En frisk høyrevind virvler opp høstløvet i europeiske gater. Dette skaper stor uro i globalistiske kretser.
Italienerne har vunnet det italienske valget.
Rivjernet Giorgia Meloni ser ut til å bli Italias nye statsminister. Og hun er virkelig et rivjern også, det er bare å høre på talene hennes.
Legg gjerne merke til de italienske håndgestene.
Valgresultatet i Italia føyer seg inn i en trend i Europa, som viser at folk er lei av den globalistiske «venstresidens» suicidale og masochistiske holdninger.
Les også: Også «venstresidens» importerte velgere stemte på SD
Stadig flere opplever at det er langt viktigere ting i hverdagen enn å høre på profesjonelle ofre klage over «rasisme», «hat» og «fobi».
Strømregninger er et eksempel.
De globalistiske mediene fortviler også over situasjonen. Høyrevinden over Europa kan bety slutten på mange ting som den nye «venstresiden» holder kjært.
Ting som brennende politibiler i gatene, fremmedkulturelle masseslagsmål med macheter, fri flyt av harde narkotiske stoffer, normalisering av pedofili og transgrooming av barn kan forsvinne.
Videre kan den globalistiske venstresidens nepotisme og korrupsjon treffe kvist. I verste fall kan avkommet til sosialdemokrater i Europa måtte ut i det ordinære arbeidslivet, i stedet for å bli løftet inn, opp og frem gjennom politiske nettverk.
Selvfølgelig er det panikk. Ifølge Aftenposten er utviklingen angivelig «farlig». Spørsmålet er: farlig for hvem?
Aftenposten:
Det betyr også at Vest-Europa etter all sannsynlighet får sin mest høyreradikale regjering siden andre verdenskrig. Nå skal Italia styres etter prinsippene «gud, familie og fedreland». Eller «Italia først», som mange har begynt å kalle politikken til denne blonde, romerske varianten av Donald Trump.
[…]Giorgia Meloni har beundrere i mange land, akkurat som Donald Trump og Viktor Orbán har det. Hennes suksess vil være en inspirasjon for mange. For EU-toppene i Brussel, og for moderate politikere på både venstre- og høyresiden er dette en stadig klarere utfordring de ikke kan ignorere. De kommende månedene vil bli en formidabel stresstest for europeisk demokrati.
En stor del av velgerne i Europa gir uttrykk for frykt, bekymring og frustrasjon. Det er både arrogant og farlig å avskrive dem.
Farlig for selvfølelsen til en stadig mer autoritær og retthaversk «venstreside», kanskje. For alle andre, trolig ikke så veldig.