De «slemme mennene» inviterer nå stakkars kvinner på kaffe

De slemme mennene blir bare slemmere og slemmere. Stakkars uskyldige kvinner er ofre som vanlig.

Hvis en mann inviterer en kvinne på en kopp kaffe, på kino eller på lunsj så er det ikke nødvendigvis noe seksuelt med det. Det er som oftest et forslag om å innta noe som smaker godt, la seg underholde og prate ut om noe. Det kan være hva som helst, både profesjonelt og personlig.

Hvis jeg inviterer for eksempel en venstreradikal aktivist på kaffe, eller til å finne på noe sammen, så er det ikke fordi jeg vil putte pikken min i den. Det kan være noe så enkelt som å etablere en kommunikasjon på det mellommenneskelige plan, for å dempe konflikter før ting går helt over stokk og stein.

Problemet er at menn ikke kan gjøre noe sånt uten å bli mistenkt for seksuelle motiver.

Når datadetektiv Mia Landsem klager over at menn inviterer henne på kaffe via LinkedIn, og hun mener dette er seksuell trakassering, så har jeg vanskelig for å tro at ting er helt sånn.

Kom24:

Året etter at hun opprettet profilen sin, begynte det å dukke opp kaffeinvitasjoner fra fremmede menn. I starten trodde hun dette var vanlig, og at det kunne være forbindelser som tok kontakt for å hjelpe henne videre i karrieren, og at dette var en hyggelig gest.

[…]

– Det tok tid før jeg skjønte at dette ikke var helt riktig. Det startet som hyggelige meldinger der flere gratulerte meg med noe i forbindelse med studiene, noe som var koselig, før meldingene ble langt mer personlig og endte med en invitasjon til en kaffe eller en øl.

Den samme saken ble også plukket opp av E24.

Da hun i et innlegg på foretningsnettverket LinkedIn skrev at hun ville ha seg frabedt dating-forespørsler der, eksploderte kommentarfeltet.

Innlegget har i skrivende stund fått over 180 kommentarer og nesten 1.500 reaksjoner i form av likes, applaus eller andre emojier.

Landsem sier det hovedsaklig er menn som tar kontakt.

– Noen av dem mye eldre enn meg, og de sier de vil møte meg for å «bli kjent», og fortsetter å mase, selv om jeg sier nei.

Disse holdningene er symptomatiske for en tid hvor menneskelig samhandling skal være klinisk og kald. Særlig overfor kvinner.

Jeg er selv ikke blant de mennene som angivelig har sendt Landsem invitasjoner til kaffe, det har jeg ikke hatt noe behov for, men jeg har heller ingen frykt for å invitere verken henne eller noen andre hvis jeg måtte. Hadde jeg blitt anklaget for seksuelle motiver i forbindelse med noe sånt, så hadde det heller ikke brydd meg.

Er det én ting verden har lært meg så er det å være tilstrekkelig distansert i relasjon til fremmede. Dette betyr at jeg i virkeligheten ikke inngår relasjoner med mennesker jeg oppfatter som ukjente, og særlig ikke intime relasjoner. Mye av årsaken til dette er at jeg oppfatter nærkontakt med andre mennesker som noe litt ubehagelig.

Ikke alle mennesker er like hardkokte og forherdet av verden som det jeg er. Ikke alle mennesker har denne distanserte tilnærmingen til andre, og disse kan risikere å bli veldig såret av anklager om seksuelle motiver, dersom motivet deres i denne saken kun har vært å drikke kaffe med Landsem.

Særlig innenfor IT-bransjen tror jeg det er en del mennesker som er veldig myke og bare litt klønete. Hvis disse nå føler seg stemplet som pervoer bare på grunn av noe de selv mente som en hverdagslig og triviell kaffeinvitasjon, så mener jeg det er veldig synd.

Et kritikkverdig fenomen

Jeg har ingenting imot Mia Landsem som person. Hun har ikke gjort meg noe galt, men jeg liker henne ikke som offentlig figur, fordi jeg oppfatter henne som en syntetisk «elite», en som jeg mener har blitt løftet opp og fram. Å bli løftet opp og fram er noe jeg oppfatter som skambelagt.

Folk som lar seg løfte opp og fram oppfatter jeg som veldig store unger. Disse store ungene vokser liksom heller aldri opp.

På mange måter er det å løfte folk opp og fram en form for mishandling. Det hindrer utvikling av karakter og livserfaring. Noe som gjør at jeg har møtt 20-åringer som er langt mer voksne enn enkelte 40-åringer.

Nå tror jeg heller ikke at Landsem er den verste i så måte. Poenget mitt her er å kritisere fenomenet som sådan, ikke enkeltpersoner.

Likevel er jeg sikker på at de fleste av oss som kjenner mannosfæren og moderne internettkultur er kjent med stereotypen av pappajenter i 20-, 30- og 40-årene. Tyranniske prinsesser som påberoper seg en spesiell status og plass i verden, bare fordi de er kvinner. Typisk er disse kvinnene et produkt av babyboomere, som oppdro ungene sine foran TV-en.

Ikke overraskende er denne stereotypen av kvinner blitt en egen meme.

Med å spille med på narrativer om at kvinner alltid er stakkars uskyldige ofre for «slemme menn», så bidrar man bare til å forsterke de infantile holdningene som ligger til grunn for disse stereotypene. Når kvinner kan påberope seg en offerrolle bare fordi noen har invitert dem på kaffe eller en offentlig aktivitet, så har ting gått for langt.

Problemene melder seg raskt når man løfter for mange av disse stereotypiske pappa-prinsessene inn på ett sted. Da ender det gjerne med PFU-fellelser fordi narrativet om «slemme menn» er så sterkt, så fullstendig altoverskyggende, at avisene driter i å innhente samtidig imøtegåelse når «slemme eksmenn» anklages.

Journalisten:

Under onsdagens møte i Pressens Faglige Utvalg (PFU) endte lukket behandling av en klage mot Adresseavisen i fellelse. Utvalget konkluderte med at avisen har brutt god presseskikk på Vær varsom-plakatens punkt 3.2 om faktasjekk og 4.14 om imøtegåelse

Bakgrunnen for klagen er en artikkel publisert i Adresseavisen i oktober i fjor. Saken omtaler et kommunalt kurs som skal hjelpe barn som har skilte foreldre med høyt konfliktnivå. To anonymiserte kvinner, som hevder å ha voldelige eksmenn, retter sterk kritikk mot kurset.

Klagen kommer fra eksmannen til en av disse kvinnene. Han mener at voldsanklagene er usanne, og at han har blitt gjenkjent som en av de omtalte mennene i artikkelen, men at han ikke har fått tilbud om samtidig imøtegåelse. Det hevder han har medført stor belastning for både seg selv og barna.

[…]

Det ble innhentet samtidig imøtegåelse fra de ansvarlige for kurset, men redaksjonen innrømmer at det bevisst ikke ble innhentet fra mennene. Denne avgjørelsen ble tatt av hensyn til kildevern, fordi kvinnene var redd for å bli gjenkjent.

Med å gjøre norske redaksjoner, domstoler, familievernkontorer, påtalemyndigheten og annet til de facto hoppeslott for pappa-prinsesser, så har skandaler og personlige tragedier kommet på samlebånd.

Jeg vet også at bare det å skrive åpent om dette fenomenet, slik jeg gjør her nå, vil skape reaksjoner.

«Se hva de slemme mennene får seg til å skrive om holdningene våre.»

Alt sammen er babyboomer-generasjonens feil. Hadde ikke de oppdratt generasjon X-erne og millenniums-generasjonen foran TV-en, så ville dette trolig aldri blitt et samfunnsproblem i dag.

En annen ting som passer veldig dårlig inn i narrativet om «slemme menn» er at menn topper statistikken for voldsutsatthet, og små gutter blir mest utsatt for både barnemishandling, vold og seksuelle overgrep i Norge. Likevel er det ingen som snakker om dette, annet enn byråkrater som forfatter rapporter for Bufdir på lukkede statlige kontorer. Det finnes ingen interesseorganisasjoner eller NGO-er for disse – fordi «slemme menn».

Samværssabotasje, falske anklager og kvinners konstante offerrolle er alt sammen et resultat av «slemme menn».

Heldigvis har jeg selv for det meste unngått å bli rammet av dette ideologiske takraset, men jeg har kjennskap til nok av historier til å vite hvor helligkårede mor Teresa kjøpte ølet.

Hver gang jeg hører disse historiene om kvinner som stakkars ofre, tenker jeg over om det jeg hører virkelig er sant, eller er det bare et resultat av narrativet om de «slemme mennene».


Del innhold: