Politisk tilknytning og livssyn kan ha stor betydning for hvordan du blir behandlet av rettsvesenet i Norge. Noe som til nå har fått lite oppmerksomhet.
Norske dommeres tilknytning til Arbeiderpartiet og Human-Etisk Forbund kan føre til at partifeller og «trosfeller» får spesiell behandling.
Det kan være snakk om straffesaker, jordskifte, barnevern eller sivile saker, hvor én eller flere dommere kan føle seg forpliktet til å dømme i favør av sine egne.
Motivasjonen for dette kan være bevisst eller ubevisst. Det kan like gjerne være frykt for utstøtelse, som ønsker om å handle i favør av en kamerat.
I dag er det ingen mekanismer som fanger opp slike problematiske relasjoner. Kanskje spesielt vanskelig er det når relasjonene er perifere, men likevel nære nok til å ha betydning.
Usikkert
I dag er mange aktivister med klar tilknytning til venstreekstreme og humanetiske organiseringer såkalte lekdommere. Altså vanlige personer som skal assistere en fagdommer i rettsavgjørelser, på grunn av et litt i overkant idealistisk prinsipp om at folk skal dømmes av sine «likemenn».
Men hvor like er egentlig folk i et Norge hvor noen er likere enn andre?
Spørsmålet burde være grunn nok til å iverksette en offentlig utredning av domstolene og habilitet. Men dette blir ikke gjort.
Slik ordningen er i dag kan ingen være riktig sikre på at de får en rettferdig rettergang eller behandling av domstolene. Særlig når det er snakk om underliggende politiske eller livssynsmessige konflikter mellom aktørene.
I praktisk forstand blir domstolene dermed en høyst usikker arena.
Vennetjenester
Et skrekkeksempel på dette fenomenet er overgrepssaker.
Særlig med tanke på politiets større overgrepsoperasjoner de siste årene, som operasjon Dark Room og operasjon Duck. Sakskomplekser hvor flere titalls pedofile overgripere ble dømt for besittelse av overgrepsmateriale, og overgrep mot barn. Gjerne med sadistisk tortur i bildet.
Personene som ble dømt i disse sakene kom fra alle samfunnslag.
Blant de domfelte i disse sakene er anleggsarbeidere, arkitekter, barnehageansatte, direktører, ingeniører, lærere, politikere, SFO-assistenter, tilsynsførere i barnevernet og uføretrygdede.
Flere av de domfelte har presentert seg som ateister, humanetikere, antirasister og feminister i sosiale medier. På dagtid har de vært raddisen i den lokale barnehagen, mens de på kveldstid har banet seg vei til videoer og bilder med tortur og overgrep av barn.
Som rett og rimelig er fikk mange av dem strenge straffer. Men ikke alle. En påfallende trend i sakskompleksene er at de mest radikale og «tolerante» forbryterne tilsynelatende har sluppet billigere unna, i rettssaker med dommere som også har delt tilsvarende godhetsinnhold i sosiale medier.
Dette kan selvfølgelig være tilfeldigheter. Men det indikerer likevel at noe ikke er som det bør være.
Kanskje har antirasister og humanetikere i dommerkappe gitt sine frender spesiell behandling. Eller kanskje ikke. Men det kan ingen riktig vite, fordi problematikken blir ikke gransket.
Ideologisk forankring
Videre vil problemet med tilhørighet og underliggende partiskhet vise seg i saker hvor folk med «feil» meninger er part. Enten som tiltalt, saksøker eller saksøkt.
Fordommer, underliggende forakt, ideologisk forankring og antipatier vil åpenbart kunne påvirke avgjørelser som blir gjort. En «rasist» som har blitt utsatt for vold eller skadeverk vil trolig ikke på samme måte som andre kunne få rettferdighet.
Videre vil slike personer trolig kunne dømmes strengere enn andre for mindre alvorlige lovbrudd, som promillekjøring, skatteunndragelse eller uaktsomme forhold.
Dette er et alvorlig problem med rettsstaten. Et problem som delvis har blitt løst med å fjerne den såkalte juryordningen fra norsk rett. Men som fremdeles gjør seg gjeldende med tanke på øvrige aktører i rettspleien.
En ordning som sikrer likebehandling av alle bør på plass.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion