Mandag publiserte Faktisk.no en artikkel hvor de går til frontalangrep på en markering foran Stortinget den 13. september. I artikkelen snubler både publikasjonen og ekspertene de bruker.
Menneskene som samlet seg foran Stortinget blir omtalt som «konspiratoriske grupper». En betegnelse som til en viss grad er misvisende, i og med at gruppene det er snakk om ikke nødvendigvis konspirerer om noe.
Et mer grammatisk riktig begrep er «konspirasjonsteoretiske grupper». Men heller ikke dette blir helt korrekt.
I både teoretisk og praktisk forstand utgjør disse menneskene noe som heter «proletariatet».
De har gjennomgående svært lav sosioøkonomisk status, mange er trygdet og uføre, og mange er minstepensjonister. De fleste av dem lever i relativ fattigdom, og de har typisk bare Facebook som plattform til å ytre sine følelser og meninger.
At proletariatet samler seg for å protestere og markere sin misnøye mot hva-det-nå-skal-være bør være helt uproblematisk. Det er ingen som hører på dem likevel. Og de slipper aldri til i etablerte medier, på grunn av sosioøkonomisk status.
Jeg tør hevde at det er et moralsk og etisk overtramp når elitene i Faktisk.no, og omdiskuterte forskere med klippekort i norske aviser, begynner å sparke løs på disse menneskene.
Men det er ikke hovedpoenget her. Poenget er at Faktisk.no og forskerne har slurvet med fakta.
Mektige krefter
I artikkelen går Faktisk.no litt for langt i å insinuere at mektige krefter ikke styrer verden i det skjulte.
Her må jeg minne om at møtene til Det kinesiske kommunistparti (KKP), en av verdens aller mektigste organisasjoner, ikke er åpne for offentligheten. Innsyn i hva de driver med er ikke engang et spørsmål.
Videre har gigantiske selskaper som Petróleo Brasileiro S.A. (Petrobras) en enorm makt, både i hjemlandet Brasil og i Latin-Amerika generelt.
Det samme gjelder Sinopec Group (China Petroleum Corporation), som har en enorm makt i Asia – både økonomisk og politisk.
Videre kan jeg namedroppe Bank of America Corporation, Royal Dutch Shell, Google.inc, Facebook, russiske Gazprom, ExxonMobil, Samsung og Industrial and Commercial Bank of China (ICBC).
Lukkede grupper og selskaper som kontrollerer enorme ressurser, og som dermed har en enorm makt på enkelte eller flere områder. Og som i tillegg er helt eller delvis lukket for innsyn fra offentligheten.
Her utelater jeg statlige etterretningstjenester som NSA, CIA, russiske FSB, israelske Mossad og kinesiske MSS.
Alle relativt små og lukkede grupper og organisasjoner, som udiskutabelt har en enorm makt på verdensbasis.
Tror ikke på mediene
Videre heter det i artikkelen til Faktisk.no at menneskene som samlet seg foran Stortinget ikke har tillit til Stortinget, regjeringen og massemediene.
Vel, her kan jeg kjenne meg igjen selv.
Norske medier består for det meste av mennesker fra middelklassen. Med alt hva det innebærer av sosiale koder, felles forståelse, etablerte sannheter og aspekter på ting.
Det samme gjelder de ekspertene som norske medier benytter seg av.
Og resultatet ser vi klart og tydelig i artikkelen til Faktisk.no. En artikkel som markerer en sterk uvilje mot de lavere sosiale klassene, og en sterk uvilje mot å komme dem i møte på enkelte punkter. Punkter som nevnt ovenfor.
Når det samme konglomeratet av massemedier selv fremmer tilbakeviste konspirasjonsteorier, om alt fra «påvist» russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget, til åpenbart falske nyhetssaker om at romvesener finnes, så inviterer det ikke til mye tillit.
Når Faktisk.no er så slappe i journalistikken at de presterer en sak som den de publiserte mandag, så er resultatet det samme. De fremstår som lite troverdige, på grunn av det arbeidet de faktisk gjør.
Jeg slutter ikke å vite at gigantiske internasjonale oljeselskaper har mye makt, eller at partier som leder en stormakt har mye makt, bare fordi humanetikere som Terje Emberland og Asbjørn Dyrendal bruker ord som «konspirasjonsteori».
Videre kan det neppe sies å være «konspirasjonssnakk» å påpeke at selskaper som Google har mye makt, og at de kan påvirke alt fra elektorat til statsledere dersom de ønsker.
Jeg mener dette blir for lettvint av Faktisk.no.
Selv om de erklærer følgende øverst i artikkelen sin:
Utfordringene knyttet til feil- og desinformasjon i samfunnsdebatten øker. Derfor jobber vi i Faktisk.no med å videreutvikle journalistikken vår for å kunne avdekke og forklare større sammenhenger, fenomener og utfordringer. Fremover vil vi søke å avdekke og undersøke hvem, hvordan og hvorfor noen sprer feil- og desinformasjon i offentligheten. Denne artikkelen er del av dette arbeidet.
Uvilje
Middelklassen i Norge har tilsynelatende stort sett ikke så veldig mye mer kunnskaper om ting enn hva proletariatet har. De har bare andre perspektiver på ting.
Trolig kommer dette av at middelklassen i Norge ser mer på TV, fordi de i større grad kan identifisere seg med menneskene som de ser på TV. Mennesker på TV er ofte velkledde, og de har en god sosioøkonomisk status. Derfor kan TV virke mer tillitsvekkende for middelklassen enn for proletariatet.
Det er i det minste min hypotese.
Journalistene i Faktisk.no har gjennomgående svært god sosioøkonomisk status. De eier dyre boliger, kjører fine biler, og de har tilsynelatende lite praktiske kunnskaper og ferdigheter utover det å drive redaksjonelt arbeide. Mye av det samme gjelder for ekspertene som blir brukt.
Når de da får se disse frisørene, renholderne, trygdede og originalene stå utenfor selveste Stortinget, hvor disse uten blygsel proklamere synspunkter som middelklassen ikke vedkjenner seg, så skaper det åpenbart aggresjon og frustrasjon. Noe som får utløp med den nedlatende holdningen som borgerskapet alltid har hatt overfor allmuen.
Holdninger som reflekteres klart og tydelig i det redaksjonelle arbeidet til Faktisk.no.
Det jeg ser er en avstandstagen, i mangel på et bedre begrep, hvor Faktisk.no tar avstand fra forsamlingen, som om forsamlingen er noe skittent og mindreverdig. De snakker ikke direkte med menneskene, men om dem. De prøver ikke å forstå, eller følge de gjerne klønete formulerte resonnementene.
Her har Faktisk.no møtt dem de omtaler med en påfallende uvilje.
En bedre tilnærming hadde åpenbart vært å spørre om hvilke legemiddelfirmaer de mener driver med skittent trav, og hvorfor, eller hvorfor de ikke har tiltro til politikere og massemedier.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion