Firkantmennesker i Adressa advarer nå mot rekreasjonell rusbruk. Argumentene deres er helt håpløse.
Torsdag den 11. november publiserte Adressa en artikkel i Trd.by om småbarnsfaren «Marius» som liker å røyke seg en joint av og til. Ifølge avisa er dette angivelig kjempeproblematisk.
Marius og kompisene kan finne på å røye seg stein[e], for så å dra på fine restauranter.
Småbarnspappaen må ofte lyve når folk spør om hans holdning til ulovlige rusmidler. Dette er hans hemmelige liv med narkotika.
Marius er en kar i 30-årene fra Trondheim. Han er høyt utdannet og tjener godt. En småbarnspappa som er opptatt av kosthold og trening. Han høres egentlig ut som en hvilken som helst fyr du ser på jobben. En du treffer på butikken eller ender opp på parmiddag med.
Det han ikke snakker særlig høyt om, er at han bruker narkotika når han skal «kose seg» litt ekstra. Ut på middag. Konsert. Hyttetur med gutta.
Marihuanaen kjøper han av en kompis. Soppen plukker han sjøl.
Trd.by har over flere måneder jobba med å undersøke hvordan narkotika preger byen vår. Vi vil gi innblikk i hva som foregår i mørket der få slipper til – eller ønsker å være.
Marius og hans historie er med på å belyse én side av Trondheims skjulte narkoverden.
(…)
I dag røyker Marius marihuana én gang i måneden – toppen. Sopp ved spesielle anledninger. I omgangskretsen, som også består av det han beskriver som oppegående mennesker med faste jobber, familie og et ellers sunt liv, finner han likesinnede.
Artikkelen i Trd.by er veldig forseggjort og bra laget. Det er journalistisk innhold av relativt høy kvalitet. Likevel er premissene som ligger til grunn for artikkelen noe som om mulig har enda mer nyhetsverdi, eller i det minste mer diskursiv verdi.
Temaet rekreasjonell rusbruk vil alltid koke ned til et spørsmål om filosofi, om menneskets frihet, normer, etikk og hvordan vi lever våre liv.
Min historie
I slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene hadde jeg til dels alvorlige rusproblemer. Da jeg var 22 år gammel hadde jeg rukket å eksperimentere med omtrent alt som finnes av rusmidler. For det meste gikk det i cannabis. Veldig mye av det. For å skeie ut prøvde vi oss på LSD, kokain, amfetamin, MDMA, fleinsopp, ecstasy og ved en håndfull anledninger – heroin. Da ting var som verst prøvde vi å injisere dopet på oss selv.
I 2007 ble det bom stopp. Jeg hadde en slags åpenbaring som gjorde at jeg innså hvor mye skade jeg gjorde, ikke bare på meg selv, men også mot folk som var glade i meg. Trolig var det instinktene mine som slo inn og ville overleve.
Selv nå, 13 år etter at jeg la rusbruken på hylla, hender det at jeg kan få en telefon fra gamle bekjentskaper som lurer på hvordan det går og om jeg kan hjelpe dem med å skaffe rusmidler. Svaret mitt er selvfølgelig et høflig nei, og jeg forklarer at det har rent mye vann i Nidelva på 13 år. Folk flest har forståelse for dette.
I dag er det ikke så mye av den rusbrukende guttungen igjen i meg. Jeg lever et relativt sett edruelig liv, jeg har god utdanning og en god jobb. Jeg klarer meg ganske bra, selv om jeg gjerne tar en tur på byen en sjelden gang eller koser meg med en drink i godt selskap. Narkotika er derimot noe som jeg nå tar generelt avstand fra, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå at unge ramler ned i det samme kaninhullet som jeg gjorde den gangen.
Jeg angrer meg likevel ikke for å ha levd et fargerikt og litt uvanlig liv. Jeg er ikke stolt av det, men det har gitt meg erfaringer, kunnskaper og perspektiver som jeg ikke vil være uten.
Noe av det som likevel fortsatt henger igjen i meg er en dyp mistro til tvilsomme autoriteter, formyndermennesker og det autoritære. I tillegg lever jeg fremdeles i en visshet om at de generiske firkantmenneskene ikke alltid har rett. Mulig er dette en slags type skadevirkninger i seg selv.
Hasj og skadevirkninger
Mitt første møte med skadevirkninger av rusbruk var likevel ikke fysiske eller direkte ruspåførte. Jeg var omtrent 19 år gammel og jeg og noen venner så film mens vi røyka en joint. Plutselig dundrer åtte politimenn inn gjennom døra og drar oss ned på stasjonen med håndjern og det hele.
Nede på stasjonen ble vi strippsjekket. Jeg var høy som en sky og jeg lo litt mens de strenge politiheltene stirret på snoppen min.
Verre var det med venninna mi, som den gangen var 17 år gammel. Hun ville ikke kle seg naken foran politimennene, og det endte med at tre politikarer kledde henne naken med makt inne på glattcella ved siden av. Jeg husker fremdeles de fortvilte skrikene hennes som kunne høres gjennom veggen.
Etter den kvelden var hun liksom aldri den samme jenta igjen. Hun ble mer innesluttet og stille.
Teknisk sett var ikke dette skadevirkninger av rusbruk som sådan, men skadevirkninger av politiet, eller av det idiotiske firkantsamfunnet som vi må bo i. Et samfunn hvor alt skal handle om karriere og konformitet. Et samfunn hvor vi alle ideelt sett skal leve våre liv som systemslaver, før vi stues vekk på eldrelageret (aldershjem) for å oppbevares de siste leveårene.
Skremsler
Mandag 15. november følger Adressa opp artikkelen om småbarnsfaren «Marius» med en formaning fra psykolog Nikolaj Kahn som er spesialist i rus- og avhengighetspsyologi. Kahn prøver seg med skremsler som er ment å avskrekke eventuelle lesere som driver med rekreasjonell rusbruk.
Det hender det kommer mennesker i terapi som kan fortelle om en partner som bruker rus i ny og ne. Jeg har fortsatt til gode å høre at disse menneskene applauderer rusbruken til sine partnere. De skammer seg, irriterer seg, bekymrer seg. De føler seg avvist, ført bak lyset. Noen er redde, noen er sinte.
(…)
Rekreasjonsbrukere har ofte helt andre utfordringer enn det lovmessige, og de rammes i liten grad positivt av en eventuell avkriminalisering. For det mange glemmer, er at det fortsatt er betydelig meningsmotstand mot narkotika i vårt samfunn. Og ikke alt handler om moralisme, det handler om valg og hva man synes er greit å ha i livet sitt. Det handler om kultur, historie og samfunn.
For selv om man skulle ønske det var mer akseptert å bruke rus, at man fikk mer spillerom, så gjelder fortsatt filosofen Charles Taylors tanker om å være autentisk. Taylor definerer at autentisitet kun gir mening når man ser det i relasjon til det mellommenneskelige; enhver tanke om selvrealisering basert på å avvise samfunnet er selvutslettende. Oversatt: Å fornekte samfunnets holdning til rus kan for noen bli selvutslettende. Samfunnet er i endring, men hvor er vi i dag? Kan hemmeligholdet om rus handle om mer enn loven?
For noen kan rekreasjonsbruk bli et relasjonsproblem. Vi har et samfunn som stadig skifter syn på rus, men selv før «The War on Drugs» måtte Lalla Carlsen ta med seg kokainet hun fikk i schmug av en fyr hjem på sitt kammers i skjul. Og Marius holder rusbruken skjult.
Det å reagere med redsel og sinne over at partneren har det gøy fremstår som betenkelig. Hvis min diskutabelt bedre halvdel hadde tatt seg en tur ut med vennene sine og ruset seg på cannabis, så hadde ikke jeg sett på dette som et problem. Jeg hadde bare vært glad for at noen jeg er glad i hadde det moro.
Når mennesker blir redde og sinte fordi partneren koser seg, så er det et tegn på at det kanskje ikke er ekte kjærlighet, men et avhengighetsforhold, noe som er to svært forskjellige typer relasjoner.
Trolig har ikke Kahn tenkt på dette.
Kahn er likevel inne på noe viktig her, om hvordan samfunnet vi lever i ser på rus. Det har lenge vært akseptert i Norge å plage og fryse ut rusbrukere, både rekreasjonelle brukere og mer tunge brukere. Årsaken til dette er et holdningsproblem som handler om at den selvutnevnt vellykkede middelklassen ser ned på folk som ikke velger samme livsløp som dem selv.
Holdningene er omtrent sånn:
«Vi er flinke gutter og jenter som har gjort alt som systemet krever av oss, derfor har vi finere ting og finere statusboliger enn dere røkla som søker mer personlig frihet.»
Den norske forfatteren Jens Bjørneboe totalslaktet denne mentaliteten i bøker som «Jonas», «Vi som elsket Amerika» og trilogien «Bestialitetens historie». I disse romanene kalles disse personlighetstypene for salamandere, formyndermennesker og små bjørner.
Selv velger jeg å gi dem navnet firkantmennesker eller firkanter.
I virkeligheten er ikke firkantmenneskene så innmari rike eller så godt belønnet for å vie livet sitt til en firkantet tilværelse. Langt på vei de fleste sånne firkantmennesker i systemjobber og -posisjoner tjener ganske dårlig.
Så hva driver dem?
En mulig forklaring er at de er drevet av angst. Nærmere bestemt en frykt for avvisning. Derfor søker de seg til flokken med de andre firkantmenneskene. Slik kan de være firkantede sammen, og de kan oppleve firkantet tilhørighet og firkantet fellesskap. Med å opptre firkantet føler de seg som flinke gutter og jenter, og denne følelsen forsterker inntrykket av samhold og virker angstdempende. Dette er i det minste min hypotese.
Tre politimenn som kler av en 17-årig jente med tvang, mens hun skriker av panikk, gjør dette for å redusere sin egen eksistensielle angst. De oppnår følelsen av å være flinke gutter, og dette bidrar i sin tur til tilhørighet og godt arbeidsmiljø.
Et verdig liv?
Ved mange anledninger har jeg prøvd å studere denne arten av mennesker, firkantene, på nært hold. I Trondheim er domstolene det klart beste stedet å gjøre dette, og jeg har mange ganger vært publikum i åpne rettsforhandlinger.
Der sitter firkantmenneskene oppkledd i uniformer, dresser og kapper, og deres eneste sanne glede i livet er å formynde andre mennesker. Derfor tilbringer de ofte hele sin yrkesaktive karriere med å gjøre nettopp dette, å formynde andre mennesker – med batonger, papirer og dommerklubber.
Det kanskje mest bisarre er ansiktsuttrykkene deres når de har lyktes med å formynde noen. Da ser de påfallende tilfredse ut. Meningen med tilværelsen deres er da tilsynelatende oppfylt.
En gang for ganske lenge siden ruslet jeg opp i kantina i tinghuset for å drikke en kopp med kaffe. Jeg satte meg ned ved et bord og leste i en avis da en gjeng av disse formyndermenneskene kom trampende inn for å spise lunsj. De satte seg alle ved det store bordet på andre siden av rommet. Dommere, advokater og det jeg vil tro var sakkyndige eller noe sånt.
Samtalen de hadde var umulig å ikke overhøre i kantinebygget, og den samtalen var så åndsforlatt og dum at jeg aldri kommer til å glemme det jeg hørte. De firkantede menneskene snakket også om firkantede ting. Om gullklokker, hagearbeid og pakketurer til syden. Det virket som om de konkurrerte innbyrdes om å være den mest firkantede firkanten. Da de var ferdige med lunsjen gikk de trolig ned til rettssalene igjen, for å formynde andre mennesker litt mer før arbeidsdagens slutt.
Der satt jeg, på deres område. Den runde klossen oppi haugen av firkantede klosser. Jeg har aldri følt meg så malplassert.
Jeg ryddet vekk kaffekoppen min og gikk min vei. Jeg hadde fått det jeg var ute etter, nemlig en bekreftelse på at de firkantede formyndermenneskene virkelig er like firkantet som jeg først hadde antatt. Ingen overraskelse der.
Spørsmålet jeg stiller meg i ettertid er i hvilken grad en slik firkantet tilværelse sammenfaller med et meningsfylt og verdig liv. At disse firkantede menneskene trolig har funnet glede i å være firkantet får riktig nok være deres sak, men hva med de menneskene som de formynder?
Hvordan er det for eksempel mulig å finne glede og mening i det å kle av en 17 år gammel jente med makt, fordi hun angivelig har røyket en joint? Hvordan er det mulig å finne glede i å være et formyndermenneske i en domstol, og formynde over andre mennesker liv og levnad?
Selv hadde jeg aldri kunnet utføre slike oppgaver, ganske enkelt fordi jeg ikke ville kunnet leve med meg selv.
Her må jeg presisere at jeg ikke hater eller har noe imot disse firkantede formyndermenneskene. Det er bare det at jeg ikke kan forstå dem. Jeg kan ikke forstå hvordan de fungerer. Alt jeg kan gjøre er å spekulere.
Kunsten å relatere
Selv kan jeg til en viss grad forstå småbarnsfaren «Marius» som tar seg en joint av og til. I det minste kan jeg forstå behovet for individuell frihet.
Jeg for min del er veldig opptatt av å ha meninger som er mine egne. Jeg nekter å løpe i flokk og jeg ønsker mest av alt å leve et liv på mine egne premisser. Blant annet setter jeg pris på friheter som å kunne samle på bøker som er ansett for å være politisk ukorrekte.
Kahn derimot er tilsynelatende av en annen støpning. Han er mer firkantet i kantene, med en firkantet jobb og skriver firkantede ting i firkantede aviser.
Dette bør selvfølgelig også være helt greit. Spørsmålet blir bare hvordan mennesker med en levende sjel kan innfinne seg med en slik tilværelse, og det attpåtil over tid? De bidrar dypest sett bare til å skape kaldere flater og mer firkantede normer.
Heldigvis er det ikke mitt ansvar å forstå absolutt alt her i verden. Likevel tillater jeg meg å hevde at livskvalitet er noe som må defineres av hver enkelt. Kollektive definisjoner av hva som er et «riktig» liv skaper et usunt forventningspress. Det gjør folk ulykkelige.
Jeg tror at vi alle hadde fått det bedre dersom samfunnet løsnet slipset litt, og tillot folk å leve sine egne liv på sine egne premisser.