Et svar til Adresseavisen

Kjære Adresseavisen. Dere pisker en død hest.

Å karaktermyrde meg har ingen hensikt. Det er like meningsløst som å prøve å brenne en haug med aske.

Jeg har vært persona non grata i vel 15 år allerede. Dette gir meg friheten til å mene, skrive og harselere med akkurat hva jeg vil (innenfor lovens rammer), uten at noen kan gjøre noe som helst med det.

I motsetning til dere er min penn helt fri.

Der hvor dere sleper rundt på tunge lenker i form av presseetikk, omdømme, karriere, sosialt press og forventningspress, har jeg ingen lenker eller stengsler.

Hvis dere gjør én feil, som å fortelle feil vits, så mister dere jobben, og sikkert også den belånte boligen og de grunne partnerne deres. Dere vil ikke ha noe annet å gå til heller, fordi dere har samlet alle eggene i én kurv.

Dere er fullstendig avhengige av det systemet som mater dere. Ironisk nok er denne avhengigheten ofte så sterk at den kan gå på akkord med grunnprinsippene i Redaktørplakaten.

Viktigper-nøkkelkortet dere bærer i et polyesterbånd rundt halsen er i realiteten et halsbånd.

Imponerende

At Adresseavisens store størrelser Kjerstin Rabås og Pål E. Solberg er såpass tech-savvy at de har greid å ta seg hele veien inn på bloggen min for å snoke, er imponerende.

Langt mindre sjokkerende er det at de siterer meg delvis feil i artikkelen sin med tittelen 10 år har gått sidenUtøya. Nå kan vi lese at terroristen ikke gjorde en god nok jobb (sic).

Med en diskutabel grammatisk feil allerede i tittelen er det åpenbart duket for et redaksjonelt mesterverk.

I artikkelen nevnes noen AUF-ere som overlevde 22. juli, og så klemmes jeg inn som en slem og mørk kontrast. Det er en veldig primitiv og lite subtil form for vulgærpropaganda.

Måten de siterer meg på skaper en dårlig flyt i artikkelen, og mesteparten av uttalelsene mine er utelatt. Noe som etterlater et tilsynelatende inkonsekvent og kaotisk inntrykk. Det samme gjelder noen sitater fra de stakkars AUF-erne. Ting blir bare hengende i lufta som bruddstykker.

Likevel er det gledelig at de to lokale heltene i selveste Adresseavisen ikke gir meg skylda for tragediene 22. juli. Det hadde vært så typisk. Men til alt hell gir de meg rett i ganske mye likevel, om enn utilsiktet.

Observer gjerne hvordan de ikke evner å imøtegå argumentene i det jeg har skrevet, men i stedet prøver seg på en følelsesstyrt og moralsk indignert fordømmelse, fordi det jeg skriver ikke er i tråd med ideologien deres.

Bare dette i seg selv illustrerer mye av det jeg påpeker.

Overraskende nok greide de også å fremføre budskapet uten å tråkke i salaten presseetisk sett.

Jeez Louise.

Holy Moley.

At de tar seg tid til å sørge for at jeg ikke sveiver ræva deres gjennom PFU, mens de helt glemmer at publikum kan tenke «haha, faen kanskje han har litt rett», vitner om hvor irrasjonell og kjerringstyrt den avisa er.

En annen ting er kvaliteten på arbeidet. Den er skrekkelig. Hadde artikkelen vært noe som de to litterære eminensene hadde rasket sammen på et par dager, så ville den vært innafor kvalitetsmessig. Men dette er noe som Solberg og Rabås har jobbet med i mange uker. Det er med andre ord deres beste mulige prestasjon. Artikkelen er deres magnum opus.

Det er dypest sett bare veldig trist. Men artikkelen deres kunne også vært langt verre. I og for seg er de tilnærmet saklige. Jeg hadde forberedt meg på noe langt mer omfattende. At de ville agitere for kriminalitet mot meg og sånne ting. Man gjør seg jo tanker, all erfaring tatt i betraktning.

Jeg har til nå vært forberedt på å svare med å legge ut en masse privat info og sånne ting, og gå ut skikkelig Waco-style publisistisk sett, med masse tabeller, datasett, dokumenter, caps lock og utropstegn. Men jeg tror ikke det blir nødvendig. Såpass som dette må jeg tåle.

«Oppgjør»

Jeg forstår det også slik at Arbeiderpartiet nå skal ta «et endelig oppgjør» med tankegodset bak hendelsene 22. juli 2011. Det er vel sånn at dette er en del av den kampanjen.

Krigsretorikken deres om «endelig oppgjør», «vise mot og styrke», «kraft og makt» og lignende har vært rådende i flere måneder nå. De har stått i kø for å tømme de retoriske oppkastbøttene sine på redaksjonell spalteplass.

«Vi», «de andre» og «hatet deres».

De har også åpenbart oppfattet at jeg misliker sånne som dem, den såkalte venstresida i sin allminnelighet og kanskje særlig Arbeiderpartiet. Noe som i og for seg er aldeles korrekt observert. Men denne aversjonen min kommer ikke av hva de tror på, eller av hva de mener. Det hele grunner i personlige erfaringer.

I motsetning til såkalte høyreekstremister, ensaksgrupper og personer som er «radikalisert» på nett, og som dermed forakter dem, så falt jeg oppi den gryta som relativt liten gutt. Nesten litt som tegneserifiguren Obelix.

Men ta det helt med ro, jeg evner helt fint å tolerere dem.

Nå i voksen alder fyller de meg med ambivalens når jeg ser hvordan de godtar og rasjonaliserer massemord på sivile, som i Libya, mens de viser følelser først når de blir rammet av tragedien selv.

Jeg vet at de vil samles foran bautaene sine nå den 22. juli, uten at én av dem reflekterer så mye som et øyeblikk over at innbyggerne i libyske byer som Sirte føler på akkurat det samme som dem selv.

Kanskje «et endelig oppgjør» burde bli tatt mot egne navlebeskuende holdninger, aller først og fremst.

Måloppnåelse

Uansett, meg får de ikke has på så lett.

Jeg har brukt mye tid og energi på å sikre meg uavhengighet og frihet økonomisk, slik at de ikke kan ramme meg med å drive utpressing av lettpåvirkelige arbeidsgivere og lignende.

Så det er ikke mye de egentlig kan gjøre for å stoppe kjeften på meg, eller å stoppe skriveriene mine. Om de så hadde hengt meg ut som Antikrist på alle forsidene så tror jeg ikke det ville hatt veldig mye å si, sånn sett.

For oppdragsgivere og klienter er jeg bare et siffer i en database, som på magisk vis sørger for at oppdragene blir levert. Kanskje noen lønningskontor i fjerne land ser navnet på det norske foretaket mitt som de sender betalinger til. Og det er vel også alt. Men til gjengjeld er betalingen god. Veldig god.

I tillegg kommer friheten til å kunne mene og ytre det jeg faktisk ønsker.

Man må nemlig gå til slike ekstreme lengder hvis man skal ha meninger her i landet. Og verre kommer det åpenbart til å bli.

«Oppgjøret» deres kommer utvilsomt til å fortsette. Enhver mening, analyse og erfaring som ikke passer inn med ideologien vil forsøksvis bli klubbet ned med vår tids verste ugjerning som kølle.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: