Pisspreik-konkurransen mellom FpU og Rødt ender uavgjort. Noe annet er stort sett ikke å forvente heller.
I Trønderdebatt denne uka går FpU og Rødt hardt ut mot hverandre. Problemet er at ingen av dem har rett og begge tar like mye feil.
Når jeg rusler rundt i Trondheim ser jeg nesten ingen små bedrifter. Det er ikke mange skomakere, skreddere eller manufakturer. Stort sett det eneste som er igjen er noen utesteder og kaféer som drives av lokale folk, men også disse blir gjerne franchiser.
Fremskrittspartiet og Høyre har gjort det veldig enkelt for store gigantselskaper å ødelegge norsk arbeidsliv og norsk næringsliv.
De fleste arbeidstakerne i Trondheim jobber for store og ofte internasjonale firmaer som har fillialer i byen. Der jobber de typisk med én spesifikk oppgave, som et tannhjul i et enormt maskineri. Hvis disse gigantselskapene skulle forsvinne vil disse menneskene ligge igjen som løse tannhjul på bakken, uten å ha noen særlig verdifulle ferdigheter eller kompetanser som lar seg omsette i den virkelige verden.
Dette skjedde i USA, i amerikanske byer som Detroit, hvor gigantiske aktører i bilindustrien slukte opp all arbeidskraften – og når disse hjørnesteinsbedriftene forsvant så gikk alt nedover. Det var plutselig ikke lenger noe behov for spesialiserte billakkerere, industrielle montører og arbeidere som var spesialisert på å utforme karosserideler. Fattigdom tok over store bydeler og folk sultet.
Hvis du spør den yngre generasjonen i dag hva de vil bli, så er svaret dessverre ofte at de vil utdanne seg og jobbe for store selskaper. Noe som sikkert er fint i økonomiske oppgangstider, men alle ting tar før eller senere slutt. På et tidspunkt vil det være for mange produserte biler.
Partier som Arbeiderpartiet og Rødt gjør også det samme, men på en litt annen måte. De legger opp til at folk flest skal være ansatte ikke innehavere.
De gjør det vanskelig for oss som eier og driver små lokale bedrifter. Vi beskattes for høyt til å kunne ha en sjanse til å vokse. Dette gjelder ikke bare for oss som leverer språktjenester, men også for transportbransjen som jeg kommer fra. Før eller senere treffer man et tak hvor det ikke lenger er lønnsomt å utvide. Dette gjør det veldig lukrativt for store og ofte internasjonale giganter å komme inn for å forsyne seg av arbeidskraft og ressurser.
Resultatet av borgerlig og sosialistisk politikk i Norge er summa summarum det samme.
David mot Goliat
Jeg liker fagforeninger. De gjør mye bra. Men i møte med internasjonale giganter har de lite å stille opp med. Selv LO er ofte maktesløse. Bare spør sjåførene og bileierne som kjører for Bring hvor mye det har hjulpet dem å være organisert. Minstelønn er regelen snarere enn unntaket.
I Norge kan store samlastere som Bring, Schenker og PostNord gjøre stort sett akkurat hva søren de vil. Det samme gjelder gigantiske utenlandske transportselskaper som Vlantana og Girteka, som utkonkurrerer norske aktører på pris. Norske transportører og bileiere er ofte sjanseløse. I tillegg så kommer det nevnte skattetrykket på de norske.
De borgerlige partiene holder mens de sosialistiske partiene slår.
Som oversetter tilbyr jeg gode tjenester, men jeg konkurrerer i det samme farvannet som giganter som Språkservice og Noricom. Jeg blir som en liten kystfisker med en sjark som skal konkurrere mot store bunntrålere og fabrikkskip. De er så store at de har fått gode vilkår av de borgerlige. Samtidig er den relative beskatningen langt høyere for meg, noe sosialistene har sørget for. Dette er det virkelige glasstaket.
Riktig nok klarer jeg meg bra, men det er ikke akkurat mye rom for utvidelse og ekspansjon. Større fiskebåt med flere fiskere ombord og større not kan jeg bare glemme. Trondheim er ingen vennlig by for små bedrifter. Hvis jeg en dag trenger å leie lokaler så er prisene presset opp på grunn av de store aktørene. Dette er et uvesen som de sosialistiske partiene har bidratt til å skape like mye som de borgerlige.
Begge sidene har lagt opp til at norsk arbeidsliv i størst mulig grad skal tilby to alternativer:
1: Å møte opp klokka sju som ansatt på en stor og grå fabrikk for å arbeide med produksjon.
2: Å møte opp klokka sju som ansatt i en stor og grå kontorbygning for å tilbringe dagen i en kontorstol.
På taket av disse arbeidsplassene må det selvfølgelig være plassert digre neonskilt med logoen til gigantiske internasjonale selskaper, eller det er logoen til statlige aktører og offentlig forvaltning.