De vet at de snylter på skattebetalerne – og gjør det likevel. De vet også at det de produserer knapt har noen verdi, men sørger for at pengestrømmen fortsetter.
Det har vokst frem en egen samfunnsklasse som i liten grad har hatt det man før kalte et ærlig arbeid. De har sjelden stått i produksjon, sjelden levert tjenester som folk frivillig etterspør, og sjelden vært avhengige av at noen faktisk vil betale for det de gjør. Likevel lever de godt – gjennom statlige støtteordninger til NGO-er, prosjektmidler og pressestøtte. Finansieringen kommer ikke fra kunder, men fra skattebetalere som ikke kan velge bort ordningen.
Mange i dette miljøet omtaler det de driver med som «arbeid». De snakker om prosjekter, rapporter, kampanjer og «kunnskapsgrunnlag». De skriver søknader, holder seminarer og produserer publikasjoner som i stor grad sirkulerer innenfor det samme miljøet. Etter hvert oppstår det et lukket system der selve tilskuddsøkonomien blir næringen: Arbeidet består i å rettferdiggjøre nye bevilgninger.
Men det mest oppsiktsvekkende er ikke bare avstanden til vanlig arbeidsliv – det er graden av selvbevissthet. Mange vet utmerket godt at virksomheten deres ikke ville overlevd en uke uten offentlige tilskudd. De vet at det de produserer ikke etterspørres av folk som må bruke egne penger. Likevel fortsetter de. De snylter ikke bare ubevisst på systemet; de kjenner mekanismene og bruker dem målrettet. De vet at livsgrunnlaget deres hviler på andres skattepenger, og de vet at det i liten grad skapes noe av varig verdi.
Samtidig overbeviser mange seg selv – og hverandre – om at de «arbeider». De kan snakke alvorlig om arbeidsmengde og arbeidsinnsats, selv om resultatet ofte er dokumenter, kampanjer og prosjekter som ikke løser reelle problemer. Aktiviteten kan være travel nok, men travelhet er ikke det samme som nytte. Det produseres mye papir og mange ord, men lite som faktisk gjør samfunnet bedre eller mer produktivt.
Enda mer problematisk er hvordan enkelte miljøer bevisst former fortellinger som skal sikre fortsatt finansiering. Det publiseres artikler og rapporter som presenteres som kunnskap, men som i realiteten er argumentasjon forkledd som fakta. Journalistikk kan bli kampanjevirksomhet, og forskning kan bli bestillingsarbeid. Tendensiøse fremstillinger og selektiv bruk av kilder blir ikke nødvendigvis sett på som et problem – snarere som et nødvendig virkemiddel for å fremme «den gode saken». Dermed oppstår det situasjoner der falske eller sterkt misvisende fremstillinger spres med åpne øyne, fordi de tjener formålet.
Avstanden til dem som finansierer dette gjennom skatter og avgifter er stor. Mens sykepleiere, håndverkere, sjåfører og teknikere møter konkrete krav og konsekvenser hvis de ikke leverer, opererer tilskuddsøkonomiens aktører i en verden hvor finansieringen i stor grad er sikret på forhånd. De trenger sjelden å møte en kunde som kan si nei.
Resultatet blir en selvopprettholdende krets der man bekrefter hverandres betydning. Prosjektene fremstår viktige fordi de mottar støtte, og støtten fremstår nødvendig fordi prosjektene beskrives som viktige. Kritikk blir lett avfeid som uvitenhet eller fiendtlighet.
Det mest alvorlige er mentaliteten som følger med. Når livsgrunnlaget ikke er knyttet til reelle behov, kan man til slutt miste forbindelsen med hva arbeid egentlig er: å skape noe som andre mennesker faktisk trenger. Da blir det mulig å leve et helt yrkesliv innenfor en struktur som først og fremst handler om å forbruke fellesskapets midler – og samtidig kalle det arbeid.