Jeg vil fiske, det er hva jeg vil. Jeg vil ha ferie, og jeg vil fiske.
Fellesferien er den verste tiden å ta ferie. Alle står i kø for å feriere, på flyplasser, på festivaler og på campingen. Kø for å handle, kø før å vente, kø for å fylle bensin – og kø bare for å stå litt i kø.
Sensommerferie er et bedre valg. Helt klart. Ting er mer avslappet. Alle idiotene er da tilbake på båsen i fjøset der de er plassert, og dermed har jeg verden mer for meg selv.
Nå i august har jeg roughly 100k til overs på brukskontoen, etter utgifter, sparing, forsikringer og annet – noe som burde holde til litt ferie. Forbruket mitt er ikke all verden uansett. Kanskje tar jeg et par måneder fri.
Som Don Quijote sa til Sancho Panza: «Skjebnen styrer vår lykke mer gunstig enn vi kunne forvente.»
Jeg har bøker som er ulest, podcaster som ikke er hørt, tekster som er uferdige og en novelle å pusse ferdig. Jeg vil forelske meg i veien og asfalten igjen. Jeg vil kjenne regndråper som treffer meg i 90 kilometer i timen. Og, jeg vil ha ørret. Selvfisket og filetert ørret, rullet i mel, salt og pepper, stekt i smør på bål. Kaffe etterpå.
Kanskje mest av alt vil jeg nyte det å gi faen. Det er jeg forresten ganske flink til. Hvis jeg skal skryte på meg et talent, må det være egenskapen jeg har til herlig likegyldighet overfor alt som har med verden å gjøre. Med årene har jeg blitt veldig god til det.
Retten til å være lykkelig uvitende er ofte underkommunisert. La samfunnet seile sin egen sjø, med energikrise, boligkrakk, finanskrise, pandemi, krig, stress og den økende risikoen med voldelig ekstremisme og terror. Det angår ikke meg.
Mens jeg gjør det jeg liker best, kan de få sitte der, de selvhøytidelige med systemjobb og kaffemaskin. De som må gå rundt og tro på «trans» og «multikultur» og «antirasisme», bare for å få lov til å jobbe, for å berike eierne sine.
De kan ta seg en bolle.
