Mennesker har en tendens til å la seg kjøpe og bestikke. Dagbladets medarbeidere er ikke noe unntak fra dette.
Resett-redaktør Helge Lurås er for ærlig og redelig, noe mange nordmenn er. Vi nordmenn er vokst opp i et tillitssamfunn, og resultatet er at vi forventer at andre også skal være like ærlige som oss selv.
Når Lurås skriver at Dagbladets skribent Marie Simonsen er naiv, så tar han trolig veldig feil.
Dagbladets mangeårige kommentator Marie Simonsen er ute i en kommentar torsdag og eksponerer sin naivitet – og sin menneskeforakt.
Det er islamkritikere og særlig SIAN hun retter sin forakt (eller er det hat?) mot. Hun kaller dem stakkarslige og uskolerte og påstår seg å vite at de er rasister i tillegg. Simonsen kaller dem også «en liten aldrende gjeng av islamhatere som aldri har fått det helt til».
De er hatende tapere, med andre ord. Og de får sitt pass påskrevet av den single, barnløse, urbane, og høytlønte, ja, «hvite, privilegerte» Marie Simonsen (59).annonse
Hun som liker og er tolerant mot alle mennesker – unntatt de hvite rasistene.
Marie Simonsen sier at det verste man kan gjøre mot SIAN er å snu ryggen til dem i stillhet. Hun viser til at noen islamske organisasjoner og andre på sosiale medier oppfordret til nettopp det.
Men hun skriver ingenting om hvorfor det likevel dukket opp hundrevis av folk som kastet stein og rev og slet i barrikadene som politiet hadde satt opp. Ikke med ett ord prøver hun å komme til bunns i saken.
Poenget er at Marie Simonsen selvfølgelig vet utmerket godt hva som er årsaken til volden, og hun vet godt at religionen islam er noe uhumsk. Men Simonsen er ikke en ærlig person, så hun bløffer åpenbart helt bevisst om saken, og fremstiller det hele som om det er noe annet enn hva det er.
Ingen kan ha jobbet i Dagbladet i 100 år uten å ha fått med seg utviklingen, volden, sakene om alle ofrene og den offentlige diskursen. Det er helt hoppende umulig.
Å ta utgangspunkt i at Simonsen er naiv, ikke forstår og ikke vet, blir derfor en feil og nytteløs tilnærming til saken.
I stedet vil det være riktigere å kritisere de mekanismene som gjør at Simonsen må bløffe om det. For hvis Simonsen ikke bløffer så mister hun trolig jobben, blir fryst ut og så får hun ikke den «høye» lønna si, som ikke egentlig er så høy. I 2020 hadde Simonsen 1 061 989 kroner i lønn. Det er ikke så veldig mye penger, egentlig. Det er nok til å ha det godt, men du er ikke rik.
Problemet, eller rettere sagt årsaken til problemet, er at norsk presse er fylt opp av mennesker som ikke har noen andre steder å gjøre av seg. De har ingen reelle alternativer, ingen fagbrev, ingen profesjoner eller ferdigheter som de kan falle tilbake på. De er helt fullstendig prisgitt goodwill fra bransjen og andre som de jobber med, og under. Simonsen er en av disse.
Mange kommer også rett fra skolebenken og inn i journalistikken, og dette skaper utfordringer. De har ingen livserfaring, ingen arbeidslivserfaring, annet enn det relativt lukkede og kjipe miljøet som norsk presse utgjør.
Disse menneskene, og særlig de som er godt voksne av dem, har derfor ingen valgmuligheter. De kan ikke bare gå ut av redaksjonen og kjøre en buss, undervise på en skole eller pleie syke og eldre mennesker i helsevesenet. For folk i norsk presse handler det om å holde seg inne med miljøet, etterleve de interne normene, eller ende opp på NAV.
Dette gjør at mange legger bånd på seg selv. De oversosialiseres inn i en gitt tankegang, og de kan ikke tillate seg å fravike fra dette. Først og fremst utgjør dette et problem for pressefriheten, fordi ingen tør å undersøke eller publisere noe annet enn det som er akseptert og «godkjent».
Journalistikk er også veldig enkelt. Det er noe absolutt alle kan gjøre. Alle kan måke ut noen NTB-saker, og alle kan skrive enkle intervjuer med sitattittel og faktaboks. Presseetikk er også relativt enkelt og rett frem. I de fleste redaksjoner kommer det meste av stoffet automatisk inn som nyhetstips, pressemeldinger og via feeder og SoMe. Derfor er det også veldig lett å drive frem en sosial kontroll i slike omstendigheter. Alle vet at de enkelt kan byttes ut når som helst.
Sannheten er at de fleste redaktører i Norge har en samlet kompetanse som kan komprimeres ned til et tre ukers kurs. Det er ikke akkurat materialteknologi eller indremedisin det handler om.
Dette er trolig grunnen til at Simonsen er såpass far out når det gjelder temaer som dette. Kartongvin og kattemat koster penger, og penger vokser som kjent ikke på trær.