Enhver debatt om ytringsfrihet bør ha premissene klare for hva ytringsfrihet er og hvorfor det er nødvendig. Uten dette i bunnen vil ikke debatten føre noen vei.
Tirsdag arrangerte Trondheim folkebibliotek arrangementet «Ytringsfrihet eller ekkokammer?».
Arrangementet fant sted som et webinar, i samarbeid med Minotenk – minoritetspolitisk tenketank.
På arrangementets side på Facebook ble webinaret presentert slik:
I hverdagen blir vi eksponert for utallige ytringer fra hele verden, men hvilke er det som faktisk når gjennom støyfilteret og påvirker hvordan vi opptrer eller argumenterer?
Kan den norske offentligheten og ytringene som kommer til syne i Norge i dag beskrives som et ekkokammer eller et mangfoldig rom – og i hvilken retning går utviklingen?
I panelet var det fire personer:
- Haboon Hashi fra Minotenk – minoritetspolitisk tenketank.
- Asieh Amini som deltakende ordstyrer, samfunnsdebattant og fribyforfatter.
- Terje Eidsvåg, journalist i Adresseavisen.
- Kjersti Løken Stavrum, leder av Norsk PEN, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen og tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund.
Disse fire er åpenbart gode og interessante aktører til en slik debatt. Primært i kraft av sine posisjoner.
Temaet ytringsfrihet er noe som i alle år har opptatt meg veldig sterkt. Derfor mener jeg det er interessant når temaet blir tatt opp og drøftet offentlig.
Men slik jeg ser det manglet debatten noen helt sentrale elementer. Noe som ofte er tilfelle når vi i Norge skal diskutere ytringsfrihet. Vi begynner gjerne i feil ende.
Hva er ytringsfrihet?
Ytringsfrihet er mest kjent som retten til å ytre seg. Dette er riktig nok en forenkling.
Samtidig innebærer ytringsfrihet retten til å tilegne seg informasjon. Som å lese en bok, lese sine brev, lytte til et budskap, snakke med andre og gjøre seg opp meninger og synspunkter om ting.
I prinsippet er ytringsfrihet det grunnleggende premisset for en opplyst verden. Den utgjør bærebjelken i demokratiske styringssystemer.
En reduksjon av ytringsfriheten, som jeg her må kalle gradert ytringsfrihet i mangel på et bedre begrep, er illustrerende for hva som gjør ytringsfrihet så viktig i utgangspunktet.
En slik gradering av ytringsfrihet er ment å kontrollere hva folk kan dele av informasjon, hva folk kan vite og snakke om.
Og med fare for å fremstå som melodramatisk og svulstig: hva folk kan tenke, mene og føle.
En gradering av ytringsfriheten vil dermed innskrenke folks individuelle tankemønstre. Det vil hindre kreativitet og kunne stenge dørene for nødvendige løsninger på problemer som kan oppstå i et gitt samfunn.
For eksempel vil det i teokratier være forbudt å kritisere tro, gudefigurer og religiøs lære. Hvis folk fritt kunne ytre seg om disse tingene, gjerne på en kritisk måte, ville det få snøballen til å rulle og teokratiet ville kollapse.
Derfor er det alltid viktig for styrende krefter å innskrenke ytringer, informasjon, tanker, meninger og følelser som kan skape problemer for den etablerte maktbalansen.
Slik er det i land som Iran. Men også til en viss grad her i Norge, hvor vi også har et slags presteskap, og etablerte sannheter som det de jure er forbudt å rokke ved.
Grensene
I Norge er det forbudt ved lov å påpeke ting som at gruppe A har en høyere gjennomsnittlig IQ enn gruppe B. Det er forbudt å si at gruppe C er X, Y og Z. Eller at gruppe D er sånn og slik.
Uavhengig av om dette objektivt sett medfører riktighet eller ikke.
Det er altså forbudt ved lov å fremvise negativitet eller fiendtlighet overfor gruppe B, C og D. Mens det er fritt frem å vise dette overfor gruppe A.
Slik er det også i andre europeiske land, hvor det gjerne er straffbart å stille spørsmål ved historiske hendelser som E.
Hensikten med dette er å begrense hva folk kan vite, tenke, mene og føle.
Slike kunnskaper, tanker, meninger og følelser kan i stor grad påvirke hvordan folk stiller seg til aktuelle fenomener i samtiden. Videre kan det påvirke hvordan folk ønsker å stemme ved valg.
Samtidig blir språket vi bruker kontrollert gjennom massemedier og populærkultur. Nye begreper blir introdusert, gjerne i ulike varianter av -fobi, -fiendtlighet og -isme, for å kunne fordømme dem som tenker utenfor de gitte grensene for hva som er tillatt.
Denne bruken av semantikk er systemets metode for å kontrollere hva folk kan tillate seg å vite, tenke, mene og føle. For øvrig et svært gammelt fenomen i Europa. Kirken er kjent for å gjøre det samme frem til relativt nylig.
En fullstendig tøylesløs og fri intellektuell utfoldelse blant folk er dermed ikke ønskelig. Derfor ønsker våre ledere at ytringsfriheten graderes på noen områder. At den begrenses for å opprettholde en viss kontroll.
Lov og rett
Jeg har selvfølglig forståelse for at ærekrenkende utsagn om enkeltpersoner skal og bør være ulovlig.
Men det er langt vanskeligere å se hvordan generelle utsagn om grupper, kulturer, subkulturer, fenomener og trender skal være ulovlig.
Nylig ble det gjennomført en høring i Stortinget (Prop. 66 L (2019-2020) om å endre straffeloven, for å gjøre det straffbart å vise «ringeakt» overfor kjønnsuttrykk. Enkelt forklart å gjøre det kriminelt å spøke om transvestitter, eller å påpeke at menn i kjole ikke er kvinner.
I proposisjonen heter det:
I kapittel 8 er det foreslått flere lovendringer som styrker det strafferettslige diskrimineringsvernet for transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger. Departementet foreslår å tilføye «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk. Forslaget i proposisjonen følger opp Stortingets anmodningvedtak nr. 698, 7. mai 2018. Departementet foreslår videre at formuleringen «homofile orientering» endres til «seksuell orientering» i de ovennevnte bestemmelsene. Endringen gjør det tydeligere at også bifile har et særskilt strafferettslig vern mot diskriminering.
I hovedsak er det Arbeiderpartiet som har fremarbeidet dette.
En kriminalisering av blondinevitser blir likevel ikke foreslått.
Departementet fremmer etter en helhetsvurdering ikke forslag om å tilføye «kjønn» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven §§ 77, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.
Slike proposisjoner er myndighetenes ønske om å kontrollere hva folk kan vite, tenke, mene og føle om disse temaene. Gjennom kriminalisering vil de fjerne deler av diskursen som omhandler temaene.
Målet er å unngå at folk utvikler meninger som ikke er ønskelige.
I ytterste konsekvens betyr dette at bekymrede foreldre ikke skal kunne påklage at menn i kjole benytter samme garderobe som datteren deres. Fordi det vil være «rasisme» mot menn i kjole, og dermed kriminelt.
I slike saker vil det typisk oppstå nye ord og uttrykk, for å skambelegge kritikk av den nye gruppen med særlig rettsvern. Offentlige showrettssaker vil gjennomføres for å avskrekke folkemassene. Med massemediene i spissen, for å formidle hva som skjer dersom noen begår ulovlig tanke- og ytringskriminalitet.
Ytringsfriheten skrenkes inn. Den graderes. For å skape en ny konsensus.
Sakens kjerne
Og det er i dette grenselandet at en debatt om ytringsfrihet bør være.
Det bør diskuteres hvilke motiver som ligger bak innskrenkinger i ytringsfriheten, og hva som er formålstjenlig og ikke.
Det bør diskuteres hvordan semantikk brukes for å tøyle meninger som ikke er ønskelige, med å tre stadig trangere normer ned over hodet på folk. Ikke bare bør det diskuteres, det bør forskes på.
Jeg tør hevde at forholdet mellom årsak og virkning bør være langt mer sentralt enn normative utsagn om «minoriteters opplevelser og følelser».
Folk kan gjerne prate om hva de mener er best. Minoritetspersoner i NGO-er kan også gjerne fremføre sine innøvde nummer om hvor undertrykte de angivelig er. Men dette gjør oss ikke særlig klokere, og det vil ikke kunne føre til en løsning på ytringsfrihetens store problem – nemlig at den blir stadig mindre.
Normativ moraletikk bør vike for sunn fornuft, og metaetikk bør komme på banen når det gjelder ytringsfriheten. Kun slik kan vi ivareta en av de største og mest grunnleggende felles interessene vi alle har.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion