FOTO: Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.

De beste diktene av Jens Bjørneboe

Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976) var en norsk forfatter og samfunnskritiker. Han skrev skuespill, romaner, essays, en mengde avisartikler, taler og dikt.

Tidligere har jeg skrevet om romanen Haiene av Jens Bjørneboe. En bok som jeg likte godt, i likhet flere andre av Bjørneboes romaner. Men han skrev også veldig gode dikt.

Les også: Litteratur: Haiene – av Jens Bjørneboe

Her vil jeg gjengi noen av de diktene til Bjørneboe som jeg liker best.

Hør hvor det lyves

Hør hvor det lyves i bøker og blader,
hør hvor det knitrer av løgn i papir!

Løgnen skal såes i spalter og rader,
det er et jordbruk som lønner og gir!

Løgnen skal vokse sig fruktbar og frodig
over en verden som skjelver av skrekk.

Herre, min gud, hvor papir er tålmodig
under sin skjendsel av sverte og blekk!

Til de sagtmodige

Salige er de, de milde i ånden!
Salige disse, hvis vrede er død!
Går de til arbeid, blir armen og hånden
fulle av blomster og frukt og brød.

Dem skal vi synge om! Dem skal vi love!
Å, vi skal holde dem hellige her!
Ser vi dem arbeide, spise og sove
– husk, at vi vet ikke hvem de er!

Druer av kjærlighet! Søyler av nåde!
Aner vi famlende, vàgt hva de var?
Oljetre, vinstokk er tegnene på det –,
oljetre, vinstokk er plantet til svar!

Til mig selv på min 35-års dag

Vidt i vest hvor Hallingskarven
med sin steile festning står,
blev jeg renset inn til marven
for de syke ungdomsår.

Vind fra nord og sol fra oven
tørket op hver fuktig rest;
sterk og nyfødt og forvoren
skrek jeg i den kolde blæst:

«Ungdommen bestod jeg dårlig!
Den var drømmesyk og matt,
blek og tvisynt og alvorlig
som en nordisk sommernatt!

Sol i zenith, hør nu efter!
Jeg er femogtredve år,
og en bjørnegård av krefter,
– la min høst bli lang og hård!

Overlevet! Overstått!
er min ungdom! Her i sneen
hvor det gnistrer dypt og blått,
svømmer jeg i vann fra breen!

Sol i zenith, slik som du,
høye, hete flammeskjold,
står min egen livssol nu!
I mitt liv slår klokken tolv!

Mine læreår er omme!»
brøler jeg med veldig røst:
«livets arbeidsdag kan komme!
Hvor jeg trives med min høst!

Å, hvor det gjør godt å glemme!»
– Men, da jeg krøp ut av fossen
hørte jeg min gamle stemme,
ung og blek og fjern og frossen:

«Overlevet? Overstått?
Det er ennu blod i sanden
hvor din ungdoms sti har gått!
Gutten overlever mannen!»

Nei, han overlever neppe!
Han er bare med i sekken,
følger med mig i min skreppe,
endog ved et bad i bekken.

Aldri går det an å glemme
nederlaget, tiden, skammen.
Jeg skal adlyde hans stemme.
Vi skal jage storvilt sammen!

Diktene

Omkring mitt strenge hjerte
står tankens ring av jern.
Mødrenes milde verden
var mig bestandig fjern.

Min diktnings karrige blomster
de vokser ord for ord
med hårde stilker opp av
en mager blomsterjord.

Hver modig blomst som pranger
sin dyrekjøpte fred,
blev daglig trukket opp med rot
og daglig klippet ned.

Del innhold: