Eksperimentene som aldri lot seg bevise

Mandag den 27. januar markeres Den internasjonale Holocaustdagen 2020. Hvor det er 75 år siden fangeleiren Auschwitz-Birkenau ble inntatt av russiske styrker.

Mange mennesker mistet livet i leirer som Auschwitz-Birkenau i løpet av andre verdenskrig.

Sult, sykdommer, kulde og overanstrengelser skapte forferdelige forhold for mange av de innsatte. Også nordmenn var innsatt i disse fangeleirene, hvor mange mistet livet.

Det er i dag ingen tvil om at slik behandling av mennesker er uverdig. Vi kan alle være enige om at slike hendelser aldri må kunne gjenta seg i fremtiden.

Noe viktig mangler

Vitneforklaringene fra folk som skal ha vært innsatt i leirene er dramatiske og grusomme. Særlig når det gjelder medisinske eksperimenter som skal ha litt utført av leger i disse leirene.

Fortellinger om de mest inhumane eksperimenter på tvillinger, barn, eldre, kvinner og menn blir fortalt i bøker, aviser, blader og på nettsider. Det blir fortalt om på foredrag på vestlige universiteter, på skoler og under offentlige markeringer.

Disse fortellingene har gjort meg nysgjerrig. Noe jeg regner med at mange har blitt.

Hvordan foregikk disse eksperimentene egentlig, og hvorfor? Hva ble forsøkt utrettet, og med hvilke metoder?

I 2018 begynte jeg å søke etter rapporter og dokumenter som er knyttet til disse eksperimentene. Fortrinnsvis med utgangspunkt i den mye omtalte legen Josef Mengele. En mann som blir anklaget for å ha ledet disse inhumane eksperimentene på innsatte fanger i leirene.


Som masterstudent ved NTNU i Trondheim begynte jeg å saumfare de kildene som universitetet har tilgjengelig, for vitenskapelige skrifter og rapporter. Universitetet er del av et enormt internasjonalt vitenskapelig nettverk, med universiteter fra hele verden.

Jeg var forventningsfull. Jeg spekulerte på hvordan jeg skulle selektere alle dokumentene som jeg forventet å finne. Skulle jeg nøye meg med stikkprøver? Kunne jeg katalogisere all dokumentasjonen på noen måte?

Til min store forbauselse fant jeg ingenting.

Alt jeg fant var bøker, brev og rapporter med vitneutsagn. Fra mennesker som hevdet å ha sett eksperimentene, hørt om eksperimentene, eller som skal ha blitt eksperimentert på.

Jeg oppdaget til min overraskelse at noe svært viktig manglet. Dokumentasjonen som viser at eksperimentene fant sted. Samt dokumenter som viser at Josef Mengele er skyldig i det han blir anklaget for.

Noe som burde være svært enkelt å oppdrive. I det minste ideelt sett.

Hvor er materialet?

Jeg kan forstå at tyskerne kan ha ødelagt mye av dokumentasjonen rundt slike eksperimenter mot krigens slutt, dersom det fant sted. At det på grunn av dette ikke eksisterer mye dokumentasjon i dag.

Likevel burde det være noe. I det minste fra arkivene til universiteter i Tyskland, Polen eller Sveits. Dokumenter, brev, bilder og rapporter som omhandler – eller er relatert til slike eksperimenter.

Men verken universiteter eller museer har tilsynelatende noe slikt. I det minste ikke som jeg kan finne.

Statsmuseet i Auschwitz-Birkenau har ikke kunnet fremlegge noen dokumentasjon til meg, som er relatert til disse eksperimentene. HL-senteret på Bygdøy har heller ikke kunnet vise meg noen dokumentasjon på disse eksperimentene.

Ikke engang United States Holocaust Memorial Museum, i delstaten Washington i USA, har kunnet vise meg noe som underbygger disse eksperimentene.

Disse institusjonene burde ideelt sett vært ivrige på å offentliggjøre slik dokumentasjon. I det minste burde de kunne sende digitale kopier til enhver som spør. Ja, det beste hadde vært om de bare gjorde dokumentasjonen åpent tilgjengelig på sine nettsider, eller leverte det til offentlige arkiver som Nasjonalbiblioteket.

