Å utnytte arbeidsledige som gratis arbeidskraft er ikke noe nytt. Ifølge norske yrkespolitikere er dette «å stille krav».
I stedet for å ansette folk for å plukke søppel i gatene, og med dette få bukt med arbeidsledigheten der og da, kaster norske myndigheter bort milliarder av kroner i året for å «hjelpe» arbeidsledige via ofte helt meningsløse tiltaksplasser, hvor folk går rundt og plukker søppel på «tiltak».
Pengene forsvinner dermed inn i et overfôret byråkrati, som består av saksbehandling, tiltaksbedrifter og endeløse utredninger som sjelden fører noen steder.
Tilbake står arbeidsledige sosialhjelpsmottakere akkurat like arbeidsledige og fattige som før. År etter år.
I et stadig mer politisert arbeidsliv, med krav om perfekt CV eller «partibok», har sosialhjelpsmottakerne ofte ikke en sjanse i havet.
Trondheim er et eksempel på hvordan denne modellen fungerer. Byen har uforholdsmessig mye rusbruk tatt i betraktning antallet mennesker som bor i kommunen. Svært mange av disse er sosialhjelpsmottakere.
Gull verdt
Denne permanente underklassen av arbeidsledige sosialhjelpsmottakere utgjør en viktig ressurs i Trondheim.
De sørger for sysselsetting av NAV-ansatte, og de sørger for sysselsetting i justissektoren når de ruser seg. Tiltaksbedrifter tjener gode penger på å holde disse menneskene i meningsløse «tiltak». Rus-industrien tjener fett på å drive «avrusningstiltak» og lobbyvirksomhet med statlig støtte.
Hadde problemene til disse menneskene blitt løst på en enkel og effektiv måte, ville det vært katastrofalt. Mange yrkespolitikere, rådgivere, sosionomer, NGO-er, tiltaksarrangører og ansatte i justissektoren hadde blitt arbeidsledige selv.
I tillegg er denne permanente underklassen viktig for at saksbehandlere, politiansatte og andre skal kunne føle seg ovenpå. De bidrar dermed til å ivareta selvbildet og arbeidsmiljøet til ansatte i hjelpeapparatet.
Et visst nivå av fattigdom, arbeidsledighet, rus og kriminalitet er derfor helt nødvendig for å få systemet til å gå rundt. Ikke for mye, men heller ikke for lite.
Kronisk arbeidsledighet er dermed et nødvendig onde, og de menneskene som er kronisk arbeidsledige er gull verdt for store deler av systemet.
VG:
– Vi vil innføre aktivitetsplikt 37 timer i uken for alle sosialhjelpsmottagere under 40 år. I neste stortingsperiode bør det kunne utvides til å gjelde alle sosialhjelpsmottagere, sier hun til VG.
Hun har med sine to nestledere og stab til den danske hovedstaden, både for å høste danske erfaringer og å begynne arbeidet med den lange valgkampen frem til kommunevalget neste år.
– Lediggang er roten til alt ondt. En av erfaringene vi ser etter at vi innførte aktivitetsplikt for alle under 30 år, er at det tvinger landets kommuner til å lage en aktivitetsplan for folk, som kan legge forholdene til rette for at sosialhjelpsmottagere skal kunne komme seg tilbake i jobb.
Hun mener timingen er ideell.
– Det er massevis av arbeidsgivere som nå mangler arbeidskraft. Arbeidsgiverne må benytte anledningen til å banke på sitt lokale NAV-kontor og melde hva slags behov de har.
I tillegg er kronisk arbeidsledige helt nødvendig for mange lokale bedrifter som kan trenge gratis arbeidskraft. Å betale lønn til folkene som gjør jobben er dyrt. Da er det greit å hente inn slaver fra NAV.
Hun legger til:
– Å plukke søppel er også en viktig jobb. Det er mange rusmisbrukere og andre som trives med det og som på den måten får penger til livets opphold.
Hun sier at kurs og utdanning er virksomheter som vil ligge som tilbud i aktivitetsplikten.
– Hele poenget med aktivitetsplikten er at du får hjelp til å få deg den jobben du kan tenke deg å ha.
Dette er åpenbart bare politikerprat. Jeg har aldri truffet noen som har kommet seg ut i en seriøs jobb via NAV, men det er jo heller ikke meningen med tiltakene.
De jeg kjenner til som har greid å skaffe seg jobb samtidig som de har vært på «tiltak», har greid det via andre kanaler, og NAV tar deretter feilaktig æren for det i etterkant.
Politisk satsing
Hvis man er permanent arbeidsledig så tror jeg det er bedre å melde seg inn i venstrevridde organisasjoner og partier, og deretter bli kvotert inn et sted via «partiboka».
Det er jo bare å lese seg litt opp på woke-ideologi og papegøye ideologien på SoMe.
Twitter er som kjent det nye LinkedIn.
Hvis jeg hadde vært et par hakk mer kynisk så ville jeg startet en arbeidsmarkedsbedrift i Trondheim, og fått statlige overføringer for å lære kidsa å få seg jobb.
Jeg kunne stått der med en sånn prosjektor og instruert folk på kurs.
«Her ser vi Twitter. Her er det viktig å legge ut poster om current thing, at mangfold er vår styrke og at menn kan bli ekte kvinner. I morgen vil jeg se minst tre poster om dette fra hver av dere.»
Med både partibok og offentlig dydsposering i orden, hadde de nok blitt kvotert inn relativt raskt, i hvert fall i kommunal sektor.
Politisk satsing er derfor viktig, men da med å rekruttere folk inn i partiboka i stedet for å sende dem på tiltak. Det handler om realpolitikk, og om å tilpasse seg den faktiske situasjonen.