Hvem trenger fiender når man har venner som Ervin Kohn? Det er det store spørsmålet.
Antisemittisme i Europa har til alle tider vært preget av en forestilling om jøder som anklagende, sleipe, kranglevorne og subversive.
Denne banale og forenklede forestillingen om jøder ble lagt til grunn for tyske NSDAP sine propagandaverk.
Blant de mest kjente eksemplene finner vi tvilsomme propagandafilmer som Der ewige Jude fra 1940, regissert av Fritz Hippler.
En film som er laget for å fremstille jøder som et fremmedelement. Som noe rart og ubehagelig, helt på utsiden av det europeiske storsamfunnet.
I senere tid ble denne forestillingen også sentral for verdensanskuelsen til amerikanske nasjonalsosialister som George Lincoln Rockwell. Samt for de bevegelsene som oppsto i kjølvannet av hans politiske karriere i USA.
I dag er slike forestillinger om jøder for lengst vraket i Europa.
Men likevel finnes det enkelte som hardnakket prøver å sette fyr på den våte veden, som ligger igjen fra 1930-tallet.
Eksempelvis med kronikken Vi har rasisme, men ingen rasister, som ble publisert i Dagbladet den 11. juni.
Angriper jødisk identitet innenfra
Etter at andre verdenskrig sluttet for 70 år siden, har jøder i Norge levd en fredelig og udramatisk eksistens.
Siden jøder generelt er ærlige og hardtarbeidende mennesker, har de blitt en godt integrert og naturlig del av norsk samfunnsliv. Mennesker som ikke gjør så mye av seg, og som lever sine normale hverdagsliv som de fleste andre nordmenn.
Men ikke alle setter like stor pris på fred og ro.
Nordmannen Ervin Kohn er kjent som en underlig og original type. En rabagast og en skikkelig rabulist, om du vil.
Som (en slags) jøde har Kohn nå fungert en tid som forstander for Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i Oslo, og han er 2. nestleder for NGO-en «Antirasistisk Senter».
Posisjoner som Kohn åpenbart trives godt med. Da han vet å utnytte enhver anledning til å så splid mellom jøder og andre grupper. Både kristne og muslimer får gjennomgå, når Kohn frivolt sprer om seg med grunnløse og overdrevne anklager om antisemittisme, i hytt og gevær.
Det hele toppet seg i fjor, da Kohn og noen svenske rabulister sendte et brev til Island. Et brev hvor de utilslørt sammenlignet den demokratiske og folkevalgte islandske regjeringen med Nazi-Tyskland. Bare fordi islendingene diskuterte aldersgrense på rituell omskjæring av guttebarn.
Sånt er ikke akkurat diplomatisk. Og det skaper lett en del unødig uvilje overfor jøder som sådan, og jødisk identitet.
Noe Kohn vet å benytte seg av til det fulle. Med å først anklage og angripe folk, og når de reagerer negativt på Kohns atferd, så blir reaksjonene brukt til å legitimere «antirasistisk» arbeid.
Med andre ord angriper Ervin Kohn jødisk identitet innenfra.
Et uroelement
Norske jøder har all grunn til å være kritiske overfor Kohn, og måten han sår splid mellom ulike etniske og religiøse grupper i Norge.
Skal man ha fred med sine naboer, er det ikke bra å hver dag stå ved gjerdet og anklage dem for å være fiendtlige og dumme. Gode naboforhold bygger på gjensidig tillit, og gjensidige forståelse.
I så måte er jeg glad for at jeg slipper å måtte ha Ervin Kohn som min nabo. Jeg regner med at Kohn ville stått ved gjerdet hver eneste dag i uken, med anklager og nedvurderinger mot meg. Gresset på plenen min ville sikkert vært for langt, for kort, eller for grønt. Fuglebrettet mitt ville sikkert skapt irritasjon, da småfuglene sikkert kunne etterlatt fuglebæsj og fjær på bakken.
De muslimske naboene på andre siden ville nok også måttet gjennomgå kranglefanten Ervin Kohn. Bærbuskene deres ville sikkert vært for store. Epletreet i hagen deres ville sikkert skygget for solen til rosebuskene hos Kohn.
Og utvilsomt ville disse irritasjonsmomentene i Kohns hverdag vært noe vi naboene gjorde med vilje. I det minste ifølge Kohn selv.
Etter hvert ville vi andre i nabolaget begynt å liste oss ut dørene våre, for å unngå Kohn. Vi ville tenkt ting som «å nei, ikke Kohn igjen», hver gang vi så ham.
Kohn ville da blitt oppfattet som er uroelement. Og de andre i Kohns hus ville kanskje ant ugler i mosen når vi naboene også begynte å unngå dem. Fordi vi assosierte også dem med Ervin Kohn selv.
Sin egen verste fiende
Poenget mitt her er at Ervin Kohn med sin anklagende atferd bidrar til å skape antisemittisme.
Med å konstant angripe, anklage og nedvurdere norske kristne og muslimer, skaper han ikke bare motvilje overfor seg selv; men også overfor de menneskene som han påberoper seg å representere.
Slik bidrar Ervin Kohn ikle bare til å skape uvilje og skepsis overfor jøder i Norge, men også bekrefte eldgamle fordommer om jøder.
Noe som selvfølgelig er svært uheldig på mange måter.
Blant annet skaper Kohn et toveis oss-og-dem-narrativ. Som skaper en kløft mellom jøder og andre grupper i Norge. I tillegg sårer Kohn selvfølelsen til mange uskyldige mennesker, som inntil nå aldri har tenkt en negativ tanke om verken Ervin Kohn eller norske jøder.
Derfor er det trolig på tide at Ervin Kohn går en runde med seg selv, og revurderer en del av sine holdninger. Eller at norske jøder selv gjør Kohn oppmerksom på at han skader dem mer enn han gjør nytte, så lenge han holder på slik han gjør.