Mange mennesker later til å tro at bare de påstår noe hardnakket nok, så blir det sant. Dette stemmer ikke.
For en tid siden havnet jeg i en debatt med mormonere, også kjent som De siste dagers hellige. Som en gudfryktig person og lutheraner er kristentro noe av det jeg liker å debattere når muligheten byr seg.
Jeg liker mormonere. De er gode mennesker som bare vil gjøre det rette. Men jeg kan ikke være med på premissene de legger til grunn for Mormons bok. Dette er en slags tilleggsbibel som dukket opp i USA rundt 1830, første gang publisert av Joseph Smith Jr.
Mitt ståsted er at Mormons bok ikke hører hjemme i kristendom. Det er et skjønnlitterært verk som er laget av en amerikaner som var i pengeknipe. Med andre ord er det bare lureri fra en amerikansk lurendreier. Noe jeg prøver å forklare så høflig og pent som jeg kan til de åpenbart svært troende menneskene som jeg diskuterer med.
Videre forklarer jeg hvordan Jesus selv advarer mot såkalte falske profeter som vil komme. Smith Jr. er åpenbart en av disse.
Men uansett hvor mye du viser frem hva bibelen faktisk sier om ting som Mormons bok, så er det nytteløst. De troende vil tro på det de har lært innad i inngruppen sin. Trolig er den sosiale prisen de betaler for å ikke tro på dette også svært høy, da de vil miste alle sine venner og sin familie dersom de tar inn over seg at Smith Jr. bare er en helt vanlig fyr som har vært ute med lurerier.
Så for dem er han likevel en profet. En sannsiger som man må tro på, samme hva. Fordi de har bestemt seg for at ting må være sånn og slik, uansett om bibelen sier noe annet.
Heldigvis er mormonerne respektfulle og bevisste nok til å ikke anklage meg for å være en satanist, en gnostiker eller noe annet for å liksom ugyldiggjøre min argumentasjon. Selv om det de tror på kan være temmelig svevende så er de mennesker med beina ganske godt plantet på jorden. Dette setter jeg stor pris på.
Andre fanatikere er ikke like medgjørlige.
Religiøse følelser
I sommer havnet jeg i en diskusjon med en forståesegpåer og medietryne fra østlandsområdet. Vedkommende hevdet hardnakket at såkalt høyreekstremisme må bekjempes, og ga seg i kast med å skulle diskutere dette temaet med meg. Hvem nøyaktig dette er spiller ikke så stor rolle, jeg driver ikke med uthenging av folk her bare fordi de er uenige med meg.
Vedkommende hevdet at norske høyreekstreme, hvor jeg angivelig var inkludert, går rundt og tror på den såkalte Eurabia-teorien. Angivelig betyr dette at muslimsk innvandring til Europa vil gjøre Europa islamsk, og at Europa da vil skifte navn til Eurabia. Ifølge vedkommende er dette en konspirasjonsteori, og fordi jeg angivelig går rundt og tror på dette er jeg en konspirasjonsteoretiker.
Jeg forklarte høflig at jeg aldri har trodd på eller gitt uttrykk for noe sånt. Jeg har heller aldri møtt eller hørt om noen som går rundt og tror på dette. Men til liten nytte.
Vedkommende fortsatte med å vise til rapporter fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST), C-REX og uttalelser fra den politiske svovelpredikanten Øyvind Strømmen – en fyr som lever av å være den ytre venstresidens svar på Ole Hallesby. Budskapet til disse aktørene er at dersom annerledes tenkende (synderne) ikke stoppes, så vil helvetes pinsler og svovel regne over oss alle.
Jeg prøvde å forklare at ting trolig er litt mer nyansert enn som så. Også dette til liten nytte. Vedkommende begynte da å snakke om «jødekonspirasjoner», som er en slags sjargong for konspirajsonsteorier om jøder. Angivelig handler dette om en irrasjonell tro på at jødiske eliter undergraver vestlige land, og at jøder kontrollerer mediene.
For å kontre dette trakk jeg frem en sak fra 2018 hvor den jødiske organisasjonen Anti Defamation League (ADL) truet den islandske nasjonalforsamlingen til å ikke iverksette et forslag om å forby omskjæring. En sak hvor lederen Jonathan Greenblatt truet med å ødelegge Islands turistnæring, og baserte denne trusselen på hvor mye pressedekning ADL får i aviser som The New York Times og The Washington Post. En sak jeg nylig også skrev om i et tilsvar på Midtnorsk Debatt.
Heller ikke dette hjalp. Det hele var visst konspirasjonsteori, og jeg var konspirasjonsteoretiker som trakk frem dette eksemplet fra virkeligheten.
Det som slo meg er likheten mellom disse politiske og ideologiske fanatikerne og religiøse fanatikere. Den etablerte troen deres kan ikke utfordres. De har alle sine profeter og sine religiøse tekster. De bekjenner seg alle til en religiøs tro og religiøse følelser, ikke til logikk og fakta.
De politiske og ideologiske fanatikerne har også en lei tendens til å sno seg unna faktiske argumenter, og i stedet ty til personangrep. I mitt tilfelle ble jeg anklaget for å være en høyreekstrem og en konspirajsonsteoretiker. Det ble også trukket frem ting jeg skal ha skrevet tidligere (mer eller mindre humoristisk), og at jeg angivelig omgås folk med «feil» meninger. Som om dette i seg selv er et gyldig argument.
Resultatet av diskusjonen var at de argumentene jeg la frem aldri ble tilbakevist eller imøtegått på en saklig og fundert måte. De ble hengende i luften for alle å se, mens vedkommende som begynte å diskutere med meg prøvde å fremstille seg selv om «rettroende».