I stedet etterlater de et voldsomt tomrom.

Og det blir underligere

Jeg holder mulighetene åpne for at det ikke lenger eksisterer dokumentasjon på disse eksperimentene fra krigens dager. Fordi det kan ha blitt ødelagt. Alt sammen.

Men det fremstår som underlig for meg at det tilsynelatende heller ikke finnes dokumentasjon fra etter krigens slutt.

Mennesker som hadde blitt eksperimentert på, og overlevd krigen, ville etter alle solemerker opplevd betydelige helseplager. Helseplager som da ville krevd legetilsyn etter krigens slutt. I løpet av 1950- og 1960-årene burde det vært dokumentert svært godt hva disse pasientene hadde gjennomlevd av traumer, på grunn av eksperimentene.

Heller ikke dette ser ut til å være dokumentert.

Verken i forskningsrapporter, obduksjonsrapporter eller annet. I det minste ikke som jeg har klart å finne. Og dette materialet burde være lett å oppdrive fra norske universiteter.

NRK publiserte denne helgen en video om 90 år gamle Edit Notowicz, som angivelig skal ha blitt eksperimentert på i underlivet som 15-åring – av Josef Mengele selv. I videoen til NRK beskriver hun de uutholdelige smertene hun opplevde.

Kanskje snakker hun sant. Men da bør det eksistere rapporter fra hennes gynekolog eller fastlege, som bekrefter skader påført henne i underlivet.

Noe NRK ikke viser til, eller etterspør.

I stedet konkluderer NRK med at hun ble eksperimentert på av Mengele. Og vi som ser på videoen må tro påstandene, uten videre.

Jeg hevder ikke at disse menneskene snakker usant om sine påståtte opplevelser. Jeg hevder at det er påfallende at dokumentasjonen uteblir.

Legg frem dokumentene

HL-senteret i Oslo har lenge tatt til orde for å motarbeide og bekjempe såkalt holocaustbenektelse og konspirasjonsteorier.

Blant andre har Terje Emberland, Cora Alexa Døving og Claudia Lenz vært ivrige på akkurat dette.

Den helt klart beste måten å gjøre dette på, er selvfølgelig å legge frem den nødvendige dokumentasjonen. Som eksempelvis underbygger at de eksperimentene som skal ha funnet sted – faktisk har funnet sted.

På den måten vil det ikke lenger være noe å stille spørsmål ved. Man konkluderer debatten.

Men av en eller annen grunn, som jeg ikke kan se noen umiddelbar årsak til, så unnlater de å gjøre akkurat dette. De unnlater å offentliggjøre dokumentasjonen som endelig kan legge lokk på en av vår tids mest betente diskurser.

De besvarer heller ikke helt enkle spørsmål som:

  • Hvor er dokumentasjonen på at dette skjedde?
  • Hvorfor offentliggjør dere ikke denne dokumentasjonen?

Som akademiker selv frykter jeg at dette grunner i manglende forståelse for viktigheten av åpenhet og dokumentasjon, relatert til alvorlige anklager og hendelser.

Det kan være at forskere som Terje Emberland ikke har de nødvendige sjelelige evner til å forstå at dokumentasjon og åpenhet er avgjørende. Noe som er veldig synd.

For hadde jeg endelig fått se dokumentasjonen på at disse eksperimentene ble utført, så kunne jeg slå meg til ro med dette. Da kunne jeg endelig legge ballen død, vel vitende om at disse menneskene snakker sant.

I stedet blir jeg gående i et slags akademisk limbo, og lure på hvor dokumentasjonen har tatt veien. I likhet med så mange andre.

I Norge er det HL-senteret som har mandat til å fremlegge denne dokumentasjonen. Min oppfordring til dem er at de nå legger det frem. Slik at det endelig kan settes et punktum for spekulasjoner og undring.

Den internasjonale Holocaustdagen 2020 er en veldig god mulighet for å gjøre nettopp dette.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: