I år er det ti år siden terroraksjonene 22. juli 2011 fant sted. Dette har ført til en økt desperasjon blant norske fanatikere.
Fra fødselen til døden jages haien av ett eneste uslukkelig begjær, av hungeren.
– Fra romanen «Haiene» av Jens Bjørneboe, utgitt 1974
Hvis du har, eller blir antatt å ha, «feil» meninger i Norge er konsekvensene ofte alvorlige. Du trenger ikke å være særlig radikal eller høylytt. Det holder at du uttrykker deg kritisk overfor enkelte temaer på YouTube-kanalen din, på Facebook, Twitter eller andre sosiale medier. Det spiller ingen rolle om du er saklig, eller om argumentene dine er gode.
Så er det gjort. Systemet vil legge deg for hat, og det er ingen vei tilbake. Ingen vei ut. Ingen tilgivelse i andre enden. Ingen sjanse til.
Du vil ikke lenger bli møtt med den medfølelsen og rausheten som andre blir møtt med. Dører vil stenges for deg. Du vil miste de mulighetene og rettighetene som andre har.
Du blir trakassert på arbeidsplassen. Du vil trolig miste jobben du har. Du blir demonisert av propagandaapparatet. Barna dine blir trakassert av andre barn, etter ordre fra sine foreldre. Løgner blir diktet opp og spredd om deg. Blir du utsatt for vold vil politiet og domstolene konsekvent se den andre veien.
Mennesker som møter deg på en normal måte vil selv løpe en stor risiko. Den som ikke er flink nok til å ta del i trakasseringen av deg vil selv bli en syndebukk.
Du får kjenne på de negative konsekvensene av å mene noe annet så lenge du lever.
Men du er ikke alene. Det finnes mange mennesker som deg. Veldig mange.
Pisk og gulrot
Mennesker som vil opp og frem i Norge gjør best i å fronte de «riktige» meningene og verdiene. I mange tilfeller er dette alt du trenger.
Det finnes heller ingen konsekvenser av å angripe folk med «feil» meninger og verdier. Uansett om disse angrepene består av løgner, skadeverk eller vold.
Angrepene blir også rutinemessig feiret av propagandaapparatet, for å signalisere at det er greit å angripe. I mange tilfeller blir angriperne belønnet rikelig og generøst med stillinger, verv, posisjoner og hederlig omtale.
Dette er gulroten som systemet lokker med.
Grådige og enkle mennesker vil ofte gripe etter gulroten med begge hender. De vil gjøre alt de kan for å vise systemet at de er verdige, og det er bare belønninger som venter dem.
Det de må gi tilbake er uforbeholden lojalitet til det systemet som mater dem. De må etterape vedtatte sannheter og ideologiske dogmer. Fanatisk, uten å tenke. Ukritisk, uten å vurdere. Så høyt at de ikke kan høre annet enn seg selv.
Dette er systemet med pisk og gulrot. Et system som er ment å tvinge folk inn i konformitet, inn i redsel, inn i passivitet. Et system som belønner den som håndhever doktrinene, og som straffer den som står i veien.
Dette er et system som er laget for å opprettholde makt. Systemet er basert på menneskers iboende tendens til å ville eie. Enten det er snakk om materielle goder, penger, status, makt eller prestisje.
Det er fanatikernes system.
I likhet med haienes konstante og evige hunger, er fanatikerne drevet av en konstant og evig grådighet.
Fra fødselen til døden jages fanatikerne av ett eneste uslukkelig begjær, et begjær etter mer.
Mer penger. Mer status. Mer makt. Mer prestisje.
Økt aggressivitet
I løpet av de siste ukene har fanatikerne i Norge blitt mer aggressive. Årsaken til dette er at det i år er ti år siden hendelsene som fant sted 22. juli 2011.
Hendelsene i 2011 var på alle måter en tragedie, men for fanatikerne var tragedien like mye et nederlag. Hendelsene demonstrerte at makten deres ikke er total, og at det fremdeles er ting i verden som de ikke har eierskap til.
For mange av dem er det i dag krevende at såkalte ekstremister er aktive på nett. Denne aktiviteten viser at fanatikerne ikke har total kontroll over hva folk vil. De eier ikke alles tanker, ord, meninger og følelser.
De vil så gjerne eie dette også.
Resultatet er et hav av TV-programmer, kronikker, lederartikler, taler og podcaster hvor fanatikerne desperat prøver å demonisere folk som ikke underkaster seg ideologien deres. Propagandaapparatet går på høygir.
På et individuelt nivå er disse aktørene motivert av ønsker om mer penger, mer innflytelse, finere boliger og mer luksuriøse ferieturer. På et kollektivt nivå er de motivert av ønsker om mer makt. Derfor demoniserer de også fredelige og harmløse mennesker, bare fordi disse har meninger og synspunkter som ikke sammenfaller med fanatikernes egne.
Når Aftenposten nylig publiserte sin podcastserie «Noen å hate», fulgt av artikler om temaet, er faktafeilene mange og flaue. I tillegg unnlater Mari Lund Wictorsen og researcher Trond J. Strøm å opplyse om at én av ekspertkildene de bruker stiller opp for å selge egne foredrag, egne bøker og egen merkevare.
Det er en som vil ha mer.
Likevel presenteres de uriktige påstandene fra vedkommende som sannhet og ekspertise. Trolig fordi det sammenfaller med det ønskelige ideologiske budskapet. For å si de riktige tingene belønnes «eksperten» med mer.
Maktens språk
Et klart kjennetegn på den fanatiske ideologien er språket som brukes.
Fanatikerne er veldig opptatte av å bruke ord som kraftfull, mektig, sterk, styrke, empowering, oppgjør, innsats, forsterke, skarpt, kraft, omfattende, kampen, tøffere og ulike variasjoner av slike begreper. I tillegg bruker de alltid diffuse størrelser som konspirasjonsteori, hat og vi.
«Vi» er altså fanatikerne selv
De står omtrent i kø for å lire av seg denne retorikken i kronikker, lederartikler, taler og kommentarfelt. Det slår aldri feil.
Vanlige folk bruker typisk mer ord som frihet – som i menings- og ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, økonomisk frihet, informasjonsfrihet og frie valg. Foruten ord som åpen, ærlig, trygg, tenke, argument, lese, rettferdig, god, bra, takhøyde, rom – og variasjoner av dette.
Forskjellene i språkbruk er alltid tydelige.
Krigsretorikken som fanatikerne bruker bidrar til å forsterke fanatismen deres og det interne samholdet i miljøene, både lokalt og nasjonalt.
Propagandaapparatet deres går nå døgnkontinuerlig. Mer propaganda. Mer makt. Trolig vil denne aktiviteten bare øke i tiden frem til 22. juli, og deretter ende i et klimaks på selve dagen. Etterpå vil de trolig holde det gående en liten stund til, kanskje frem til begynnelsen av august.
Til slutt vil hele hysteriet trolig dabbe av, kanskje i midten av august, mens de klapper hverandre på ryggen og skryter av hvor flinke, modige og sterke de selv er.
Så er det tid for å samle sammen godene. Lommer skal fylles. De som har vist seg verdige plasseres oppover i systemet. Bøkene og foredragene deres skal selges.
Det blir et symbol på lojalitet til systemet å legge ut bilder på Facebook, Instagram og Twitter som viser at man har kjøpt disse produktene.
«Foredraget med #ekspert var virkelig givende. Nå hater jeg også annerledes tenkende.»
«Nå skal jeg lese denne gode boken som demoniserer folk med feil meninger. #ekspert #mer.»
Neste år starter den samme seansen på nytt igjen. Samme prosedyre. Samme metoder og språkbruk. Alt sammen drevet av det samme begjæret etter mer.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion