.
Jeg mener det er en stiv pris. Aller helst burde Adresseavisen betalt meg for å lese innholdet, i hvert fall slik det er nå, fordi innholdet får meg alltid i dårlig humør. Kort forklart er det nitrist.
I sommer og i vår har det stort sett vært bare surmaget oppgulp fra dem. Aldri en eneste gladsak som får meg til å smile eller le. Ting i Trondheim er visst ikke bra nok, alt er tilsynelatende bare elendighet, masse problemer, katastrofe, lidelse og ikke minst gråvær.
Jeg tror de har fått en såkalt redaksjonell depresjon. Det er faktisk en greie.
Bare se på disse overskriftene fra de siste ukene:
Og det fortsetter:
Det er visst ikke en eneste gladsak. Ingen fine øyeblikk i Trondheim, ikke noe trivelig å gjøre, ikke noe å glede seg over eller noe som er bra.
Alt. Er. Trist.
Jeg vet ikke hvorfor disse folkene tilsynelatende er så triste. Burde de ikke egentlig være glade? De utgjør selve prototypene på sunne og friske mennesker i den norske middelklassen.
Attpåtil bor de i nydelige Trondheim, hvor det er alle mulige artige ting å gjøre.
Det privilegerte menneskets problem
I dag syklet jeg en runde opp Bjørndalen, og så deretter ned til sentrum for å møte noen mennesker jeg setter stor pris på. Etterpå besøkte jeg et familemedlem på sykehuset.
På denne turen så jeg en mann som gikk rundt i fillete klær og samlet tomflasker fra søppelbøtter. Jeg hilste så vidt på en gammel venninne fra ungdommen, som har noen hull i CV-en. Nede på sykehuset så jeg mennesker som neppe er i stand til å skrive særlig mye.
Vi mennesker har en lei tendens til å glemme hvor heldige vi egentlig er, og vi overser lett de positive tingene i livet som vi bør glede oss over.
Selvfølgelig kan jeg ikke uttale meg om situasjonen til vilt fremmede mennesker, men det er grunn til å anta at fordi de evner å skrive kommentarartikler i en avis, så står det relativt bra til – objektivt sett.
Til og med jeg ser lyst på livet. Jeg har god helse, jeg har alt jeg trenger, og jeg har det i grunn veldig bra. Fremtiden ser lys og fin ut på alle måter. For tiden leser jeg også en god bok som gir meg veldig mye glede.
I sommer har jeg også fått æren av å «villmannskjøre» litt MC på bane. Det har samlet sett vært en helt topp sommer.
Skulle jeg forholdt meg til Adresseavisen, og benyttet dem som eneste nyhetskilde gjennom døgnet, hadde jeg blitt trist og deprimert. Trolig ville jeg blitt både alkoholisert og suicidal, for maken til negativitet har jeg aldri noen gang sett i en norsk avis.
Abonnentene deres må være helt nedfor, stakkar.
Jeg vet jo at de leser bloggen min, så jeg kan tillate meg å komme med noen forslag til dem:
- Ta en padletur nedover Nidelva og skriv en glad sak om det.
- Kom med noen gode boktips.
- Skriv om positive ting i lokalpolitikken. Til og med her i Trondheim må jo noe være bra.
- Skriv om hvor heldige vi tross alt er med strømprisene her i Midt-Norge.
- Skriv om noen fine kulturopplevelser i Trondheim.
Kommentarjournalistikk er åpenbart mer enn å skrive om nitriste ting hele tiden. Seriøsitet og tristhet er to forskjellige ting.