– Vi har ingen ønsker om å dokumentere påstandene vi har trykket om deg, Slåttavik.
Dette var ordene til forlagssjef Per Nordanger i Spartacus forlag, da jeg nylig ringte forlaget, og høflig etterspurte dokumentasjon på løgnene som Eivind Trædal sprer om meg i «boken» sin.
Jeg må innrømme at jeg ikke ble verken overrasket eller sjokkert. Det er ikke første gang jeg ser hvordan slike latterlige og groteske figurer prøver å berike seg selv.
Figurer som forlagssjef Per Nordanger og sjefredaktør Nina Castracane Selvik, er drevet av grådighet.
Hvis de øyner en mulighet til å bane seg vei til penger, så griper de denne muligheten med begge hender. Om de så må ty til løgn, ærekrenkelser og bedrageri.
Les også: Takk for omtalen og løgnene, Eivind Trædal
De er veldig uærlige, og de er litt for glade i penger.
Penger som de bruker på flotte boliger, el-biler, reiser, forbrukerelektronikk og annen luksus.
Hvis jeg kastet en 20-krone på bakken foran dem, ville de trolig startet en slåsskamp på tørre nevene for å få tak i den. Det er jeg helt sikker på.
Slike figurer er i grunn ganske komiske.
Likevel kan jeg ikke la være å føle på en viss vemmelse over deres motbydelige natur.
Parasittene blant oss
Da jeg ringte Per Nordanger var det som et deja vu.
Jeg kjente igjen stemmen øyeblikkelig. Det var en stemme jeg har hørt mange ganger tidligere. Selv om jeg ikke har snakket med Nordanger før.
Det var stemmen til et perfid og ondskspsfullt vesen. Den kollektive stemmen til parasittene blant oss. Som spiser kjøttet på samfunnets hest. Som drikker blodet til vårt folk.
Figurer som åpenbart er for dysfunksjonelle til ordinært arbeidsliv. Slik at de må drive såkalt racketeering for å bane seg vei til penger. I dette tilfellet med å leke forlag, slik at de kan grafse til seg kontanter med å spre ondsinnede løgner om folk.
Det er rimelig spesielt.
Situasjonen var som om jeg hadde kløyvet et eple. Inne i eplet sprellet marken Per Nordanger mot det plutselige dagslyset. Et motbydelig syn. Men samtidig fascinerende.
Nordanger skulle vitterlig ha seg frabedt at jeg ringte dem på telefonen, denne ene gangen. Noe han uttrykte svært bombastisk.
Kanskje var han blitt lei av at folk ringer og etterspør dokumentasjon på alle løgnene han sprer. Kanskje hadde et dusin personer ringt inn før meg den dagen, og klaget på noe tilsvarende. Hvem vet?
Jeg lot ham høflig fullføre sin hektiske monolog i telefonen, før jeg sa farvel.
Nordanger fulgte opp telefonsamtalen med å sende meg en e-post, med en link til et blogginnlegg på nettsiden Radikal Portal. En nettside hvor en kjenning av politiet i Bergen fremsetter løgner og konspirasjonsteorier om meg.
Jeg vet ikke hvorfor Nordanger gjorde dette. Kanskje ville Nordanger provosere meg. Mens han prøvde å krype tilbake mot den halvparten av eplet hvor han hadde gnagd seg inn.
Det er vanskelig å si.
Disse parasittene i samfunnet vårt har en tendens til å bli litt hektiske når de konfronteres. Om så konfrontasjonen skjer på en aldri så vennlig måte. Som i dette tilfellet.
Jeg mistenker at de kan ha dårlig selvfølelse over å være den tærende delen av befolkningen. De som aldri produserer noe av nytte, og som bare forbruker.
Dumhet og selvsikkerhet
Jeg vet ikke hva som er verst av figurer som dikter opp ondsinnede løgner om folk – eller figurer som i ond hensikt later som om de tror på løgnene.
Trolig går det for det samme. Ondskapsfulle intensjoner er uansett grunnlaget.
Og det mangler som regel ikke på malisiøse og ondskapsfulle intensjoner hos figurer som Per Nordanger. Figurer hvor en kombinasjon av dumhet, grådighet og selvsikkerhet utgjør det aller meste av deres personlighet.
Det samme gjelder også Eivind Trædal, som har forfattet løgnene om meg.
Jeg mener det er veldig trist.
Videre er det trist å se disse illitterære figurene illudere i rollen som forfattere. Som skribenter er de vulgære. Tekstene deres er preget av feil i grammatikk og syntaks – samt orddelingsfeil, tegnsettingsfeil, og klønete formuleringer.
Kanskje særlig gjelder dette Nina Castracane Selvik. Hun skriver så elendig at jeg tviler på at hun kan bestå norsk på nivå B1. Nivået regjeringen nå foreslår for å få norsk statsborgerskap.
Likevel blir hun forsøksvis profilert som en respektabel forfatter.
Det er til å grine av.
NAV bør ta grep
Når det gjelder figurer som Per Nordanger, Nina Castracane Selvik og Eivind Trædal så bør NAV komme på banen. Ideelt sett burde disse fått arbeidstrening på en matbutikk, en bensinstasjon, eller noe.
Jeg har tro på at slike kan rehabiliteres og avradikaliseres med litt innsats.
Derfor vil jeg nå gi dem et stående jobbtilbud innen transportbransjen. Slik at de kan få komme seg litt ut, få frisk luft og mosjon. Samtidig som de får muligheten til å tjene penger på en ærlig måte.
Jeg er overbevist om at det vil kunne ha en positiv effekt.
Så jeg er villig til å gi dem en fair sjanse. Forutsatt at de kan dokumentere at de evner å møte opp om morgenen.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion