Norsk offentlighet har en helt egen evne til å kle opp unyttige mennesker som noe mer enn hva de egentlig er. Men dette forandrer ikke det faktum at de er døgenikter.
Ubrukelige og unyttige mennesker har mange navn og beskrivelser på norsk. Leter du gjennom gamle norske aviser så finner du mange ulike begreper for dette.
Døgenikt. Dagdriver. Gagnløyse. Sullik. Uduge. Evneløs. Udyktig. Inkompetent. Bohem. Kjært barn har mange navn.
På engelsk brukes begrepene layabout, slob, maladroit, unskilled, inept.
På fransk brukes gjerne begrepet fainéant. Et riktig flott begrep, som best uttales med kritisk gestikulering.
Grovt sett betyr alle disse ordene det samme. Begrepene er ment å beskrive mennesker som ikke kan noe. Mennesker ikke evner å utføre noe av nytte.
Begrepene er ikke opprinnelig ment som skjellsord, men som beskrivelser av sosiale problemer.
I dag brukes disse arkaiske begrepene nesten aldri. I det minste ikke i offentlig eller i offisiell sammenheng. Dette til tross for at begrepenes betydning har fått økt relevans som følge av samfunnets økende krav om spisset kompetanse.
Nye veier
Livet som døgenikt kan være hardt. I et stadig mer industrialisert samfunn må døgenikter og bohemer være oppfinnsomme for å bane seg vei til penger og andre goder.
Mange søker seg til en urbanisert tilværelse i de større norske byene.
En mulig årsak til den utbredte urbaniseringen av norske døgenikter, er trolig at de passer dårlig inn ute i distriktene. I små lokalmiljøer er døgenikter og bohemer ofte langt mer synlige. Noe som gjerne fører til at skam og dårlig selvbilde forsterkes.
I mer urbane strøk kan de også sosialisere med hverandre og likesinnede. Ofte bruker de tituleringer som «forfatter og journalist» om seg selv, og om hverandre. Andre kaller seg «kunstnere» eller «forskere».
Svært sjelden er forfatterskapet, kunsten eller forskningen deres noe å skryte av. Hensikten er stort sett tilsynelatende bare å bane seg vei til penger via statlige støtteordninger, stipender, tilskudd og fond.
Av og til organiserer de seg flere sammen for å opprette foreninger, NGO-er og annet for å melke statskassen.
Døgeniktene som problem
Morgenbladet publiserte den 12. janar 1882 et godt forslag til hvordan samfunnet kan håndtere døgenikter.
Forslaget ble skrevet av Morgenbladets daværende redaktør Christian Friele.
Morgenbladet skrev:
Det burde være en eller annen nasjonal institusjon for unge mennesker, som Randal, en offentlig anstalt, hvor disse vakre, behagelige, harmløse, men dovne og lettsindige døgenikter kunne anbringes og tvinges til å arbeide. Det ville endog lønne seg å gi dem klær og mat, uten å la dem foreta seg annet enn å smøre sammen vårlige fortellinger og dikt og spille fine herrer. Mye bedre enn å la dem gå løse og ruinere godtroende slektninger.
Christian Frieles forslag om å sende døgenikter til en offentlig anstalt har vist seg å være både tidløst og fornuftig. Friele sto for en klassisk og fornuftspreget koservatisme som nesten mangler fullstendig i dagens Norge.
Tissekunst, livssyn og «aviser»
I dag blir døgenikter, altså mennesker som ikke kan noe nyttig, gjerne løftet opp og frem som meningsbærende i samfunnet.
Oftest skjer dette gjennom at døgenikter posisjonerer seg i «aviser» og politikk. Hvor de deretter løfter andre døgenikter opp og frem. Synsing er en foretrukket aktivitet. Sjokkerende og pervers «scenekunst» er også vanlig.
Mange døgenikter blir også politikere. Eksempler på dette er Eivind Trædal, Audun Lysbakken, Christian Tybring-Gjedde og Trine Skei Grande. Mennesker som ikke egentlig kan noe praktisk eller nyttig, og som kun har mer eller mindre svevende teoretisk kompetanse.
Disse står i en skarp motsetning til politikere som faktisk kan noe av reell nytte, som Raymond Johansen. Johansen har bakgrunn som rørlegger. Han kan dermed utføre ting som har en målbar praktisk nytteverdi for samfunnet.
Mangel på nyttig kompetanse er og har alltid vært døgeniktenes problem. Denne mangelen er en belastning både for døgeniktene selv og for samfunnet.
En mulig årsaksforklaring til problemet er at disse menneskene er for klossete til praktiske yrker, og for sløve til å lykkes med realfag.
Resultatet er betydelige mengder ukvalifisert synsing i offentligheten, fra mennesker som ikke egentlig kan eller forstår noe. De mangler også som oftest viktig innsikt i saksområdene som de så flittig uttaler seg om.
Noe som gjør dem til lite mer enn bare snakkende hoder.
De produserer ord, men disse ordene har som regel liten eller ingen vekt. Annet enn for mennesker som lar seg lure til å tro at de snakkende hodene har en autoritet, som de i realiteten mangler.
«Ekspertene»
En økende trend blant døgenikter på det sentrale Østlandet, er å titulere seg selv og hverandre som «eksperter». Gjerne uten å inneha relevant praktisk eller formell kompetanse på temaene som de påberoper seg ekspertise.
Mange påberoper seg ekspertise på helse, med å stå frem som homeopater, vaksineskeptikere eller som kostholdseksperter. Andre prøver seg som uskolerte eksperter på politisk ekstremisme.
Klare eksempler på det sistnevnte er Kristian Bjørkelo, Øyvind Strømmen, Lasse Josephsen, Gunnar Tjomlid og John Færseth. Bohemer som påberoper seg ekspertise på nær sagt hva det nå enn skal være, og som er mer eller mindre tilknyttet NGO-en Human-Etisk Forbund – et «livssynssamfunn» som hvert år får utbetalt flere titalls millioner kroner fra staten for å ikke tro på noe.
Andre klare eksempler på dette fenomenet er «klarsynte» Liss Bendriss, Gro-Helen Tørum og Michael Winger, som har stått frem som eksperter på spøkelser og overnaturlige ting i TV-programmer som «Åndenes makt».
Figurer som åpenbart ikke har noe annet å gjøre enn å prate ukvalifisert tull og tøys.
Dagtilbud
Jeg støtter meg fullt og helt til Christian Frieles forslag om å la døgenikter få noe å gjøre på dagtid.
Et dagtilbud eller anstalt hvor døgeniktene kan fremføre «ekspertisen» sin og den ukvalifiserte synsingen sin til hverandre, i stedet for å forurense norsk offentlighet og diskurs.
Dessverre er det ingen politiske partier i Norge som har programfestet en løsning på problemet. Kanskje er det for konservativt, for politisk ukorrekt, å foreslå det rett ut.
Men på 1800-tallet var det fullt mulig å foreslå slike ting. Den gangen Norge hadde en levende og oppegående konservativ bevegelse.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion