Diskursfrihet er minst like viktig som ytringsfrihet

Friheten til å velge hva man mener at er relevant, er minst like viktig som friheten til å ytre seg. Likevel er såkalt diskursfrihet lite omtalt og prioritert.

Ytringsfrihet er noe som snakkes om både høyt og lavt her i Norge. Noe som er bra. Friheten til å ytre seg er viktig. Men friheten til å velge hva man ytrer seg om, er minst like viktig.

Og her kommer Norge egentlig dårlig ut.

I en stortingsproposisjon om en ny medieansvarslov, kommer det frem at norske myndigheter ser på diskursfrihet som et problem. De ønsker å holde debatten innestengt hos de store, etablerte kjedemediene.

I proposisjonen heter det:

Utvalget mente et objektivt ansvar i praksis ville fungere som et krav om forhåndsmoderering av brukergenerert innhold, og anbefalte ikke dette. Et hovedpoeng for utvalget var at et slikt krav ikke kan begrenses til medier som har en redaktørfunksjon.

En slik avgrensning kunne lede til at nettdebattene blir skjøvet over i den uredigerte sfæren, noe som ikke vil være ønskelig i et ytringsfrihetsperspektiv.

Legg merke til hvordan det ikke er ønskelig at samfunnsdebatt og diskurs havner over i «den uredigerte sfæren».

Samfunnsdebatten skal med andre ord ikke være fri. De vil at den helst skal styres og kontrolleres av funksjonærer og apparatsjiker i de store mediene.

Målet er selvfølgelig at folk ikke skal ha separate samfunnsdebatter. Samt at folk ikke skal samles og «hatprate».

Egen statlig kommisjon

For å skape et inntrykk av at ytringsfriheten blir ivaretatt i Norge, har regjeringen vedtatt å opprette en egen kommisjon som skal «jobbe med ytringsfrihetens kår» i Norge.

Kommisjonen har fått det pretensiøse navnet Ytringsfrihetskommisjonen.

Fredag ble medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen lansert av kulturminister Abid Raja.

Disse figurene skal liksom ivareta ytringsfriheten i Norge. På oppdrag fra en regjering som mener det er et problem at folk snakker om hva de vil, hvor de vil.

At disse figurene har klippekort til å fremme sine politisk korrekte ytringer i de store kjedemediene, er påfallende. Men det er også veldig illustrerende.

Hensikten til regjeringen er å forhindre at samfunnsdebatten sprer seg utenfor de etablerte og ønskelige plattformene. Folk skal med dette forbinde frie ytringer og debatt med store medier. Medier som skal kontrollere og styre alle aspekter med samfunnsdebatten.

Disse mediene skal ikke bare være den foretrukne plattformen for debatt. De skal være den eneste debatten.

Jeg mener dette må motarbeides, så langt det er mulig. Skal vi ha ytringsfrihet i Norge, må vi nødvendigvis også ha frihet til å ha separate diskurser. Til å ha flere separate samfunnsdebatter. Diskurser og samfunnsdebatt som ikke er kontrollert av «redaktørstyrte» kjedemedier.

Det må også være rom for såkalt hatprat. Nemlig samtaler og ytringer som myndighetene hater.

Med å legge til rette for plattformer hvor folk fritt kan «hatprate», legges det til rette for åpen og fri samtale. Ingen er tjent med at myndigheter kontrollerer hva som blir sagt og ytret.

Frie plattformer

Den beste motgiften mot en kontrollert samfunnsdebatt, som skal stenges inne i kjedemediene, er å legge til rette for en levende debatt utenfor disse statlige fastsatte rammene.

Noe som kan gjøres er å sende debattinnlegg til såkalte alternative medier. Hvor samfunnsdebatten kan foregå på premisser som ikke styres av myndigheter og store kjedemedier.

Videre er det bra å delta i frie diskusjonsforum, som ikke er redigert av aktører som Facebook og Twitter. Gjerne anonymt, slik at du ikke kan straffes for ytringene og meningene dine.

Gode verktøy for slike forum er teknologiske løsninger som Keybase, Riot, Minds, Gab og ulike «chans» som 4chan. I tillegg er separate forum, som forumet til Steigan.no velegnet til å avholde separate diskurser.

Problemet som gjerne oppstår med slike løsninger, er at folk ofte ikke kan å bruke dem. Selv om de er enkle å bruke. Noe som fører til at det oppstår en naturlig terskel for deltakelse.

Dette kan være både positivt og negativt.

Positivt fordi det krever et visst evnenivå for å benytte løsningene. Negativt fordi denne terskelen gjør at folk som kan ha mye fornuftig å komme med, men som ikke har tilstrekkelige teknologiske ferdigheter, stenges ute.

Uansett: Dersom det lar seg gjøre å popularisere bruken av ett eller flere uavhengige forumverktøy, så vil det kunne medføre en nødvendig undergraving av de etablerte kjedemedienes monopol på samfunnsdebatten.

Sutring og handling

Såkalte alternative medier har i mange år klaget over en smal meningskorridor. De klager også over at de etablerte kjedemediene ikke ønsker å formidle synspunkter og meninger som ikke er «godkjent» av etablissementet.

Noe som er helt riktig, i og for seg.

Men hva hjelper det å klage over dette, år ut og år inn? Svært lite.

Vi kan klage og sutre så mye vi evner, over at samfunnsdebatten er smal, kontrollert og overfladisk. Men dersom vi selv ikke tar ansvar for å fragmentere og splitte samfunnsdebatten, så er det ingen andre som gjør det. Noen må ta de første stegene i riktig retning.

Dersom mange nok begynner å boikotte den kontrollerte «samfunnsdebatten», som blir styrt av kjedemedier og staten, vil det svekke den kontrollen som systemet søker å etablere. De politisk korrekte får ha sin diskurs og samfunnsdebatt, på sine flater. Mens vi andre har vår egen diskurs, på våre egne plattformer.

Hvis vi skal påberope oss å være et demokrati, så er det en nødvendighet at myndigheter og andre aktører ikke kan styre og kontrollere samfunnsdebatten. Vi må derfor gjøre det vi kan for å hindre at noen får kontrollere hva og hvordan vi kommuniserer.

---

Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion

---