Mange av dagens kristne ville neppe kjent seg igjen i troens egne forfedre. De ville stått forvirret tilbake, usikre på hvordan noe så radikalt kunne kalles kristendom.
Jeg har ofte undret meg over hvordan mange av vår tids kristne egentlig ville reagert dersom de kunne reise tilbake i tid og møte noen av troens store skikkelser. Tenk om de sto ansikt til ansikt med Martin Luther, den hellige Bernhard, Gerson, Jan Hus eller kirkefedre som Augustin, Tertullian, Ireneus og Krysostomos. Det er ikke vanskelig å forestille seg at mange ville reagert med sjokk og forferdelse over det de faktisk sa, og hvor lite det lignet på den milde og ufarlige kristendommen man i dag er vant til.
Om de reiste enda lenger tilbake og fikk se Jesus slik evangeliene faktisk skildrer ham, da han irettesatte fariseerne, truet hyklerne med dom og veltet bordene på tempelplassen, ville mange trolig ment at han oppførte seg ukristelig, og at det var lite nestekjærlighet i en slik opptreden. Kanskje ville noen til og med ha ment at Jesus selv syndet da han gjorde det.
Det er lett å se for seg hvordan venstrebevegelsens kvinneprester ville stått måpende og forferdet mens Jesus talte til fariseerne og kalte dem «ormeyngel». Kanskje ville de skrevet en kommentar i avisen Vårt Land om at Jesus burde snakket mer inkluderende og vist større respekt for andre livssyn.
På samme måte er det lett å se for seg hvordan biskopene i Den norske kirke ville reagert om de hadde stått blant myntene som trillet over tempelplassen og dueburene som veltet, mens Jesus med myndighet ryddet huset for hyklere og handelsmenn. Det er ikke vanskelig å tenke seg en alvorlig pressemelding om «manglende dialog», «bruk av makt» og «behovet for et mildere språk i møte med uenighet».
Like lett er det å forestille seg «konservative» størrelser i den moderne kristne offentligheten reise seg midt under en av Martin Luthers prekener i Wittenberg, mumle noe om «tonebruk» og «manglende ydmykhet», og forlate kirken i protest, ute av stand til å tåle alvoret, klarheten og den kompromissløse sannheten som ble forkynt fra prekestolen.
Kirkefedrene ville trolig blitt stemplet som ekstremister og hatere, alle som en.
De som fortsatt kjenner igjen troen
Likevel finnes det fortsatt kristne som neppe ville reagert med forferdelse om de møtte Luther, Augustin eller Jesus selv. De ville ikke klaget over tonebruk eller etterlyst dialog, men kjent igjen alvor, sannhet og åndelig mot.
Det er de konfesjonelt lutherske, de klassisk reformerte, de ortodokse og de tradisjonstro katolikkene. Alle de som fortsatt tror at Gud mente det han sa, og at evangeliet ikke trenger språkvask for å tåle dagens sensitivitet. De ser ikke på Jesu vrede som et PR-problem, men som en nødvendig påminnelse om at helliggjørelse aldri har vært koselig.
Mens dagens kirke bruker tiden på seminarer om dialog og «trygge samtaler», åpner disse bare Bibelen og lar ordene tale for seg. De har ikke behov for å pakke inn evangeliet i bomull, for de vet at sannheten aldri har vært komfortabel. Der mange moderne kristne ville fått sjokk av Luthers språk, ville de bare smilt og sagt at det endelig var noen som våget å mene noe.
De er nok få, men de finnes, som en liten «Israels rest» som ennå holder fast ved sannheten. De henger seg ikke opp i Bibelens semantikk eller forsøker å omformulere Ordet for å gjøre det mer spiselig. De leser det slik det står, tror det slik det er skrevet, og de tror det til frelse. For de vet at Gud holder sine løfter om frelse. De trenger ingen godkjenning fra samtiden og tidsånden.