Økumenikk uten evangeliets sannhet er ikke enhet, det er forvirring. Spørsmålet er dermed ikke hvor bred kirken skal være, men om den fortsatt står på Kristus alene.
I en tid der kirkelig mangfold ofte fremstilles som et mål i seg selv, trenger vi å minne hverandre om at kristen enhet ikke bygger på toleranse alene, men på sannhet. Økumenikk er god og nødvendig når den hviler på et felles evangelium. Når evangeliets kjerne forlates, finnes det ikke lenger to likeverdige former for kristendom. Det finnes kristendom, og det finnes noe annet som bruker kristne ord uten å bevare ordenes innhold.
Samtidig lever vi i en tidsånd der kristne som ikke passer inn i den rådende kulturelle fortellingen, gjerne møtes med mistenksomhet. Noen later til å anta at dersom noen ikke deler samtidens politiske og moralske moter, kan troen vanskelig være ekte. Slik reduseres kristendom til korrekt meningsdannelse snarere enn til frelsende tillit til Kristus.
Denne politiseringen av troen hører etter min vurdering sammen med liberalteologien. Kristendommen blir der ikke først og fremst forstått som Guds frelseshandling i Kristus, men som et redskap for samtidens ideologiske prosjekter. Evangeliet tones ned, mens politiske mål løftes frem som om de var selve kjernen i troen. Da forskyves tyngdepunktet fra Kristus over til kulturkamp.
Når Skriften settes til side
For meg som lutheraner står og faller troen med noen grunnleggende realiteter. Den hellige Skrift må anerkjennes som Guds eget ord. Mennesket må tas på alvor som virkelig syndig og under Guds dom. Jesus Kristus må bekjennes som sann Gud og sant menneske. Frelsen må forstås som rettferdiggjørelse av nåde ved tro alene for Kristi skyld alene. Dette er ikke fromme tilleggspunkter, men selve grunnmuren i kristen tro. Tar vi dem bort, står det igjen et byggverk som kan være vakkert på utsiden, men som mangler frelsens fundament.
Når disse sannhetene relativiseres eller omtolkes til symbolspråk, glir kristendommen gradvis over i moralfilosofi og religiøs livskunst. Jesus blir først og fremst et forbilde og ikke den korsfestede og oppstandne Frelseren. Synd blir til sårbarhet, omvendelse til selvaksept, og nåde til offentlig bekreftelse. Dette kan virke mildt og inkluderende, men det er ikke evangeliet slik apostlene forkynte det og reformatorene senere gjenerobret det.
Fine talerstoler, fine titler, fine venner og fin omtale i aviser, er sikkert vel og bra for noen, men det frelser ingen i seg selv.
Bak denne utviklingen ligger det etter min vurdering ikke bare teologiske misforståelser, men også en dypere holdning. Når Skriften ikke lenger får være dommer over oss, men vi gjør oss til dommere over Skriften, vitner det om en åndelig avstand til Gud som er mer alvorlig enn mange vil innrømme.
Kvinnepresteriet som symptom
Dette blir særlig tydelig i spørsmålet om kvinnepresteriet. Der hvor kirken former sitt embete etter tidsåndens krav snarere enn etter Bibelens lære, fremstår det ofte som fromt på overflaten, men under ligger en grunnleggende uvilje mot å la Gud tale med myndighet gjennom sitt ord. Når Skriften settes til side til fordel for samtidens likestillingsideologi, er det ikke bare en praktisk tilpasning, men et teologisk skifte som rokker ved selve forståelsen av kirke, ord og autoritet.
Et bilde kan hjelpe oss å forstå alvoret. Tenk på Jesus som møter Peter på stranden etter oppstandelsen og spør om han elsker ham. Liberalteologiens problem er ikke først og fremst at den stiller spørsmål, for troen tåler spørsmål. Problemet er at den svarer ved å vende blikket bort fra Kristus og insistere på egne premisser. Når Kristus selv møter oss i sitt ord, og vi svarer ved å omskrive, korrigere eller tone det ned, minner det mer om å snu ryggen til ham enn om å bekjenne kjærlighet til ham.
Dette betyr ikke at mennesker som tenker slik mangler fromhet eller alvor. Mange er både inderlige, dannede og dypt engasjerte i kirkelivet. Men kristendom avgjøres ikke av fromhetens intensitet, liturgiens skjønnhet, kirkelige embeter eller av hvor godt man tilpasser seg samtidens ideologier. Den avgjøres av læren, av hva som faktisk forkynnes som frelsende sannhet.
Liberalteologi er ikke kristendom
Her står jeg forhåpentlig i klar linje med de lutherske reformatorene. Martin Luther insisterte på at rettferdiggjørelsen ved tro alene er artikkelen som kirken står og faller med. Flacius advarte mot selv små læreforskyvninger som kunne undergrave evangeliet. Chemnitz og Gerhard skilte tydelig mellom den sanne kirke og det som bare fremstår som kristendom i ytre form. De gjorde ikke dette for å være harde og vanskelige, men av kjærlighet til evangeliet og til menneskers frelse.
Derfor må jeg si det klart, selv om det er trist: Liberalteologi representerer ikke bare en annen vektlegging innen kristendommen, men et annet trosgrunnlag. Når Kristi stedfortredende soning tones ned, Skriftens autoritet relativiseres, syndens alvor forminskes, og kirkens embete formes etter politiske strømninger, har man forlatt det evangeliet som skaper og bærer kirken.
Av samme grunn kan jeg ikke inngå i økumenikk med liberalteologi. Ikke fordi jeg mangler kjærlighet, men fordi jeg ønsker å være tro mot det evangeliet som alene gir liv, håp og frelse. Enhet uten sannhet er ikke kristen enhet, men åndelig forvirring.
Man kan være både from og kristelig i uttrykk og likevel ha forlatt kristendommens kjerne. Man kan også være en stille, ukjent kristen utenfor rampelyset og likevel stå langt nærmere evangeliet enn mange som er høylytte «kristne» i offentligheten. Det er en smertefull erkjennelse, men også en nødvendig en dersom vi vil ta evangeliet på alvor.
Dette handler ikke om å dømme mennesker. Det handler om å verne det som gjør kristendommen til kristen tro – det frie evangeliet om den korsfestede og oppstandne Kristus, som rettferdiggjør syndere av nåde alene.