Ekspertene uten ekspertise. Når lekfolk uten formell kompetanse blir eksperter

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Noen menneske bruker år av livet sitt på å studere temaer, og tilegne seg reell kompetanse og virkelige kunnskaper. Andre derimot, bare synser i vei, helt uten substans.

Slik er det med mange saker. Kanskje spesielt de sakene som opptar mange mennesker.

Eksempelvis med såkalt høyreekstremisme og radikalisering. Temaer som alle, og bikkja deres, kan mene noe om. Kanskje særlig personer og grupper som har personlige investeringer i det, på en eller annen måte.

Noe jeg er veldig kritisk til.

Men først en digresjon:

Hva er best?

Av og til havner man i joviale samtaler om hverdagslige temaer. Det kan være så enkelt som en diskusjon om hva som er den beste lastebilen.

Noen mener gjerne at Scania er best. Andre mener at Volvo eller Mercedes er best. Helt legitime meninger å ha alt sammen. Sånne ting kommer gjerne an på smak og behag, samt personlige og praktiske preferanser.

Men det som er så fascinerende, er at også folk som ikke kjører lastebil, gjerne har en formening om hva som er den beste bilen.

Ofte er det ikke måte på hvilken ekspertise folk som ikke selv kjører lastebil gjerne har om temaet.

Da er det jo greit å spørre hvordan de vet hva som er den beste lastebilen.

Svaret er gjerne at «sånn er det», «det har jeg hørt fra folk som…» og «alle vet jo det».

Litt på samme måte er det med fotball. Folk har preferanser hva gjelder lag og spillere. Ofte gir de inntrykk av at de vet alt om fotball. Men på spørsmål om de selv spiller fotball, har erfaring som fotballtrenere eller kan forklare bakgrunner og årsaker til taktikker, så er svarene ofte de samme. De har stort sett erfaring med fotball fra hva de har sett på TV.

Ekspertisen stikker gjerne ikke så dypt som det folk liker å gi inntrykk av.

Slik er det også med de erklærte ekspertene på såkalt høyreekstremisme og radikalisering.

Personer som Lasse Josephsen, Øyvind Strømmen, Kristian Bjørkelo, John Færseth og Didrik Søderlind er veldig glade i å snakke om temaet høyreekstremisme. Til tross for at ingen av dem kan vise til formell kompetanse på temaet.

I tillegg er det ingen som spør dem: «Hvordan vet du dette da?».

Et eksempel på nettopp dette er hvordan dette miljøet, i et blogginnlegg den 19. august, hevdet at nettsteder som Document, Resett og Rights.no ikke har spilt noen rolle i verdensbildet til moské-nestenskytteren Philip Manshaus.

Sikkert hyggelige og joviale påstander, som godt kan stemme. Men det er jo ikke slik at disse kan vite dette med sikkerhet. Ikke jobber de med politietterforskningen av saken, og ikke har de forsket på saken.

Alt de kan vise til i så måte, er bøker de har skrevet. Hvor de som lekfolk synser om hva som er den beste lastebilen, eller hvilket fotballag som er best. Noe de har all rett til å uttale seg om. Men ikke som reelle eksperter.

Videre har disse aktivistene en sterk personlig investering i temaet. Det blir som å bruke islamister som eksperter på homofili.

Det er i og for seg mulig. Men resultatet kan bli litt spesielt.

Les også: Konspirasjonsteorier om høyreekstremisme skaper fortjeneste

Homeopati og humanisme

Selv om man ikke innehar formell kompetanse på et felt, så kan alle og enhver basere sine uttalelser på reell forskning. Eksempelvis hvis man hevder at homeopati og alternativ behandling ikke har vist seg å ha effekter. Noe det finnes tallrike studier på. Studier som er utført av vaskeekte fagfolk.

Til tross for at forskning tilsier at homeopati ikke har noen virkning, vil ufaglærte «eksperter» gjerne hevde noe annet. Som at homeopati er effektivt mot forkjølelse og lufteisinfeksjoner.

Et eksempel på dette er nettsidene til Curatorklinikken i Tondheim. En homeopatisk klinikk.

De skiver på sine hjemmesider:

Behandling med homeopatiske medisiner hjelper kroppen til å gjenvinne egen helbredelse. Kroppen kommer i balanse og oppnår et bedret immunforsvar, slik at den klarer å få bukt med plagene før plagene tar over kontrollen på organismen vår.

