Forfatter: Brett Stevens
Oversatt til norsk av: Yngve-Frey
Teksten er gjengitt med forfatterens tillatelse. For å lese den originale engelske versjonen, kan du gjøre det her. Les gjerne også Brett Stevens nettside http://www.amerika.org/.
Vi hører mye om kulturmarxisme, som media nekter å definere og som betraktes som en konspirasjonsteori. I virkeligheten har den rot i marxistisk doktrine som fremlagt av Antonio Gramsci. Han argumenterte for at politiske aktivister skulle forandre kulturen, noe som igjen skulle endre politikken til et land.
Beleilig nok lister Eric S. Raymond opp delkomponentene av gramsciansk undergravelse som utgjør kulturmarxisme:
Men sovjeterne, som fulgte lederskapet til marxistiske teoretikere som Antonio Gramsci, tok tanken svært alvorlig om at ved å ødelegge USAs intellektuelle og estetiske liv, kunne de undergrave amerikaneres vilje til å motstå kommunistisk ideologi og en påfølgende kommunistisk overtakelse. Det eksplisitte målet var å bryte ned selvtilliten til Amerikas styrende klasse og skape et ideologisk vakuum som kunne fylles av marxist-leninisme.
Følgelig, det sovjetiske spionapparat drev faktisk to forskjellige typer nettverk: Ett med spioner, og ett med påvirkere. Disse påvirkerne hadde den mindre oppgave å rekruttere spioner (for eksempel da Kim Philby ble brakt inn av en av sine lærere ved Cambridge), men deres hovedsakelige funksjon var å spre dezinformatsiya, for å utløse memetiske våpen som ville skade og svekke vesten.
Jeg har identifisert noen av de viktigste av Sovjetunionens memetiske våpen:
• Det finnes ingen sannhet, bare konkurrerende agendaer.
• All vestlig (og spesielt amerikansk) moralske overlegenhet over kommunisme og islam er ødelagt av vestens historie med rasisme og kolonialisme.
• Det er ingen objektive standarder som vi kan bruke til å måle en kultur som bedre enn en annen. Den som hevder det finnes slike standarder, er en ond undertrykker.
• Vestens velstand er bygget på den hensynsløse utnyttelsen av den tredje verden, derfor fortjener vestlige innbyggere å være fattige og ulykkelige.
• Kriminalitet er samfunnets skyld, ikke hver enkelt kriminell. Fattige kriminelle har rett til å ta hva de vil. Å underkaste seg rovdyrvirksomhet er mer dydig enn å sette seg til motverge.
• De fattige er ofre. Kriminelle er ofre. Bare ofre er dydige. Derfor er bare de fattige og kriminelle dydige. (De rike kan låne litt moral ved å identifisere seg med de fattige og kriminelle.)
• For en dydig person, kan vold og krig aldri rettferdiggjøres. Det er alltid bedre å være et offer enn å kjempe, eller til og med forsvare seg. Men «undertrykkede» er tillatt å bruke vold uansett. De gjenspeiler bare ondskapen til sine undertrykkere.
• Når konfrontert med terror, er den eneste moralske løsning for den vestlige å unnskylde for fortidens overgrep, forstå terroristens synspunkter, og gi konsesjoner.
Selvsagt, målestokken på Sovjets suksess er at flesteparten av oss ikke lenger tenker på disse «memes» som kommunistisk propaganda. Det krever betydelig graving, tenking og minne, selv for en livslang anti-kommunist som meg selv, å forstå at det var en tid (innen levetiden til mine foreldre) hvor alle disse ideene ville ha virket fremmede, absurde og frastøtende for de fleste mennesker – i beste fall, troen til venstresidens sinnssyke ytterkant, og i verste fall, instrumenter til målrettet undergravelse ment for å ødelegge amerikansk levevis.
Tradisjonalister og det (europeiske) nye høyre plukket opp hva Gramsci hadde skrevet og argumenterte for lignende forandringer på høyresiden, noe som ville kreve at vi overtok litteratur, musikk, teater, film og medier ved å innføre våre synspunkter som underholdning – i stedet for å uttrykke dem på den tørre måten i politikk, vitenskap og filosofi.
Venstresiden har overtaket her fordi deres filosofi og egalitarisme er både enkel og lett gjenfortalt. Alt du trenger er et narrativ i stil med den franske revolusjonen, hvor de undertrykte masser som føler seg som misfits, samler seg og fjerner de som har makten.
For at høyresiden skal nå lignende resultater, må den understreke noe enkelt og direkte, slik som tanken om en naturlig orden. Dette betyr at vi må slutte å kjempe mot symptomer – sosialisme, multikultur, likhet, demokrati, konsumerisme, perversjoner – og i stedet bekjempe kjernen, som er tanken om at menneskelig individualisme er viktigere enn den naturlige ordenen.
For at dette skal fungere, trenger vi å gjøre oss selv fokuserte, noe som krever at man gir opp uvanene som finnes i moderniteten. Spesielt på sosiale media, hvor denne oppførselen florerer.
American Monarchist Society omtaler vanene innført av venstreregimet og hvordan man kan overvinne dem:
Å bruke sosiale medier for å skape nettverk var ikke så idyllisk som jeg trodde. Jeg har oppdaget en hel klasse med utstøtte tradisjonalister som saumfarer Facebook, Twitter, Reddit, Discord, YouTube, Instagram og en hel del andre plattformer. De bruker ikke disse nettsidene på noen fornuftig måte, slik som å skape nettverk eller ha en uformell bruk, men overgir sin frie vilje (og fritid) til en avhengighet hvis potens ligner alkoholisme og bruk av dop. De slår ingen røtter i den virkelige verden, fordi de ikke er enige med den. Men heller enn å utvikle sin karakter, sosiale ferdigheter eller generelle framferd mot noe de ønsker å ha i verden – til og med å på en meningsfull måte følge prinsippene de hevder å tro på – sløser disse slavene av lidenskap energien bort ved å late som de er en grandios utgave av seg selv, mens de vanker på steder fulle av bombastiske meninger, uhørte påstander og en fantasitilnærming til verden, men mangler tydeligvis all handlekraft. Det er den perfekte demonstrasjon av unnfallenhet, skandaler, likegyldighet og narsissisme. Sosiale medier er det verktøyet som muliggjør deres forfengelighet, slik sprit nærer raseriet til en drukkenbolt.
Med andre ord, som det har blitt argumentert før, vi står overfor en dualitet: enten retter vi oss mot hybris (overmot) eller arete (utmerkethet). Det første betyr å sette selvet foran verdensordenen, en tilstand lik narsissisme, solipsisme og individualisme. Det andre innebærer en gjennomgripende sans for forhøyelse, en pågående målsetting som aldri fullt ut kan oppnås, men som manifesteres i alt hva man foretar seg.
I stedet for å nøye seg med en tidsalder hvor det menneskelige ego hersker, hvor alle derfor er like lite viktige, ønsker vi å leve i en tid hvor vi sikter høyt, og de som oppnår en grad av disse målene blir belønnet proporsjonalt med anerkjennelse, status, velstand og makt.
Denne enkle tanken – kanskje en omformulering av det platonske ideal av «godt til de gode, dårlig til de dårlige» i kontrast med «godt til de gode, og også godt til de dårlige,» som fremhevet av egalitarismen – kan forene høyresiden ved å forbinde det personlige med det sivilisatoriske.
Med det under beltene våre, kan vi foreta vår egen lange marsj gjennom institusjonene, ved å begynne med en kultur som har blitt størknet og repetitiv under dominansen til venstresidens propaganda.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion