Mange spekulerer på hvordan de sosiale utfordringene i Sverige kan løses. Jeg vil her legge frem noen oppriktige forslag.
I all hovedsak handler løsningen om å viske ut konstruerte offerroller og redusere panikk.
Jeg kan på sett og vis identifisere meg litt, delvis, med menneskene som kaster stein på politiet i Sverige. I likhet med dem har også jeg levd på utsiden av det meste, store deler av livet. Dette er ikke noe jeg bare sier eller hevder, det er faktisk sannheten.
Det er ulike årsaker til at noen er på utsiden. Noen er utenfor frivillig, andre ikke. I uansett tilfelle er det å offerforklare seg selv bare destruktivt. Det fører til unødvendig frustrasjon, fortvilelse og sinne – ikke helt ulikt panikk.
Videoene fra Sverige, med steinkasting, brannbomber og brennende politibiler viser en panikklignende situasjon. Å slå hardt ned på folk med panikk vil ikke ha noen gunstig effekt på lang sikt, og det å koseprate med dem vil kun lindre tilstanden i øyeblikket.
Det viktige blir derfor å utbedre årsaken til panikken.
Offerroller er destruktivt
Jeg har opplevd mye dårlig i løpet av livet. Helt klart. Men jeg er ikke noe offer på grunn av det. Jeg nekter å se på meg selv som et offer.
En offerrolle virker passiviserende på oss mennesker. Det gjør at vi eksternaliserer problemene våre, skylder på noe utenfor oss selv, og dette gjør at vi aldri finner noen egentlige løsninger. Det gjør at vi ikke kommer oss videre.
For mange mennesker er offerrollen blitt en identitet. Enten det er snakk om lyter, kjønn, etnisitet eller opplevd urett blir dette en maske de bærer i offentligheten.
I 2019 skrev jeg om hvordan noen mennesker lar utfordringer og lyter definere hvem og hva de er. Disse utfordringene blir da en stor del, eller hele, deres identitet. De er disse abrene først og fremst.
Les også: Når diagnosene blir hele identiteten din
Jeg har selv møtt mennesker som tenker sånn. Hudfarge, kjønn, legning og lidelser tar over hele deres selvbilde.
«Jeg er melaninrik.»
«Jeg er kvinne.»
«Jeg er homofil.»
Og jeg tenker «vel, er dette virkelig alt hva du er? Er dette det hele?».
Husker antirasistene som skriver i Aftenposten hvem de var, før verden fortalte dem at de er «melaninrike», «kvinner» eller whatever?
Husker de fargede hvem de er, når de ikke først og fremst er farget? Husker transpersoner hvem de er, når de ikke først og fremst er transpersoner? Og så videre.
Vi mennesker er langt mer enn bare sånne ting. Å identifisere hele seg selv basert på dette ene fasettet av en omfattende og ofte sammensatt menneskelig helhet, er meningsløst.
Jeg har selvfølgelig mine feil, mangler, defekter og lyter. Noe er medfødt, andre ting er nok ervervet. Men jeg lar ikke dette definere hvem og hva jeg er. Det er bare en liten del av det hele. Jeg går ikke rundt og vifter med det, og jeg lar det ikke være identiteten min. Hadde jeg gjort dette ville det på samme måte vært passiviserende. Det ville vært veldig begrensende.
For meg har det aldri vært snakk om lavere terskler, lavere forventninger eller tilrettelegging. Jeg har aldri fått en eneste pute sydd under armene. Klart er veien til et mål gjerne litt lenger og mer omstendelig for meg, men jeg tar gjerne den ekstra strafferunden rundt banen når det kreves for å komme i mål.
Det går troll i ord
Problemet i Sverige starter med at det svenske samfunnet og populærkulturen forteller dem at de er undertrykte, stakkarslige og minoriteter. Dette er et budskap som går igjen i alle kanaler. Resultatet er at det går troll i ord, og disse menneskene identifiserer seg som det de blir fortalt. Svensk «antirasisme» og identitetspolitikk er nedvurderende og infantiliserende – dermed blir resultatet utenforskap og sinne.
I Norge har NGO-er som «Antirasistisk Senter» trolig de beste intensjoner, men måten de gjør ting på bidrar til å utdefinere menneskene de ønsker å hjelpe. De bidrar til ekskludering, med å fortelle mennesker at de er undertrykte og stakkarslige.
Trolig stammer dette problemet fra USA, hvor populærkulturen har utdefinert den afroamerikanske befolkningen som «slaver» og «ofre» for omverdenen. Noe som i stor grad passiviserer dem og fører til et destruktivt utenforskap. Når du hele ditt liv blir fortalt at du er undertrykket, at du er en «gangsta», så blir du dette. Det er en underbevisst etterlevelse av oppfattede forventninger.
Vi ser dette fenomenet i Trondheim også, hvor rusmisbrukere stables oppå hverandre og blir forklart at de kun er noen stakkars ofre som det er synd på. Da blir de også det. Det blir en selvforsterkende og destruktiv effekt.
Løsningen for Sverige er dermed å slutte med infantilisering, offerforklaringer og ikke samle disse menneskene i enklaver og skape ghettoer. Offerbudskapet må nedtones betydelig. Antirasisme er som kjent en kynisk industri, og denne må reguleres dersom man virkelig ønsker å integrere disse menneskene. Begynner man å behandle disse menneskene som svensker, så vil de også bli mer svenske.
I land som Norge har woke-hysteriet vært mindre fremtredende enn i Sverige. Innvandrere har ikke blitt infantilisert på samme måte. Derfor har ikke Norge det som heter svenske tilstander i like stor grad som Sverige.