Et konsumerende nytt år

I løpet av den siste tiden har jeg tenkt mye på konsumering. Hvordan vi mennesker har redusert oss selv til konsumenter og forbrukere.

Noen ganger ser jeg på meg selv i speilet, og tenker: «Din jævla forbruker.»

På mange måter er vi mennesker bare konsumeringsenheter. Enheter hvis eneste funksjon er å konsumere og forbruke.

Vi konsumerer alt som kommer i vår vei. Vi forbruker mat, klær, kosmetikk, bøker, idéer og religiøse systemer. Vi konsumerer opplevelser og følelser. Vi konsumerer eksistens, tid og livet selv.

Passende nok har våre samfunn gitt oss en identitet i form av et nummer. Et personnummer. Jeg foretrekker å tenke på dette som vårt egentlige navn. Navnet på den konsumeringsenheten vi faktisk er. I det minste sett fra storkapitalens perspektiv.

Vanskelig å unngå

Nær sagt enhver handling mennesket gjør, innebærer forbruk og konsumering i en eller annen form.

Bare med å gå ut av døren konsumerer vi. Sko, kalorier, tid, sokker, undertøy og oksygen. Kjører vi en bil konsumerer vi også metall, drivstoff, gummi og olje. Dersom vi velger å sykle eller gå, konsumerer vi på samme måte.

Der hvor det er mennesker, vil det finne sted forbruk og konsumering. Slik har det alltid vært. Fra tidlig steinalder har vi konsumert ved, kjøtt, pelser, fisk og redskaper. Hele vår eksistens har dreid seg rundt å konsumere, fordøye og dø.

Enhver krig som har blitt utkjempet av mennesker, har handlet om hvem som får konsumere og forbruke hva.


Selv på cellenivå er vi forbrukere. Proteiner og kjemikalier blir forbrukt, for slik å skape liv. For slik å skape en større forbrukerenhet.

Mennesket er heller ikke det eneste dyret i naturen hvis eksistens dreier seg om forbruk. Dypest sett er alle skapninger forbrukere, i en eller annen forstand.

Blomster konsumerer sollys. Fugler konsumerer insekter. Fisk konsumerer andre fisk. Men mennesket har likevel gjort forbruk og konsumering til noe mer. Med å forbruke og konsumere det vi ikke strengt tatt trenger.

Og dette er strengt tatt det eneste som skiller oss fra andre dyr.

Se bare på hvordan julen har blitt en høytid for overforbruk. Gaver, mat, luksus og glovarme bankkort. Nyttårsaften er på samme måte. Nordmenn forbruker fyrverkeri for milliarder av kroner hvert eneste år.

Askese som ideal

Et mulig resultat av vår egen natur, er at vi mennesker idealiserer det som ikke forbruker. Det umulige ideal. Gud. Skaperen. Den som skaper og ikke forbruker og konsumerer.

Noe som i århundrer har inspirert munkers og nonners askese. Nemlig forsakelse av forbruk og konsumering.

Ikke bare har denne forsakelsen vært viktig i kristen kontekst, men også i asiatiske og buddhistiske kulturer. Hvor Buddha ble opplyst, og gjennom sin askese oppnådde Nirvana.

Og det er noe mer i dette.

Det er når vi mennesker minimerer vår konsumering, at vi frigjør våre ressurser til andre ting. Eksempelvis til å skape noe.

Såkalt dopamin-faste har blitt populært i enkelte kretser og miljøer. Blant annet i Silicon Valley i USA, hvor utviklere og programmerere nekter seg selv alle former for stimuli – i den hensikt å fokusere sin energi på utvikling av programvare.

Ingen mat. Ingen drikke. Ingen kaffe, nikotin, onani, sex, TV-titting, lesing eller annet. Ingenting. Og i denne tilstanden begynner mennesket å fungere på en annen måte. Vi begynner å skape.

De gamle dikterne hadde egne skrivestuer. Hvor de isolerte seg. Hvor de fant rom for forsakelse. Rom til å ikke fylle sin tid med forbruk og konsumering, og i stedet skape. Det samme hadde den tysk-amerikanske rakettforskeren Wernher von Braun. Mannen som tok mennesket til månen. Som et eksempel.

For det er først når vi ikke har ansiktene i fôrtrauet at vi kan rette blikket opp mot himmelen. Rette blikket rundt oss, og oppfatte omgivelsene som de er.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: