I møte med den dype staten møter de sivile mediene veggen. Slik må det vel av nødvendighet være.
I februar 2018 skrev jeg en kronikk i Dagsavisen om det jeg kaller «den dype staten». Kronikken tar for seg hvordan alle stater har deler av forvaltningen som offentligheten, inkludert mediene, ikke har adgang til.
Alle land som har en statsforvaltning har en dyp stat. Noe annet er ikke praktisk mulig. Den dype staten er de grener av statsforvaltningen hvor offentligheten ikke umiddelbart har innsyn. Både USA og Norge har en dyp stat.
I ettertid har jeg flere ganger harselert litt med aktører som PST, som med så mye annet jeg skriver om, men samtidig vel vitende om at PST er en organisasjon som absolutt mener alvor. Deres oppgave er å ivareta sikkerheten og interessene rundt Norge, som en av verdens rikeste oljenasjoner. Dette er en oppgave som ikke kan overlates til hvem som helst.
Det sier seg selv at en slik organisasjon alltid må være i front, og de må ha føttene godt plantet på bakken. Ikke overraskende må de ha ekstra krav til ting som autorisasjoner, skikkethet og så videre. Krav som går videre enn for de mer «sivile» grenene av politiet.
Torsdag publiserte VG historien til tidligere leder for PST Vest, Øyvind Tenold, som opplever at PST har krenket rettigheter han har som arbeidstaker.
Ifølge saken til VG ble Tenold oppsagt som leder, og som følge av turbulens innad i etaten måtte autorisasjonssamtalen for gjeninnsettelse i stillingen gjennomføres av settepolitimester i Sør-Vest politidistrikt.
Deretter fikk Tenold beskjed om at en autorisasjonssamtale til måtte gjennomføres, med leder i PST sentralt. Dette nektet Tenold å gå med på (!), og fikk derfor ikke godkjent autorisasjonen sin.
Deretter kommer VG inn på banen.
VG:
I varselet beskriver Tenold trakassering, utestengelse og møter bak hans rygg.
Siden høsten 2015 har det vært drevet en systematisk prosess mot ham, beskriver han.
«Prosessen har bestått av en rekke klanderverdige og gjengjeldende handlinger, adferd og metoder(…)»
– Jeg ble oppfattet som en person som problematiserte for mye. At jeg ikke gikk takt, det har jeg fått høre. Det betyr ikke at de har rett til å straffe meg for det. Å si fra og varsle er en rett og plikt du har, sier Tenold.
Med å varsle, klage og behandle PST som en ordinær arbeidsplass, kan det være noe i dette med at han problematiserer for mye. Fra utsiden kan ting se litt sånn ut.
Da Tenold blir autorisert av politimester Hans Vik, er ikke det lenger tilstrekkelig. I oktober 2020 får Tenold beskjed om at også PST-sjef Hans Sverre Sjøvold må autorisere ham.
[…]Øyvind Tenold nekter å stille i autorisasjonssamtale med PST. De spør igjen, men Tenold vil ikke.
I juni i fjor fatter derfor PST en negativ autorisasjonsavgjørelse. Det gjør at Tenold ikke er kvalifisert til å få tilbake jobben som PST-leder.
«Øyvind Tenold sies opp fra sin stilling som enhetsleder ved PST Vest», står det i vedtaket.
Det sier seg jo selv at Tenold burde tatt den praten med PST-lederen sentralt. Men det gjorde han altså ikke, og ting gikk som det måtte gå.
VG ble avvist
Ikke overraskende ble VG avvist.
Hvis sivile aktører som VG, eller for den saks skyld lille Akroma, ringer PST og stiller spørsmål som «fortell litt om interne forhold da, please», sier det seg selv at den luka slamrer igjen.
Til tross for at Norsk Presseforbund kanskje tror noe annet, så har ikke sivile medier noen ekstra rettigheter.
Les også: Norsk Presseforbund raser mot politiet
Og da i hvert fall ikke overfor det som utgjør de dype delene av statsforvaltningen. Det kan vi alle bare glemme først som sist.
VG fortsetter:
VG har bedt om et intervju med tidligere PST-sjef Hans Sverre Sjøvold om saken. Sjøvold jobber i dag i Justisdepartementet og kommunikasjonsavdelingen har vært i kontakt med ham. Sjøvold viser til at han ikke lenger er sjef for PST.
– Han hverken ønsker eller mener det er riktig å kommentere på saker eller ansvarsområder som falt under hans ansvar da han var sjef PST når han ikke lenger har den jobben, står det i e-posten.
[…]VG har spurt Benedicte Bjørnland om hun i 2018 – som sjef i PST – innførte et krav om at alle ledere ved PSTs distriktskontorer skal autoriseres av sjef PST.
– Dette spørsmålet må rettes til PST, svarer pressesjef Jeanette Solheim i Politidirektoratet på vegne av Bjørnland.
VG har spurt Politiets sikkerhetstjeneste om når PST innførte kravet om dobbel autorisasjon. Var det i 2018?
Heller ikke de svarer. Kommunikasjonssjef Trond Hugubakken skriver i en e-post at hvordan PST etterlever krav fra sikkerhetsloven, herunder autorisasjon, er regulert i sikkerhetsgraderte dokumenter:
– Det betyr at vi ikke kan dele denne informasjon, eller besvare detaljspørsmål knyttet til autorisasjon, skriver han.
Hugubakken opplyser at nåværende PST-sjef Roger Berg ikke har kommentar til varslingssaken, utover at varselet er behandlet av Justisdepartementet.
Veldig norsk mentalitet
Selv er jeg veldig glad i ting som rettigheter, fagforeninger og den type ting. Men samtidig ser jeg at det kan være en utfordring for aktører som PST å ha ansatte som nekter å gjennomføre autorisasjonssamtaler med PST-leder sentralt, fordi de vil ha ting på sin egen måte.
Regelverk forandrer seg.
I bunn og grunn blir dette som om jeg skulle nekte å fornye autorisasjonen jeg har til å frakte farlig gods, fordi jeg insisterte på å forholde meg til gamle og utgåtte regelverk – og deretter insistert på dette dersom jeg ble stoppet med en utgått autorisasjon, og dermed ikke fikk lov til å kjøre videre.
Saken er i grunn nesten så enkel.
I tillegg handler denne saken om det store ansvaret som PST faktisk har. Trolig er de ikke så hyppe på å ha folk med slike holdninger gående rundt i den type posisjoner.
Selv har jeg aldri hørt om Tenold før jeg leste saken i VG. En sak hvor journalistene unnlater å stille helt grunnleggende spørsmål som: «Hvorfor nektet du å gjennomføre autorisajsonssamtalen med PST-leder sentralt?».
Nå varer det trolig ikke lenge før det kommer et kronikk-ras på nettsteder som Medier24, hvor forståsegpåere og størrelser i de kommersielle mediene klager over at de ikke får innsyn i den dype statsforvaltningen.
«Det er et demokratisk problem at …»
Det er det samme sirkuset hver eneste gang.
Slike holdninger er også kjernen av det jeg kaller den norske mentaliteten. Lilyhammer-mentalitet, det er hva det er.