Ytre stimuli som alkohol, dop, adrenalin og forbrukermentalitet kan gi oss forbigående glede. Genuin lykke derimot kommer ikke utenfra, men fra innsiden.
Bær og sopp som du selv har plukket fra skogen smaker bedre enn det fra butikken. Fisk som du har fisket selv er som regel alltid bedre enn fisk som er kjøpt. Ved som du selv har saget, hugget og stablet varmer liksom litt ekstra godt på en måte.
Selvgjort er velgjort, heter et gammelt ordtak. Det er et ganske dypt ordtak. Jeg tror dette har noe med stolthet å gjøre. Det handler om å ta et personlig eierskap til det man har.
For en del år tilbake gikk jeg en periode på NAV. De fleste benytter tjenester der i løpet av livet, men jeg opplevde det som deprimerende. Alt hadde liksom en bismak og ingenting ga særlig glede. Mye i tilværelsen føltes liksom lånt og stjålet. Som om jeg benyttet noe som ikke egentlig var helt mitt.
Forrige lørdag dro jeg på en kaffebar nede i byen. Det er ikke ofte at det skjer, men det hender. Noen dager tidligere hadde jeg fått styggelig godt betalt fra et par oppdragsgivere, så jeg burde kanskje like gjerne feiret med noe friskt i glasset. Likevel nøyde jeg meg med en kaffekopp og et stykke gulrotkake.
Mens jeg satt der og stirret ut på det hustrige snøværet i Nordre gate og folk som gikk forbi, noen med paraply og andre ikke, følte jeg et fullgodt eierskap til øyeblikket. Alt føltes velfortjent. Der var jeg og brukte min egen tid på mine egne premisser, med penger som kommer fra mitt eget lille foretak.
Det hele føltes litt på samme måte som med selvplukket bær eller som selvhugget ved. Vilt og godt på en måte, til tross for at det bare var en kakebit og en kaffekopp i gågata.
Idet jeg gikk derfra følte jeg meg lykkelig. Fjellet er besteget og jeg står på toppen og skuer utover.
I dag har jeg oppnådd en tilværelse hvor jeg har det jeg trenger, uten å måtte forholde meg til autoriteter, hierarki og menneskers sosiale spill. Jeg er hevet over dette. Livet er helt og holdent på mine egne premisser. Kollektivisme og autoriteter er uansett noe som jeg aldri har fungert godt med.
Ulykkelig kollektivisme
Jeg husker jeg tenkte på hvor ulik mentalitet vi mennesker har. Noen er helt og fullstendig avhengige av å bli løftet inn, opp og fram av andre. De trenger å bli kvotert inn og hjulpet fram, mens noen holder dem i hånda og sier at de er flinke.
Det er noe som jeg aldri har måttet gjennomlide. Jeg hadde følt dyp skam dersom det hadde skjedd.
Ted Kaczynski skrev en gang dette:
Ord som «selvtillit», «selvstendighet», «initiativ», «bedrift», «optimisme» osv. spiller liten rolle i det liberale og venstreorienterte vokabularet. Den venstreorienterte er anti-individualistisk, pro-kollektivistisk. Han vil at samfunnet skal løse alles problemer for dem, tilfredsstille alles behov for dem, ta vare på dem. Han er ikke den typen person som har en indre følelse av tillit til sin evne til å løse sine egne problemer og tilfredsstille sine egne behov. Den venstreorienterte er antagonistisk til konkurransebegrepet fordi han innerst inne føler seg som en taper.
Kaczynski er riktig nok kontroversiell, men akkurat dette er unektelig veldig sant. Det er en god beskrivelse av mennesker som tiltrekkes det kollektivistiske og som mangler individualisme. At Kaczynski tilskriver disse egenskapene, eller rettere sagt mangelen på egenskaper, til venstreorienterte er ikke tilfeldig.
Min erfaring er at venstreorienterte ofte mangler genuin lykke i livet. De mangler stolthet over å ha gjennomført og skapt noe på egen hånd. De mangler den selvtilliten som kreves for å kunne ta vare på seg selv. Derfor søker de seg til flokken for å finne trygghet – for å bli tatt vare på av andre. Staten og det de oppfatter som autoriteter er liksom det som skal berge dem.
Noe annet som er typisk for dem er at de eneste gledene de har i livet er overfladiske. Ofte er det ting som materialisme, gleden over å være «flinke» som adlyder ordrer, gleden over egen oppfattede «status» eller skadefryd over å skade andre. En slik mentalitet kan aldri føre til ekte og genuin lykke.
«Flink gutt»
Under det såkalte Milgram-eksperimentet på begynnelsen av 1960-tallet opplevde mange av deltakerne glede og tilfredsstillelse over å ukritisk følge ordrene som ble gitt om å gi andre mennesker strømstøt.
Mange av deltakerne i eksperimentet rapporterte de følte at deres egen sosiale status økte med å ukritisk følge ordrene som ble gitt av autoriteten (forskeren).
Kun 35 prosent av deltakerne var kritiske nok til å nekte å utføre ordrene som ble gitt. Veien til genuin lykke i livet finnes kun i å tilhøre de 35 prosentene som er kritiske nok til å nekte å adlyde. Altså de som ville gå sin egen vei, og som stolte på sin egen evne til å vurdere situasjonen på en mer selvstendig måte.
Igjen, så har dette med å gå sin egen vei og basere seg på egne vurderinger mye prinsipiell likhet med det å fyre med sin egen ved, eller gleden i det å spise fisk som man har fisket selv.
Selv har jeg aldri hørt om, eller på langt nær møtt, en lykkelig kollektivist. De er alltid ulykkelige mennesker. Twitter-venstre har tilsynelatende klippekort hos psykologer og hjelpeapparatet.
Har de ikke reelle problemer så konstruerer de problemer, gjerne med å demonstrativt påta seg byrden til antatt undertrykte grupper som homofile, såkalte minoriteter, mishandlede kvinner og den type ting. Grupper som de selv sjelden eller aldri engang tilhører, eller har noe som helst til felles med.
Dette er noe de gjør i stedet for å bygge noe, oppnå noe eller produsere noe. De lever livet på stedet hvil i en slags status quo – gjennom andre og via flokken.
Når de jager i flokk så er dette et klart og tydelig uttrykk for at de er dypt ulykkelige, og de er ikke i stand til å bli lykkelige heller. Det er ikke lykkelige mennesker som tyr til kollektivisisme, moralisering av andre, politisk korrekthet og røkting av offentlig diskurs. Det er heller ingen lykke å finne i det å løftes inn, opp og fram, eller å kvoteres inn uten egen fortjeneste. Om noe så er det kun en overfladisk glede i sånne ting. Det er noe kortvarig og forbigående.
For å være helt ærlig så tror jeg ikke gulrotkaka deres noen gang vil smake like godt som min. De evner nemlig ikke å finne lykken i det å plukke sine egne bær.