Forestill deg følgende:
> En flyktningaktivist i en norsk avis bestemmer seg en dag for å angripe et lite politisk parti i Norge, fordi partiet angivelig har «feil» meninger.
> Flyktningaktivisten lager en usaklig drittpakke i avisen, med å angripe en navngitt blogger og skribent som står som listefyll på partiets lister.
> I artikkelen skriver flyktningaktivisten om alt det fryktelig politisk ukorrekte innholdet på den nevnte skribentens nettside. Flyktningaktivisten tenker at dette er en strålende idé.
> Flyktningaktivisten skjønner ikke at det å omtale skribenten eller nettsiden vil trekke publikum til den nevnte nettsiden. Folk vil naturlig nok ønske å se det omtalte innholdet for å la seg sjokkere.
> Når publikum så trykker seg inn på den nevnte nettsiden, finner de noe uvanlig. Der, helt øverst, finner de en oversikt over de skjulte adressene til avisens redaktørgruppe.
> Jo flere lesere avisen lokker til den omtalte nettsiden, desto flere mennesker får kjennskap til de skjulte adressene til avisens redaktørgruppe.
> Uten støttestrukturen som skjulte adresser innebærer, vil mediehuset til slutt ha ramponert sin egen stabilitet såpass mye at ting som generell krimjournalistikk vil bli en utfordring.
Dette kan høres ut som en absurd historie, men det har nettopp skjedd med meg. I løpet av kort tid vil avisen publisere drittpakken sin, og jeg må legge ut informasjonen.
En spesiell sak
Det hele kan sammenlignes med at et koppel overivrige jakthunder bjeffer løs på en skunk, og deretter får nesa så full av stygg lukt at de ikke kan brukes til jakt på langt tid etterpå.
Hendelsen er da ikke skunkens feil. Hundene har vært dumme, og hundeeierne enda dummere som ikke så at hundene var i ferd med å rote seg opp i stry.
Å skremme opp en skunk er som kjent aldri noe sjakktrekk.
At hele landet plutselig kjenner til redaktørgruppens skjulte adresser vil nok utvilsomt også ha en innvirkning på avisens generelle virke.
Ikke umulig vil det på sikt kunne medføre store økonomiske tap i millionklassen, både for avisen og for konsernet.
At hendelsen er avisens egen feil gjør nok ikke saken bedre.
Kanskje vil avisen eller konsernet forsøke å politianmelde meg for å legge ut denne informasjonen på nettsiden, som et svar på deres eget angrep. Men juridisk sett har jeg da bare lagt ut åpen informasjon fra Kartverket og grunnboken på bloggen min. Noe som er fullt ut lovlig i Norge.
Politiet må eventuelt henlegge saken, fordi det ikke er noen mulighet til å påvise noe konkret straffbart forhold i en domstol. Jeg har da også vært hensynsfull nok til å ikke nevne andre forhold.
Hvis avisen oppdager hva som skjer, noe som ikke engang er sikkert, vil de kanskje være klønete nok til å skape mer oppmerksomhet rundt det – og dermed også mer spredning av informasjonen. Man vet jo aldri med disse. Lemen-mentaliteten hos folk slutter aldri å fascinere meg.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion