Trangen til å spre uriktige påstander ble for sterk for Bjørn Are Davidsen. En onsdag i november sprakk han som en rundball – på redaksjonell spalteplass i Dagen, selvfølgelig.
Jeg må innrømme at jeg er fascinert over Bjørn Are Davidsens egenskaper til å fremstille ting helt feilaktig.
Disse egenskapene til å fremstille ting feilaktig demonstrerer han til det fulle på redaksjonell spalteplass i Dagen, der han onsdag 5. november fremsetter en lang rekke uriktige og dypt krenkende påstander om meg som person.
Bakgrunnen for personangrepet på meg i Dagen, er at jeg den 27. juli 2024 skrev en tekst hvor jeg i klartekst advarer mot både antisemittisme og dispensasjonalisme, og hvor jeg beskriver disse to ytterpunktene som to ulike grøfter vi kristne bør unngå å falle ned i. I teksten henviser jeg til Martin Luthers teologiske avhandling «Om jødene og deres løgner» og prekener fra kirkefedre som Johannes Krysostomos.
Les også: Et oppgjør med kristensionismme er helt nødvendig
Teksten jeg skrev i juli i fjor reflekterer et klassisk og konservativt kristent syn. Budskapet er at vi skal elske vår neste ved å forkynne evangeliet til dem, samme hvem de er, og at vi ikke skal blande kristen tro og lære med politiske ideologier. Avslutningsvis advarer jeg sterkt mot at dette skjer i USA.
I stedet for å kritisere budskapet i det jeg klart og tydelig skrev, velger Davidsen å forvrenge det, og deretter angripe meg som privatperson.
Løgn taler de, hver med sin neste. Med falske lepper, med tvesinnet hjerte taler de.
– Salme 12:3 NB 88/07
Jeg velger likevel å tolke Davidsen i beste mening, og tenke at han sprer feilaktige påstander om meg og angriper meg som person fordi han innerst inne er glad i meg – og oppriktig bekymret for mitt ve og vel, og for min frelse. Kanskje tenker han at de feilaktige påstandene og ryktene vil hjelpe meg på frelsesveien.
En lang rekke usannheter
En av de mest oppsiktsvekkende påstandene Davidsen sprer om meg i Dagen, er at jeg angivelig skal ha stått frem som «nyomvendt» og «nyfrelst». Det kan jeg ikke se at jeg har gjort noen steder. Det ville i så fall vært helt absurd.
Sannheten er at jeg ble døpt som barn og har vært en troende mer eller mindre siden barndommen. Guds løfte om frelse gis som kjent i dåpen, og det er der vi kristne mottar Den Hellige Ånd. Davidsens påstander faller dermed på sin egen urimelighet, og det er i beste fall en vrangtolkning av et intervju med meg i Dagen tidligere. Jeg har en forholdsvis lang bakgrunn innen kristne miljøer, og jeg kjenner både Bibelen og grunnlaget for min egen tro relativt godt.
Påstandene om min påståtte nyomvendelse er riktignok ikke oppdiktet av Davidsen selv, men stammer fra aktivisten Lasse Josephsen, tilknyttet venstrebevegelsen og Human-Etisk Forbund.
Det ville uansett vært enkelt for Davidsen å kontrollere fakta i saken. Problemet er snarere at fakta blir uvesentlig hvis noen bevisst har bestemt seg for å forvrenge dem.
Jeg synes det er dypt sørgelig at Davidsen sprer feilaktige påstander om meg som person, basert på rykter fra upålitelige kilder. Den ene påstanden er mer absurd og selvmotsigende enn den andre.
Bare se på dette
Ifølge Davidsen er jeg angivelig en falsk kristen, en høyreekstrem aktivist forkledd som troende, en nyfrelst, en nyomvendt, som sprer hat, rasisme og trusler mens jeg later som jeg er «omvendt».
Videre insinuerer Davidsen at jeg skal være en slags karismatiker som angivelig er «nyomvendt» fra problemer som tilsvarer alkoholisme eller underslag(!), og at jeg viser tegn på «falsk omvendelse», nettopp fordi de feilaktige påstandene og ryktene han sprer om meg, ikke passer inn i et slikt mønster.
Jeg tror både Davidsen og Josephsen kunne hatt godt av å lære hva kristen tro og lære faktisk er, utover det de tilsynelatende har plukket opp fra amerikanske filmer og TV-serier om folk som «omvender seg».
«Det samme gjelder aktivister som i årevis har spredd hat og rasisme, hengt ut, sjikanert og truet navngitte personer.»
«Dagens oppslag om en av ‘Norges mest beryktede høyreekstremister’ som nå vil elske sine fiender syntes en stund å bekrefte evangeliets makt.»
«For de seneste årene hadde mønsteret vært det gamle: Henvisning til antijødiske tekster, nå Luthers ‘Om jødene og deres løgner’. Anbefaling av antisemittiske nettsider som The Unz Review.»
«Kritikerne fikk ikke mindre vann på mølla når reaksjonen på dem igjen ble digital mobbing og uappetittlige trusler.»
«Om de ikke er ulver i fåreklær, kan de være som reven med flere utganger.»
«I verste fall kan det virke motsatt: Man opptrer med et kristelig ferniss, der oppgjør blir mer autopilot enn ansvarliggjøring.»
Davidsen unnlater helt å nevne i hvilken kontekst jeg siterte Luther. Det passer ikke inn med narrativet. Ifølge Davidsen skal jeg også ha «nettmobbet» venstrebevegelsens aktivister i Vårt Land, ved å kritisere adferden deres og påpeke at «ekspertene» de bruker mangler ekspertise på dette temaet.
Davidsens fremstillinger av virkeligheten er både selvmotsigende og uriktige.
- Enhver kan se at det er jeg som blir uthengt og sjikanert av maktmennesker i statlig finansierte medier.
- Enhver kan se at jeg er blitt skjøvet ut av arbeidslivet på grunn av usannheter og grove påstander av den typen Davidsen nå viderefører.
- Og enhver kan tolke det slik at Davidsens hensikt er å forlenge den samme marginaliseringen i kristne miljøer – ved å spre feilaktige påstander slik at andre kristne skal vende seg mot meg, og ta anstøt av meg på bakgrunn av usannheter og rykter.
Som det gamle engelske ordtaket sier: «The proof is in the pudding.» Den som står alene mot mobben og overmakten, er offeret, ikke mobben selv eller de som spiller offer når noen forsvarer seg.
Kort sagt: Når Davidsen skriver eller taler i denne saken, er det ikke sannheten som får ordet.
Davidsens mange selvmotsigelser
La oss også se nærmere på selvmotsigelsene som Bjørn Are Davidsen legger frem i Dagen:
- Davidsen skriver at «Guds nåde alltid er større enn synden», men avviser umiddelbart dette i praksis ved å hevde at nåden ikke gjelder for dem han omtaler, fordi han selv mener å se at de ikke er «reelt omvendt». Dermed erstatter han evangeliets budskap om nåde med en form for moralsk prøvetid, der han selv opptrer som dommer.
- Han påstår at hensikten hans ikke er å dømme, men å «hindre skader på andre». Likevel bruker han hele teksten til å dømme og henge ut én navngitt person, med grove karakteristikker og moralske anklager. Han sier altså at han ikke dømmer, samtidig som han gjør nettopp det.
- Han hevder at en «nyomvendt» person fortsatt gjør de samme tingene som før, men alle eksemplene han trekker frem stammer fra tiden før den omvendelsen han sikter til. Han forvrenger altså sin egen tidslinje, glemmer sine egne løgner, og bruker fortiden som bevis for at ingen endring har skjedd i nåtiden.
- Han advarer mot å være «naiv» og «tro godt om folk», men viser selv en grenseløs naivitet overfor egne kilder og påstander, uten dokumentasjon, uten kontroll og uten forbehold. Han advarer mot godtroenhet, men baserer hele sitt resonnement på rykter.
- Han hevder å ville «beskytte menigheten mot skade», men skaper i realiteten skade selv, både for enkeltmennesker og for menighetens omdømme, ved å spre udokumenterte beskyldninger forkledd som advarsler.
- Han bruker begrepet «billig nåde» (ref. Bonhoeffer) for å anklage andre for manglende bot og endring, men ender selv opp med å gjøre nåden betinget og menneskestyrt, i direkte motsetning til den teologien han påstår å forsvare.
Oppsummert: Davidsen hevder å ville verne kirken mot naivitet og synd, men ender med å forvrenge fakta, motsi sine egne prinsipper og bruke teologiske begreper som våpen mot dem han ønsker å diskreditere. Det er ganske spesielt.
Ja, jeg har gjort feil
Jeg skal åpent innrømme at jeg gjennom årene har brukt ubehagelige virkemidler mot miljøer som har misbrukt makt og posisjoner for å ødelegge livene til vanlige mennesker, men jeg har alltid holdt meg innenfor lovens grenser. Sånt er viktig.
Når Davidsen antyder at dette skulle være rettet mot folk som «mener noe annet», er det naturligvis også feil. Det har aldri handlet om meninger, men om mennesker som bevisst har gått til angrep først.
Av og til har jeg gått for langt, og det beklager jeg på det sterkeste. Jeg forstår at informasjon jeg har hentet frem og delt, kan ha hatt en destruktiv virkning.
Kanskje gikk det særlig ut over en tidligere kringkastingssjef som hadde flyttet inn hos sin daværende elskerinne. Også redaktører og ledere i ulike organisasjoner har fått unngjelde. En Antifa-tilknyttet gruppe i Sverige reagerte med raseri, og et norsk miljø som hadde drevet med seksuelt misbruk av hunder, ble alt annet enn fornøyde da de ble identifisert.
Davidsen er med andre ord i lite fint selskap her, som «kritiker» av meg.
Tidligere, men ikke lenger nå, betraktet jeg det som nødvendig å benytte slike ubehagelige metoder for å beskytte meg selv og andre mot maktovergrep fra personer og miljøer uten samvittighet eller skrupler. Etter hvert innså jeg at jeg hadde stirret for lenge inn i avgrunnen, og at jeg selv var i ferd med å bli et av monstrene jeg ønsket å bekjempe. Gud lot meg se det. Jeg lar også Gud dømme mine «kritikere».
Og hva er kristen omvendelse?
Jeg forventer ikke at liberalteologer og kvinneprester i Vårt Land, Bjørn Are Davidsen eller Lasse Josephsen, skal ha særlig innsikt i kristen tro og lære.
Jeg klandrer dem likevel ikke for deres manglende kunnskaper. Det er også mye jeg selv ikke vet. For tiden går jeg og grunner på spørsmålet om den universelle forsoningen, og om syndene til dem som går evig fortapt, også er betalt for. Jeg heller mot at de er det, selv om jeg vet at andre lutheranere kanskje mener noe annet.
Det er likevel uklart hva Davidsen mener er sann kristen omvendelse, eller ikke.
Forventer han at jeg skal bli som ham – en som sprer feilaktige og grove karakteristikker, og dermed ikke er bedre enn den man anklager for nettopp slike ting? Er det en sann og god kristen? Er det i samsvar med det åttende bud?
Forventer han at jeg som kristen skal opptre som en god sekulærhumanetiker, og delta i den offentlige samtalen på deres premisser og med deres språkføring?
Forventer han at jeg ikke skal sitere Luther?
Vel. Det ser litt sånn ut.
Og når vi først er inne på Luther, og hvordan disse folkene ikke liker at jeg siterer Luther, mener jeg det er på sin plass å sitere litt mer Luther.
Denne gangen vil jeg sitere Luther med litt mer patos, ikke bare vise til teologiske skrifter som «Om jødene og deres løgner» eller «Om krigen mot tyrken» – som riktignok er interessante tekster i seg selv når de leses i sin helhet og forstås i lys av 1500-tallets Europa.
Jeg vil sitere en tekst om barnedåpen og Den Hellige Ånd, som gir et helt annet innblikk i kristen tro og omvendelse enn det humanetikere som påstår at jeg er «nyomvendt», har plukket opp om kristendom fra amerikanske TV-serier.
Barnedåpen:
Her melder det seg nå et spørsmål som djevelen forvirrer all verden med ved hjelp av sine sekter. Det gjelder barnedåpen, og om barna tror og om det er rett å døpe dem. Til dette svarer vi i all korthet: Den som er ulærd, kan slå spørsmålet fra seg og vise til de lærde. Men dersom du vil svare, så kan du si dette: At barnedåpen behager Kristus, det viser seg tydelig ved det han selv har gjort. Gud har jo nemlig helliggjort mange av dem som er døpt som barn og gitt dem Den Hellige Ånd. Og den dag i dag er det mange barnedøpte hvis lære og liv røper at de har Den Hellige Ånd. På samme måten kan vi jo utlegge Skriften og kjenne Kristus, og det er ikke mulig uten Den Hellige Ånd. Hvis Gud ikke vil godkjenne barnedåpen, så ville han ikke gi noen av dem Den Hellige Ånd eller noen av hans gaver. Kort sagt: Da ville det ikke ha vært ett eneste kristenmenneske på jorden fra de eldste tider til i dag. Gud bekrefter dåpen ved å gi sin Hellige Ånd. Dette er noe en kan merke hos mange av fedrene, som f.eks. den hellige Bernhard, Gerson, Johann Hus og andre. Og da den hellige kristne kirke ikke forgår før verdens ende, så blir våre motstandere nødt til å bekjenne at barnedåpen behager Gud. Gud kan ikke være i strid med seg selv eller hjelpe løgnere og kjeltringer og støtte dem med sin Ånd. Dette er vel det aller beste og sterkeste bevis for enkle og ulærde mennesker. For man skal ikke kunne ta fra oss eller omstøte denne artikkel: Jeg tror på en hellig kristelig kirke, de helliges samfunn osv.
– Sitat fra Luthers store katekisme, i Mæland, J. O. (Red.). (2013). Konkordieboken: Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Lunde Forlag.