Enkelte tror fortsatt at vi lever i et demokrati

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Selvstendighetspartiet er blant dem som tror at Norge er et demokratisk land. Til tross for at de gang på gang får erfare noe annet.

Partiet skulle etter planen arrangere en konferanse på Litteraturhuset i Oslo, fredag 16. august. En konferanse hvor partiet blant annet inviterte den danske politikeren Rasmus Paludan.

Men det vil ikke Litteraturhuset tillate. De har på grunn av invitasjonen av Paludan, nektet Selvstendighetspartiet å bruke lokalene.

Mandag publiserte Selvstendighetspartiet en pressemelding på sine nettsider, hvor de beklager Litteraturhusets avslag.

I pressemeldingen kommer det frem at Litteraturhuset har latt seg presse i saken.

Presset mot Litteraturhuset skal ha kommet fra den mannhaftige feministen Carline Tromp, som selvfølgelig jobber i Klassekampen.

Hun er veldig aktiv på Twitter.

Norge er, som du sikkert skjønner, ikke akkurat stedet for åpen debatt og meningsfrihet.

Besluttet å nekte

Litteraturhuset lot seg presse av en gjeng tullinger på Twitter.

Selvstendighetspartiet skriver:

Paludan har vært en viktig stemme i den offentlig debatten i Danmark angående den demografiske endringen som nå finner sted i Europa.

Selvstendighetspartiet ville også gi Paludan mulighet til å møte de norske mediehusene som tidligere har omtalt han, men ikke gitt han mulighet til å forsvare seg.

Vi beklager derfor at Litteraturhuset i dag har latt seg presse, av blant annet redaksjonssekretær i Klassekampen Carline Tromp, og besluttet å nekte Paludan å delta på vår pressekonferanse.

Til alt overmål er Litteraturhuset en stiftelse som er opprettet av Fritt Ord.

Litteraturhuset skriver om sin avgjørelse i en egen pressemelding:

Slik demagogi er samfunnsødeleggende og Litteraturhuset ønsker ikke å bidra til å spre den ytterligere. For å være helt tydelig: Paludan er ikke velkommen til å snakke på Litteraturhuset, og vi tillater ikke leie hos oss til gjennomføring av et slikt arrangement.

Det kan virke som om Selvstendighetspartiet forventer fair behandling. At de forventer å ha de samme muligheter og rettigheter som alle andre. Til tross for at de har «feil» meninger.

I et land som Norge er noe sånt umulig.

– Ser svært alvorlig på det

Nettavisen Resett fulgte opp med en artikkel om hendelsen. Hvor de intervjuer Selvstendighetspartiets valgkampleder Bjørn Christian Rødal.

Rødal opplyser til Resett at partiet ser alvorlig på hendelsen,

Resett skriver:

Bjørn Christian Rødal, som er valgkampleder for Selvstendighetspartiet og står som kontaktperson for pressekonferansen, sier til Resett at han tror Litteraturhusets beslutning vil kunne forårsake radikalisering. 

– Jeg ser svært alvorlig på det. Jeg blir litt bekymret, skal ikke vi får være med i den demokratiske samtalen? Det gir folk en håpløshet å ikke få delta, å ikke være en del av samfunnet. Det er jo noe av det som virkelig kan ødelegge og radikalisere folk, den frustrasjonen man opplever ved å stenges ute, sier Rødal. 

Resett er en publikasjon som også har «feil» meninger. Noe som gjør at de blir utsatt for ulike aksjoner, boikotter og sabotasje. Å drive et regime-uavhengig medie i Norge er heller ikke lett.

At aktører som prøver å etterleve demokrati og ytringsfrihet i Norge, ser alvorlig på scenenekt og aktiv sensur, er forståelig.

Men det som ikke er forståelig er deres tro på at de kan oppføre seg som om de lever i et funksjonelt demokratisk land.

I beste fall skyldes dette ignoranse.

Et rigget system

I Norge er systemet lagt opp slik at dissens i praksis er umuliggjort.

Partiene på Stortinget er identiske, og representerer den samme grå sosialdemokratiske suppa.

Dette blir presentert som demokrati. Og det skapes et falskt inntrykk av at folk har reelle valgmuligheter. At det nytter å stemme ved valg.

Massemedienes rolle er å formidle dette til folket. Med løgner, bedrag og falske nyheter. De facto byråkrater i statsapparatet blir presentert som «politikere» og «partiledere», med kontinuerlige bilder og videoklipp av dem på TV og i aviser. Slik at folk skal danne deg en relasjon til dem. Et slags tillitsforhold.

Litt som når små barn danner relasjoner til Teletubbies, med å se dem på TV. Mange barn vil ha sin favoritt blant teletubbiene. Basert på farge, og lydene den enkelte teletubbie lager.

Slik er det også med politikere og politikerdebatter på TV. Det er en geriatrisk versjon av Teletubbies. Med et klart og tydelig marxistisk tilsnitt.

Deretter skal folk stemme ved valg. For å tro at de kan påvirke noe. Trolig er valgene avgjort på lenge på forhånd.

Og her kommer propagandafabrikkene som utgjør massemediene inn i bildet.

For å kunne rekruttere nok fanatikere til redaksjonene, må flere medier rekruttere aktivt fra både psykiatriske institusjoner og fremmedkulturelle miljøer.

Under slike forutsetninger er det naturlig nok umulig å komme inn som en ekstern og uavhengig aktør. Som for eksempel Selvstendighetspartiet eller Resett.

Systemet kan ikke tillate sånt. Til tross for at valgprosessene trolig bare er et sirkus for folket.

Utenforstående aktører kan plante uheldige idéer blant folk.

Dermed blir politiet nødt til å reagere. For å opprettholde maktstrukturen og status quo. Noe som ble demonstrert tydelig av at ordenspolitiet oppsøkte et møte Selvstendighetspartiet hadde i mars. For å skremme, overvåke og intimidere.

Sånt skal ikke foregå i et fullverdig demokrati.

Naive holdninger

Men til tross for dette fortsetter aktører som Selvstendighetspartiet sin virksomhet. Noe som vitner om både naivitet, og om standhaftighet.

Det er som om de tviholder på fantasien om demokrati. Om menings- og ytringsfrihet. Noe jeg egentlig ikke kan klandre dem for. Det er en fin tanke. Men likevel, bare en fantasi.

Også aktører som Resett agerer på en lignende måte. Redaktør Helge Lurås prøvde til og med å melde seg inn i Norsk Redaktørforening. En klubb for posisjonerte apparatsjiker i propaganda-industrien.

Selvfølgelig gikk det som det måtte gå. Lurås er jo ikke godkjent og utplassert av nomenklaturaen.

På samme måte er ikke Selvstendighetspartiet en del av det norske ettpartisystemet.

Likevel tillates gjerne såkalte Token counter culture figures, som det heter på engelsk, inn i varmen. Et eksempel på dette er at Hans Rustad i Document ble akseptert inn i redaktørforeningen.

Noe som blir gjort for å skape et inntrykk av at det ikke bare er apparatsjiker som får innpass. Det blir gjort for å konstruere et slags alibi, for å avfeie kritikk fra utsiden.

I politikken eksisterer det såkalte Fremskrittspartiet som en slags Token counter culture figures. For å skape et inntrykk av at det sosialdemokratiske systemet har ulike fraksjoner, som kan være uenige.

Det hele er rimelig fiffig konstruert. Og folk lar seg overbevise.

Verden vil bedras.

Del innhold: