Høyrebevegelsen har låst blikket på innvandring som problem, men behandler bare symptomer. Den egentlige årsaken ligger i en amerikanisert venstreideologi som har fått definere Europas politiske og kulturelle kurs.
Høyrebevegelsens økende fascinasjon for «remigrasjon» bygger på en grunnleggende misforståelse. Den tar sikte på å behandle symptomer, ikke årsaker. Masseinnvandring fremstilles som hovedproblemet, som om Europas politiske, kulturelle og institusjonelle forfall skyldes bevegelse av mennesker over landegrenser. Det er en bekvem forklaring. Den er også feil.
De fleste problemene høyresiden peker på – fragmentering, identitetspolitikk, institusjonell forvitring, normoppløsning og politisk tvangsmoral – har ikke sitt opphav i innvandringen i seg selv. De har sitt opphav i en amerikanisert venstrebevegelse som har importert et komplett ideologisk rammeverk fra USAs campusmiljøer og gjort det til styringsideologi i Europa. Innvandringen fungerer primært som forsterker og katalysator, ikke som rotårsak.
Det egentlige problemet er en politisk og kulturell klasse som ser nasjonalstat, historisk kontinuitet, biologisk virkelighet og kulturelle normer som hindringer som må demonteres. Denne bevegelsen definerer seg gjennom permanente konflikter, moralsk overlegenhet og fiendebilder, og den trenger konstant sosial friksjon for å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Uten identitetspolitikk, uten offerhierarkier og uten importerte amerikanske kulturkriger, mister den sitt eksistensgrunnlag.
Derfor er remigrasjon et blindspor. Den forutsetter at dersom man bare flytter «de andre» ut, vil samfunnet automatisk stabilisere seg. Men det ignorerer det faktum at de mest aggressive pådriverne for dagens utvikling ikke bor i belastede bydeler, ikke tar konsekvensene av politikken de forsvarer, og ofte har langt sterkere kulturell og ideologisk tilknytning til USA enn til Europa.
Send vekk problemet
Hvis man først skal snakke om migrasjon som løsning, bør man snu perspektivet. En langt mer rasjonell tilnærming er emigrasjon – ikke av mennesker som søker arbeid, trygghet eller et bedre liv, men av den amerikaniserte venstrebevegelsen selv. USA er allerede det naturlige kulturelle hjemlandet for denne ideologien. Der finnes campusmiljøene, NGO-industrien, den permanente kulturkrigen, den performative aktivismen og de militante Antifa-grupperingene som romantiseres på avstand fra europeiske skrivebord.
I USA vil denne bevegelsen få leve midt i det økosystemet den beundrer. Der er identitetspolitikk et massefenomen, ikke et importert eliteprosjekt. Der er Antifa ikke et romantisert symbol, men en reell del av gatebildet. Der er akademisk aktivisme, juridisk aktivisme og politisk polarisering systembærende, ikke noe man forsøker å påtvinge relativt stabile samfunn uten historisk forankring i slike konflikter.
Europa trenger ikke flere amerikanske kulturkriger. I stedet bør det omfavne politisk realisme, huske sin egen historie, og gjenopplive institusjoner som prioriterer samfunnets beste fremfor ideologiske prosjekter. Å tilby den amerikaniserte venstresiden en enveisbillett vestover ville i praksis være mer humant, mer ærlig og langt mer effektivt enn å fantasere om omfattende remigrasjonsprosjekter som verken lar seg gjennomføre politisk, juridisk eller moralsk.
Remigrasjon behandler feberen. Emigrasjon adresserer infeksjonen.
Frivillige amerikabåter
En langt mer konsistent løsning enn remigrasjon er å tilby frivillige amerikabåter. Dette kan være et åpent, ærlig og gjensidig gunstig prosjekt der de som identifiserer seg sterkest med den amerikaniserte venstreideologien velger å emigrere til USA, avgi norsk statsborgerskap til fordel for et amerikansk og samtidig akseptere et livsvarig innreiseforbud til Europa.
Det er altså ingen straff, men en konsekvens av et bevisst valg.
De får leve i et samfunn som speiler verdiene de forsvarer, med campuskultur, aktivisme og permanente kulturkonflikter som allerede preger deres politiske horisont, mens Europa frigjøres fra en ideologisk import som skaper vedvarende konflikt uten forankring i europeisk historie eller virkelighet.
Resultatet er et nullsumspill uten tapere. Høyrebevegelsen slipper å late som om strukturelle problemer kan løses gjennom tvungen tilbakeføring av innvandrere, venstrebevegelsen får innta sitt ideologiske hjemland, og Europa kan igjen bygge politiske og kulturelle fellesskap basert på kontinuitet, ansvar og realitetsforståelse.
En foreldet forståelsesramme
Remigrasjon er i stor grad et tankesett som tilhører boomerne. Det er også et uttrykk for en begrenset forståelsesramme.
Boomergenerasjonen ble politisk formet i en tid da samfunnsproblemer ofte ble forstått lineært og mekanisk, med tydelige enkeltårsaker og tilsvarende enkle løsninger. Man identifiserte et synlig problem og forsøkte å fjerne det, uten å analysere de underliggende systemene som skapte problemet i utgangspunktet.
I denne tankegangen fremstår masseinnvandring som en konkret og håndterbar faktor, mens ideologiske strukturer, institusjonell makt og kulturelle importmekanismer blir abstrakte og dermed mindre viktige. Dette fører til en politisk analyse som forveksler årsak og virkning.
Masseinnvandring blir sett på som drivkraften bak samfunnsendringene, selv om den egentlig er et resultat av politiske beslutninger, verdimessige prioriteringer og et ideologisk klima som allerede var etablert.
Remigrasjon blir da en intuitiv løsning for dem som aldri har måttet forstå komplekse systemer, der feedback-looper, maktinsentiver og kulturell reproduksjon spiller en langt større rolle enn enkeltfaktorer. Å kvitte seg med rotårsaken til problemene blir dermed utenkelig for dem.