Desinformasjon er noe vi alle utsettes for. Men hvor kommer det fra, og hvem er det som fremmer den?
Onsdag fremmet NRK konspirasjonsteorier om at USAs president Donald Trump kan ha løyet om korona-diagnose.
En mann med en gjenglemt tapetkniv i en bag ble nylig fremstilt som en rabiat knivdesperado utenfor synagogen i Oslo.
Høsten 2019 ble amerikaneren Greg Johnson utvist fra Norge, fordi han skulle holde et akademisk foredrag i Oslo. Et foredrag som politiske eliter i Norge ikke likte at fant sted. Hendelsen utløste et organisert skred av desinformasjon, fra blant andre den stalige norske TV-kanalen NRK.
I 2019 publiserte VG falske nyheter om Bar Vulkan-saken i Oslo. En sak som til alt hell ble plukket opp av PFU, og felt på fem punkter. Men det er ikke sikkert at dette ville skjedd dersom Trond Giske ikke var så kjent.
Dette er eksempler på falske nyheter fra offisielt hold i Norge. Men det stopper ikke der. Også utenlandske og private aktører søker å spre desinformasjon i Norge. For eksempel med falske reklamer som dukker opp, med innhold som hevder at kjendiser som Petter Stordalen har investert tungt i Bitcoin.
Også innen forskning finnes det useriøse aktører. Høsten 2019 publiserte SINTEF en rapport, hvor Ap-sympatisøren Petter Bae Brandtzæg prøvde å stemple publikasjoner som Akroma, Resett og andre som russiske påvirkningsagenter – som angivelig prøver å påvirke norske kommune- og fylkestingsvalg på vegne av Moskva.
I rapporten hadde Brandtzæg gått inn på en åpen og offentlig testversjon av en forumløsning for Akroma. Dette blir i rapporten omtalt som et skummelt «kryptert forum». Fordi testforumet ikke egentlig hadde noe innhold, måtte Brandtzæg dikte opp innhold, for å få det til å høres mer spennende ut enn hva det faktisk er.
Offentligheten er under et konstant press.
Løgner, falske nyheter, svindel og usannheter er demokratiets akilleshel. Feilinformerte velgere er noe av det farligste som er i et demokrati.
Motivasjon
Jeg har selvfølgelig gjort meg noen tanker, både som privatperson og som fagperson, om hva som motiverer alle disse svindlerne og bedragerne i norsk offentlighet.
Innledningsvis konkluderte jeg med at fenomenet trolig skyldes noe så enkelt som inkompetanse og evneløshet. Enkelt forklart at de er dumme, bokstavelig talt. At det skyldes kognitive utfordringer og mangler, som det heter på smart.
Senere tenderte jeg mer mot at de sliter med å skille virkelighet fra forestillinger og drømmer. At de eksisterer i en slags forvirringstilstand, ikke helt ulikt psykoser. Tilstander som kan utløses av faktorer som stress, rus og søvnmangel.
I dag innser jeg at forklaringen trolig er enklere. At det kan være menneskets trang til religiøsitet. Trangen til å tro på noe som ikke er der, for at ens egen eksistens skal oppleves som mer meningsfylt.
I stedet for troen på en Gud, så har disse menneskene skapt seg en religiøs tilnærming til egen moraletikk. Fra utsiden fremstår de som dogmatiske og sekteriske, med egne renhetsspiraler. Dydsposering og proklamering av «etablerte sannheter» er et sakrament i seg selv.
Når de dikter opp usannheter om andre, så viser de hverandre hvor «rettroende» de er. Det er en form for avlat de betaler for sin medfødte arvesynd – hvithet.
Denne siste hypotesen underbygges av hvordan kroppsspråket deres ikke er typisk for mennesker som lyver. Noe som kan indikere at de selv faktisk tror på de usannhetene og konspirasjonsteoriene som de fremmer.
Denne type desinformasjon er gjort rede for av flere fagpersoner i boken The Philosophy of Deception av filosofen Clancy W. Martin. Hvor blant andre psykolog Paul Ekman oppsummerer deler av sin egen forskning på kroppsspråk.
Ekman tilbragte en gang mye tid med urfolksstammer i regnskogen for å studere kroppsspråket deres. Han konkluderte med at kroppsspråket deres ikke skiller seg nevneverdig fra mennesker i Vesten. Ekman er regnet for å være blant verdens fremste eksperter på kroppsspråk og avsløring av løgn. Han har blant annet forfattet bestselgende bøker som Unmasking the Face, Telling Lies og Emotions Revealed.
Når disse menneskene i Norge prater om falske nyheter, eller legger ut om alle de fantastiske funnene sine inne på et åpent testforum for Akroma, så har de det samme kroppsspråket som prester og religiøse ledere har når de forklarer at Jesus gikk på vannet. De tror oppriktig at det de sier er sant, selv om det objektivt sett er fysisk umulig.
Se selv. Det er som å observere sterkt troende predikanter på TV-kanalen Visjon Norge. De er fullstendig overbeviste, selv om mye av det de sier åpenbart er bull.
Forestillinger
Mennesker som har en religiøs tro på egne overbevisninger, trenger som hovedregel ikke å dokumentere noe. De trenger ikke å vise til kilder eller fakta. For disse menneskene er det nok å tro. Og desto sterke de tror, jo mer sant blir det de tror på – i det minste for dem selv.
Fredag den 9. oktober skriver Odd Jarl Borch og Tanja Ellingsen en kronikk i fagbladet Journalisten om falske nyheter.
Innholdet er som forventet. De to etteraper påstander om at «redaktørstyrte media» (sic) er veldig troverdige, og at Norge angivelig har trollfabrikker.
De to skriver:
Spredning av falske nyheter og profiler gjør at vi som enkeltpersoner må være på vakt og følge med. En må tenke gjennom hva en legger ut, deler og liker i sosiale media. Dette gjelder spesielt opplysninger som en ikke har fått sjekket, innspill som kan nøre opp under konflikter, og angrep på personer, ikke minst våre folkevalgte.
…
De redaktørstyrte media spiller en viktig rolle når det gjelder å avsløre kampanjer og avsanne falske nyheter. Samtidig fins det «nettaviser» og «nettsteder» som ikke er redaktørstyrte og som kan være sårbare for falske nyheter.
Ikke overraskende har ingen av de to skribentene publisert relevant forskning på området falske nyheter, informasjon og valgpåvirkning. De viser heller ikke til relevante kilder for påstandene sine.
Ifølge Oria har Odd Jarl Borch noen publiseringer om bedriftskultur og mat.
Tanja Ellingsen har noen publiseringer om ting som fargerikt fellesskap og multikultur. Noe hun er en ivrig tilhenger av. Og det er jo greit nok. Men det kvalifiserer ikke disse to personene til å fremstå som autoriteter på det de skriver om i kronikken.
Ironisk nok handler dette om grunnleggende kildekritikk. For hvem er disse ekspertkildene og oraklene, og hvilke kunnskaper har de egentlig?
Igjen er vi inne på dette med religiøs tilnærming til «etablerte sannheter».
De avslutter for øvrig også som forventet:
Å ha en solid beredskap, både nasjonalt og regionalt for fortsatt ivaretakelse av vårt demokrati fremstår derfor som en viktig oppgave framover.
Teksten er dypest sett bare en masse plussord og banaliteter, som er sauset i hop.
Det verste er at dette er nivået som diskursen ligger på. Faktiske analyser, refleksjoner og kritisk tenkning uteblir helt.
Sunn skepsis
Søndag den 11. oktober publiserte den statlige norske TV-kanalen NRK en «nettdokumentar» de kaller Muldvarpen.
Saken handler om at den dansk kokk skal ha avslørt at Nord-Korea er en totalitær stat, som driver med shady saker.
Noen bilder og videoopptak av personer som snakker, blandet med påstander, er alt saken bygger på. I verste fall kan både bilder og video være av innleide skuespillere. Aktører som enten den danske kokken har leid inn, eller som i verste fall er innleid av NRK.
Om dette er tilfelle vet vi ikke. Vi som publikum kan ikke vite. Vi har ingen garantier, annet enn at en statlig TV-kanal hevder at ting er sånn og slik. En statlig TV-kanal i et NATO-land, intet mindre.
Saken kan godt være sannferdig og legitim også. Det kan vi heller ikke vite.
Selv er jeg så vant til at norske medier lyver og farer med desinformasjon, at jeg ikke helt kan tro på saken. I det minste ikke helt uten videre.
NRK – en statlig TV-kanal. Hvor en Bring-ansatt som har glemt en tapetkniv i en bag med arbeidsklær, blir forvrengt til en livsfarlig knivdesperado utenfor en synagoge. Hvor en jævla hval utenfor Finnkarkskysten blir til en farlig spion. Og som uten å blunke serverer innhold som den mye kritiserte Romkvinnesaken.
Er det virkelig meningen at jeg skal tro på slike saker, fra slike aktører?
Ja. Til alt overmål er nok det meningen.
Men jeg får meg ikke til å tro på det. Fordi jeg vet at sjansen for at saken bare er jug er så stor, at jeg ikke kan tillate meg å tro på saken.
Det er heller ikke sikkert at NRK lyver bevisst om saken, hvis den er jug. Det kan være at de har en så sterk religiøs tro på egne konklusjoner, at de helt overser indikasjonene på at saken er bløff.
Og det er her hunden ligger begravet. Et stinkende kadaver, som knapt er dekket med jord. De etablerte medienes egen løgnaktighet skygger for hele diskursen når de kritiserer svindel via e-post og reklamer, eller åpenbart falske nyheter fra uavhengige aktører.
Vi kan ikke ha for mye tro på ting vi leser eller hører. Uavhengig av om det kommer fra tvilsomme nettsider, eller om det kommer fra en statlig TV-kanal.
Det hele handler om å ha en sunn skepsis.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion