Et fenomen jeg har lagt merke til er hvordan mennesker alltid velger å gjøre ting på en stereotypisk måte.
For å være en individualist av den typen man finner på Svartlamon i Trondheim, er det gjerne forventet at du kler deg på en gitt måte. Høyvannsbukser, sixpence, alpelue, militærstøvler, tweedfrakk og islender er obligatorisk. Når du kler deg som dette, og forfekter de forventede verdiene, er du en individualist og passer inn i gruppen.
På samme måte er det folk som liker black metal, fordi de alltid går med svarte klær og gjerne nagler. For dem er dette en identitetsmarkør. Det er på en måte en fasit for hvordan du skal være, og hva du skal like.
På samme måte er det med stereotypiske hipstere (med tatoveringer på hendene og Wilco på vinyl), antirasister med kordfløyelbukser og Twitter-konto, bimboer med bleket hår og en million selfier på Instagram, fotballpappaer med gassgrill og plenklipper, og så videre.
Det er alltid en slik mangel på originalitet.
På samme måte er det også med den nye «høyresiden» og ytterpunktene på den. Folk som mener at de må gjøre noe med utviklingen, og dette noe er alltid å sende selfie-videoer direkte på Facebook. Slik Instagram er det foretrukne sosiale mediet for bimboer og Twitter er for antirasister, er Facebook tilsynelatende det foretrukne sosiale mediet for den nye «høyresiden».
Jeg kaller dette «woke-høyresiden», hvor man er pålagt å kritisere islam og hevde at Israel er et demokratisk fyrtårn. Det er nærmest som kollektive tvangshandlinger.
Hvis noen er uenige med dem, med å for eksempel si at Israel kanskje kan kritiseres for noe, går de helt i oppløsning og krever sensur og avstraffelser av den som mener noe annet. Da sitter klagene til PFU og kringkastingsrådet like løst som politianmeldelsene.
Les også: NRK-sjokk: Les de elleville klagene til Kringkastingsrådet
Dette er noe woke-høyre har felles med woke-venstre. Begge har lagt hele sin identitet i å tilhøre en gitt kohort, og de forsvarer de vedtatte verdiene med nebb og klør.
Forventninger
For min del blir det hevdet at jeg tilhører den ytre høyresiden politisk. Dette er påstander som legger til grunn visse forventninger for hva jeg skal mene, hvordan jeg skal snakke og hvordan jeg skal oppføre meg. Folk er så vant med sterotyper at de forventer at jeg også skal etterleve disse.
Dessverre sliter jeg litt med å leve opp til forventningene også der.
I sommer startet jeg litt med direktesendinger på Facebook Gaming. Jeg sender da spillstrømmer fra en Xbox på stua mi til Facebooks tjeneste for spillvideoer. I videoene sier jeg ingenting, det er kun bilde og lyd fra spillet. Slike videoer er blitt veldig populære.
I løpet av den første uka fikk jeg kjeft på Facebook. «Jævla søppel!», mente noen. Da hadde de stirret i nesten et kvarter med Halo, uten å få høre noe om verken islam eller vaksiner – innhold som folk tilsynelatende forventer når noen sender direkte på Facebook.
Dette er ikke det verste. En kveld mens jeg spilte kom jeg til å legge merke til at jeg alltid har én eller to seere som alltid ser på, selv når jeg setter spillet på pause.
Et øyeblikk så jeg for meg at dette kan være en stakkars ansatt i E-tjenesten eller PST, som må lide seg gjennom tre timer med Halo eller Stardew Valley, i håp om at jeg skal si noe politisk eller ideologisk. Den andre ser jeg for meg kan være en slags forsker eller journalist, som skal «følge med», men som ikke gidder å henge med fullt så mye.
Og det skjer hver jævla gang. Hva koster det i så fall staten?
Eller, det kan jo være så enkelt at det bare er en fyr på en nettkafé i Indonesia eller noe, som føler at det er veldig eksotisk å se en nordmann spille. Kanskje er det et par ivrige øyne som følger med på skjermen over en bolle med nudelsuppe. Hva vet vel jeg? Jeg koser meg bare med spillet mitt.
Poenget er at med å bryte disse forventningene og sterotypiene som folk gjerne forventer, skaper jeg usikkerhet og forvirring.
Til og med denne nettsiden sliter med å levere i henhold til forventningene folk har av noe på ytre høyre. Av og til får jeg e-poster hvor folk skriver ting som «kan du ikke skrive mer om innvandrere og kriminalitet?». Da vil de ha innhold av sorten «innvandrere gruppevoldtok kvinne i Oslo» og sånt, som om det ikke allerede finnes nok av dette. Og hva hjelper det noen om jeg skriver om det?
Skal Facebook-boomerne sitte halvfulle på trygdepils og irritere seg? Hva er poenget med det?
Jeg mener stereotypiske adferdsmønstre og forventninger om dette er fake og gay.