I slike tilfeller er det fristende å spørre: «Hvordan vet du det?».

Det er jo ikke slik at disse homeopatiske ekspertene kan vise til formell medisinsk eller farmasøytisk kompetanse. Like lite som at våre helter fra Human-Etisk Forbund kan vise til formell kompetanse på ekstremisme og radikalisering.

Den antatte ekspertisen blir derfor uthulet og tom. Påstandene som fremmes må derfor tolkes i sin kontekst. Nemlig at det bare er meninger fra lekfolk. Og de kan være svært så overbeviste om sine synspunkter. Selv om det ikke nødvendigvis medfører objektiv riktighet.

Hvor er kompetansen?

En av aktørene som flittig uttaler seg om såkalt høyreekstremisme og radikalisering, er Thomas Hegghammer. Han er forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og innehar i så måte formell kompetanse på det han uttaler seg om.

Hegghammer har dermed en troverdighet som våre helter fra Human-Etisk Forbund ikke innehar. Han er billedlig talt ute på fotballbanen og sparker ballen, og han er den som kjører lastebilene folk har så mange meninger om.

En annen person som gjerne uttaler seg med faktisk ekspertise er Asbjørn Dyrendal ved NTNU. Når han snakker om sine respektive fagfelt (satanisme, apokalyptisk tenkning og konspirasjonskultur), så er det med legitim ekspertise.

Dette er fordi forskere og fagfolk har akademiske standarder å forholde seg til. Noe lekfolk ikke har.

Spredning av ikke-kunnskap

Man skal naturlig nok ikke kimse av såkalt realkunnskap. Men det er kunnskap som må tolkes for hva det er. En person som har fisket hele sitt liv, vet naturlig nok en ting eller to om det å fiske. Men vedkommende er ikke dermed noen ekspert på styringssystemer for bestandskontroll av ulike fiskeslag langs norskekysten.

Og det er nettopp her det er viktig å trekke noen skillelinjer. Kunnskaper om ett tema, forutsetter ikke nødvendigvis kunnskaper om et annet.

Når Sylo Taraku i tankesmien Agenda går ut i Aftenposten tirsdag, og lovpriser lekfolk som eksperter på såkalt høyreekstremisme og radikalisering, gjør han en alvorlig feil.

Sylo Taraku skiver:

Det var lite kunnskap om det internasjonale kontrajihadist-miljøet som Breivik var en del av før 22. juli 2011. Øyvind Strømmen som på egen hånd hadde fulgt med på det «mørke internettet», ble plutselig landets fremste ekspertkommentator. Politi og sikkerhetsmyndigheter hadde ikke fulgt godt med.

Noe som er en grunnleggende feilslutning. Norske journalister brukte Strømmen, fordi de andre gjorde det. De utførte ikke det som kalles kildekritikk. Strømmen bød opp til dans, og journalistene kastet seg opp på dansegulvet.

Et fenomen som blant annet omtales i boken Når kildene byr opp til dans av Sigurd Allern.

Videre skiver Taraku:

Heldigvis hadde vi en kapasitet i terroreksperten Thomas Hegghammer som i lang tid hadde forsket på jihadistmiljøer, og som allerede i 2013 rådet myndighetene om å stoppe jihadistreisene.

Ja, dette virker mer fornuftig. Hegghammer har i det minste en formell kompetanse å vise til. Som jeg har beskrevet ovenfor.

Men Taraku fortsetter:

Nok en gang er det en person som på frivillig basis har fulgt med på nettet som er blitt landets kanskje fremste ekspert på en ny ekstremismetrend, nemlig Lasse Josephsen.

Det er veldig bra at slike dedikerte ildsjeler, som er «hands on» på utviklingen, finnes. Men samfunnet kan ikke basere sin sikkerhet på frivillighet. Moskéskytteren kunne blitt massedrapsmann om han hadde kommet en dag senere, under id-feiringen.

Og det er her Sylo Taraku snubler i sin egen mangel på kildekritikk. Han har lest på nettet at aktivister fra Human-Etisk Forbund feilaktig omtaler Josephsen som ekspert. Men ikke alt som står på internett er helt sant. Såpass burde Taraku forstå.

Det Sylo Taraku gjør er å spre ikke-kunnskap. Han legitimerer ikke-ekspertise i Aftenposten. Noe som i verste fall kan føre til at Aftenpostens lesere kan tro at de omtalte lekfolkene er faktiske eksperter. Og det er svært farlig.

Del innhold: