Hvis du blir stemplet som «høyreekstrem», feilaktig eller ikke, er det ingen vei tilbake. Jeg har testet og prøvd det ut, så du slipper.
La oss si at en person blir stemplet som høyreekstrem, og det finnes visst ingen grenser for hvor høyreekstrem denne personen angivelig er. En dag sier vedkommende at nok er nok, og at han eller hun ønsker å gjøre noe annet med livet. Man kunne tro at den såkalt tolerante venstrebevegelsen ville applaudert det, stått med åpne armer eller i det minste invitert til en kopp kaffe og en samtale.
Men det skjer aldri. I stedet angriper de vedkommende for dette også. De tolker det bare som svakhet.
Dette avslører noe viktig. De bryr seg ikke om hva folk egentlig mener eller om de endrer mening. De vil bare drepe deg. Slik de drepte Bjørn Funder Halldal, som ble presset til selvmord gjennom løgner og sosial isolasjon. Og slik de drepte Jarle Steinarson Skyggedal.
Jeg er selv en av mange som står på det som må tolkes som dødslistene til venstrebevegelsen, fordi de ser på meg som en «kontrarevolusjonær». Det ville vært en løgn å si at jeg ikke bryr meg om det, men situasjonen kunne vært langt verre. Den bevisste marginaliseringen ville vært langt mer ødeleggende hvis jeg var jobbsøker eller slet med rus eller psykiatri. Det ville også vært langt verre hvis jeg ikke forsto hva de er, hva de driver med og hvorfor de gjør det.
Ingenting å tilby
For venstrebevegelsen finnes ikke ordet tilgivelse. Selve tanken om å kunne tilgi noen er fullstendig utenkelig for dem. Derfor finnes det ikke mer nåde for meg der enn det fantes for de stakkars tyskerne som ble skutt da de forsøkte å klatre over Berlinmuren for å rømme til Vesten.
Venstrebevegelsen har heller ikke noe jeg trenger eller ønsker meg. I en tid med økonomisk nedgang klarer de knapt nok å konstruere nok stillinger til å kvotere inn sine egne partikadre i medier, akademia og offentlig sektor, og de sliter like mye med å holde liv i alle posisjonene innen kultursektoren, NGO-miljøene, forsknings- og utredningsapparatet og det stadig voksende kommunikasjons- og prosjektbyråkratiet.
Kort forklart er det så trange tider for tilkarringsbransjen at de sliter med å skaffe nok lønnede plasser til alle som skal holdes inne i systemet. Da har de selvfølgelig ikke noe å tilby sånne som meg.
Selv er jeg relativt godt sikret, og kommer til å ha en arbeidsinntekt som ligger betydelig over medianinntekten for norske arbeidstakere i all overskuelig fremtid. Jeg har derfor ingen planer om å hoppe fra et stup eller gi etter for den planlagte og organiserte marginaliseringen.
Andre er dessverre ikke like heldig stilt.
Et tydelig signal
Det som endelig er påvist, er at det ikke finnes noen vei tilbake for noen. Når venstrebevegelsen først har stemplet deg, er alt avsluttet for godt. De har ingenting å tilby, og det finnes ingenting å hente på å prøve.
Ingen dører kan åpnes igjen, ingen samtaler fører noe sted, og ingen gester endrer utfallet. Alt er låst fra øyeblikket du blir definert som uønsket. Situasjonen blir brutal, men samtidig oversiktlig. Når returmuligheten er borte og veien inn er sperret, kan du i det minste slutte å kaste bort tid på illusjoner om forsoning eller rehabilitering. Det finnes ikke.
Dette fungerer også som et tydelig signal om hvordan denne bevegelsen opererer. De viser åpent at de ikke tror på endring, ikke tror på dialog og ikke anerkjenner muligheten for at mennesker kan vokse, lære eller bli tilgitt. Grensene markeres med en endelighet som ikke overlater noe til tolkning. Når situasjonen er slik, vet enhver som følger med hva som gjelder. Bildet blir kaldere, men også klarere.
For alle som befinner seg på utsiden, er frontlinjene derfor krystalltydelige. Ingen skjult inngang finnes, ingen prøvetid, ingen måte å bevise noe på. Alt avvises på forhånd. Slik sikrer de full kontroll over hvem som får være innenfor, og hvem som skal holdes permanent ute. Når dette først er erkjent, blir det også tydelig hvor lite verdt løftene deres om toleranse og inkludering er i praksis. Det tegner et mer realistisk bilde av landskapet – og viser hvem som faktisk står for åpenhet, og hvem som ikke gjør det.