Barn bør, og må, lære aggresjon

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Barn må lære seg å håndtere egen, og andres aggresjon. Vi kan ikke svikte barna med å la dem tro at verden er et sivilisert sted.

I Aftenposten 10. juni skriver Ole Andre Bråten en kronikk om at barn ikke bør lære aggresjon. Med å påberope seg kompetanse fra både Forsvaret og politiet, presenterer Bråten noe som er svært farlig.

Kronikken i Aftenposten har tittelen Barn lærer aggresjon. På tide å skru av «Fortnite».

Hva gjelder spillet Fortnite skal jeg ikke uttale meg. Jeg er ingen motstander av at barn spiller voldelige spill. Men jeg er generelt sett motstander av at barn bruker mye tid på spill. Tid som barna burde brukt på andre, og mer fornuftige ting.

Det jeg reagerer på er Bråtens argumentasjon om at barn ikke bør lære aggresjon.

Bråten skriver:

Det å utøve aggresjon mot et annet levende menneske er heldigvis svært unaturlig. Funn i krig viste nettopp dette. En overraskende lav andel skudd ble avfyrt målrettet mot fienden. I en krig kan det åpenbart være uheldig, så man satte i gang en rekke prosjekter for å øke aggresjonen.

Et av disse var å benytte simuleringer og dataspill der man ikke lenger skyter på dukker eller pappblink, men menneskelige mål. Omtrent som teknologien som slippes løs på våre barn. Forskjellen er bare hvordan denne type plattformer benyttes i Forsvaret og Politet for å utvikle evnen til å møte noen av de mest krevende situasjoner vi kan stå i som mennesker.

Argumentasjon som ikke tar høyde for elementære aspekter av menneskelig natur.

Aggresjonen som instrument

Mennesket har eksistert på denne planeten i vel 100.000 år. Vår eksistens i løpet av denne tiden har på ingen måte vært fredelig. Historien frem til nå er full av kriger, konflikter, vold og overgrep.

Aggresjon har blitt en sentral og viktig del av menneskets overlevelse. Både på gruppenivå, og på individnivå. Det er noe som sitter i ryggmargen hos nær sagt alle mennesker. Selv hos dem som påberoper seg å være siviliserte.

Både Forsvaret og politiet er fundert på disse naturlige mekanismene med aggresjon. Uten aggresjon ville de ikke kunne være effektive. En politibetjent som ikke er aggressiv nok til å gripe inn i en situasjon er ubrukelig. En soldat som ikke evner å gjøre det som må til, vil i verste fall selv bli drept, og samtidig sette andres liv i fare.

Bråten skriver videre:

I flere år trente jeg politihøgskolestudenter i denne type prestasjonsmiljø, der man står ovenfor menneskelignende personer i simulering. Vi benyttet endog videosnutter, der vi som ansvarlige for simuleringene kunne påvirke utfallet ut fra våre datasystem.

Det var for det første en menneskelig faktor som overvåket og kunne veilede ønsket adferd. For det andre var målet alltid å løse situasjonen uten å benytte skytevåpen som siste utvei. For å understøtte fokus på de minst inngripende virkemidlene, som kommunikasjon, vektlegger omfattende lov- og instruksverk et tydelig etisk perspektiv.

Bråten anerkjenner her viktigheten av at personell i Forsvaret og politiet evner å håndtere aggresjon. Men han utelater beleilig at for å håndtere aggresjon, må man være kjent med aggresjon.

En person som ikke kjenner sin egen aggresjon, og som aldri har stått overfor aggresjon, vil naturlig nok være dårlig rustet i møte med aggresjon.

Brytekamp mellom to menn i Afrika. FOTO: Public domain (CC0).

Noe som også underbygges med at mennesker flest heller lar seg selv utsette for aggresjon og vold, heller enn å besvare aggresjon og vold på en adekvat måte. Kort forklart vil folk heller la seg utsette for vold, enn å utøve vold for å hindre vold.

Dette er sikkert vel og bra for politiet. Som er avhengige av at folk flest er sedate og medgjørlige. Men det er ikke bra for vanlige mennesker som havner i situasjoner som ikke er optimale.

Aggresjon er et instrument som gjør oss i stand til å forsvare oss mot farer. Uten aggresjon blir vi lette bytter.

Illusjonen av sivilisasjon

Overalt rundt oss eksisterer det sivilisasjon. Med de verdier, regler og normer som denne innebærer.

Vi har avansert teknologi, helsevesen, politi og et finanssystem. Vi har smarte hus, koselige hjem og trygge biler. Men dette er dessverre kun kulisser, som maskerer den brutale naturen som vi aldri helt kan unnslippe.

Sivilisasjonen er med andre ord kun en illusjon. Et lag som dekker over en brutal verden.

Bråten skriver:

Uten veiledning sitter nå kanskje din unge, lett påvirkelige sønn, på en eller annen plattform og lærer aggresjon.

Det er ikke tvil om at alle trenger økt kompetanse for å møte den aggresjonen vi nå ser i skolen. Skal vi kunne skape trygge oppvekst- og læringsarenaer er det imidlertid ikke tilstrekkelig kun med fokus på forebygging av vold og trusler ovenfor de ansatte som vernes av Arbeidsmiljøloven. Vi må også snakke med barna våre og kjenne hvordan de kan skades og settes i situasjoner de ikke ønsker.

Her er det tydelig at Bråten har levd seg inn i denne illusjonen om sivilisasjon. Samt alt hva det innebærer av såkalt sivilisert atferd, og siviliserte tankemønstre. Noe som sikkert ikke er så vanskelig for Bråten, som trolig jobber på et flott kontor – med jobbfrukt, kaffemaskin og myke samtaler.

Og hvem kan vel egentlig klandre Bråten for denne forståelsen av omverdenen? Mennesker som lever i en viss luksus, tenderer å ta dette for gitt.

Lær barna aggresjon

Jeg mener det er naturlig at barn lærer aggresjon.

Aggresjon er en sentral og viktig del av det å være menneske. Det er en del av den menneskelige naturen. En tilstand som har sikret overlevelse.

Å ikke lære barn aggresjon, eller å ikke lære dem å kunne håndtere eller møte aggresjon, er et svært alvorlig feiltrinn.

Den dagen barna står overfor en farlig situasjon, eller utsettes for aggresjon, må de kunne respondere på en tilstrekkelig måte. Har de ikke lært dette tidlig, vil det kunne være meget farlig.

Jeg mener at Bråten kunne hatt godt av å lese bøker som Training at The Speed of Life, av Kenneth Murray. Samt bøker som The Gift of Fear, av Gavin de Becker, eller bøker som On Killing av Dave Grossman.

Litteratur som inngående forklarer hvordan aggresjon virker, samt hvorfor og hvordan det i seg selv er viktig for mennesker å kunne mestre og bruke sin naturlige aggresjon.

Barn bør lære seg å slåss. Det er min mening. De må lære seg å stå opp for seg selv, i en verden hvor sivilisasjonens kulisser slår stadig mer sprekker. En verden hvor den brutale naturen stadig mer lekker inn fra bak disse kulissene. Vi kan ikke tillate oss å la barn henfalle til å bli sedate og vergeløse, i møte med en brutal virkelighet.

Selvfølgelig finnes det en balansegang også her. Man skal ikke lære barna at vold og aggresjon er greit. Men det er viktig at barna lærer å håndtere aggresjon. Både sin egen, og andres.

Hvis ikke har vi feilet totalt i møte med den virkelige verden.

Virkelighet og dataspill

I stedet for at barna bruker mye tid på videospill, er det mange andre gode aktiviteter for barn. Kampsport, skyting, bueskyting, fiske, jakt og friluftsliv er fine alternativer. I det minste slik jeg ser det.

Slik kan barna lære seg å bli kjent med egen aggresjon, og kontrollere den. De kan videre lære seg å bli kjent med andres aggresjon. Noe som er minst like viktig.

Barna kan lære seg å gjøre opp ild, fange fisk og jakte mat. Noe de en dag kan få bruk for å kunne.

Barn som lærer bueskyting. FOTO: Public domain (CC0).

Slike aktiviteter er langt bedre enn dataspill. I det minste i lengden.

Lær barna å sette pris på bøker. Lær dem sjakk og kortspill. Lær dem å sosialisere med hverandre på en naturlig og sunn måte. Ikke bare gjennom en datamaskin.

Dette er måten vi kan lære barn om virkeligheten. Om naturen, og om seg selv. Å la barna leve seg inn i en kunstig verden er dermed på ingen måte bra. Uansett om det er en kunstig, digital verden – eller om det er den kunstige verdensanskuelsen som Ole Andre Bråten prøver å selge inn.

Del innhold: