Jeg hater og jeg elsker. Hvorfor gjør jeg dette, spør du kanskje?
Jeg vet ikke. Men jeg kjenner det hende og pines.
– Catullus
I
Demmer du opp en bekk vil den bare forøke seg, og det jeg nektes, villes sterkere. Denne kjensgjerningen er bakgrunnen for konseptet Det forsterkede ønske, som siden det er lett å påvise alle steder, må stå sentralt; korte nevnte eksempler i steinalderens Venus-figur, krigerritualet, menneskets seksualitet og den unge manns dataspill, men også i alle religioner og i menneskets grunnvesen; eterens avtrykk og iboende eterens kvalitet. Alle disse gjennomsyres av ønsker som har forøket seg i sin kraft idet de har blitt forsøkt avklippet. Den naturlige strøm av instinkter kan ikke tøyles eller ødelegges, fordi instinktet til ikke å ha et instinkt også er et instinkt, og av den grunn at hvert instinkt, samme hvilke særpreg og grad av avanserthet, springer fra samme utgangspunkt og ender på det samme sted.
Først er det nødvendig med noen avklaringer. Jeg er en tilhenger av vilje, både dets besittelse og et viljesystem i en verden av evig tilblivelse. Det gjør meg beslektet med Nietzsche og Schopenhauer, og av disse er mitt blod viet førstnevnte. Nietzsches vilje til makt aksepteres, men ikke uten sterke forbehold, og der Schopenhauers metafysikk er tilkortkommen, forløser han seg i empirien og tanken om en artsvilje. Likevel, når jeg snakker om menneskets mangeartede instinkter og reduserer dem til tre distinkte områder, vil man lett kunne beskylde meg for å være en materialist. Jeg mener at her er intet misforhold. Mennesket er som alle andre biologiske vesener en selvrefererende datamaskin, og det vi ønsker, ønsker vi pågrunn av summen av alle forfedre. Bakgrunnen for at disse trekkene ble presset inn i vår opplevde virkelighet, skyldes viljen.
Tre instinkter: Spis, overlev, reproduser. All menneskelig aktivitet og selv vår største høyde kan tilbakeføres til en av disse imperativer. Det som ikke ekspanderer, må dø, og derfor vil vi alltid stå i fortærelsen – av vår verden og av oss selv. Selv det høyeste kunstverk har samme validitet som en fjær i hatten for å imponere damene. Der påfuglen demonstrer sin styrke ved å gi seg selv handicap, kan vi se for oss en steinaldermann skjære ut en fløyte eller gi seg fjærpryd med samme utgangspunkt som en rødbrystet fugl, og kjensgjerningen vedblir: Menn har farger, kvinner har det ikke. Menn kan unntaksvis utvise litt variasjon i sin personlighet, mens det gjennom verdenshistorien har eksistert kun en eneste kvinne. Selvmordet er et spørsmål om overlevelse, ikke av individet, men for at det med en «Medisin for leger» skal ryddes plass i livet, og på den måten er selvmordet eller selvantennelsen i en strid det eneste uttrykk for altruisme som kan finnes, idet hver entitet operer i sin egeninteresse alene. Samme hvordan du snur og vender på deg, vil du finne deg selv i summen av ditt opphav og forstå at du kan ikke være annet. Asketen og den gode forsøker bare å utslette seg selv. Det er underlig hvordan det er de svakeste menn som forsøker å besørge sin egen erstatning.
Med utgangspunkt i steinalderens voluptuøse Venus-figurer stod Det forsterkede ønske klart for meg, og selv om det skulle bevises at hver slik figur er forfalsket eller egentlig betyr noe helt annet, er detaljer for idioter, og med Hegel: Dersom virkeligheten og mine konsepter ikke enes, må virkeligheten vike. Slik som mine sannheter er mange, ikke en, er mine eksempler mange. I dette: Hvorfor fokuset på kvinnelig velnærthet, fedme og svulmende bryster? Jo, her er det snakk om hunger. Ikke bare en hunger mot de svulmende bryster, men vitnesbyrdet om hungersnød. Næring kom ikke lett til vårt opphav i urtiden, de fleste var underernærte og man stod alltid et naturfenomen unna en katastrofe. Hva kan vel være verre enn et bryst som nekter å avgi melk? Hva hvis naturen er dette brystet som nekter å avgi gaver, og derfor er en stor fiende? Det forsterkede ønske er følgelig en kompensasjon som forøker graden og kvaliteten av det som har blitt nektet, og vi kan ikke hjelpe for å alltid gi vitnesbyrd og et avtrykk av oss selv med våre virkende hender. Ethvert uttrykk er et slikt vitnesbyrd, og ethvert uttrykk et bevis for en hjelpeløshet. Rasjonalistens behov for kontroll vitner om at her har man slett ikke hatt kontroll, ei heller kan man noensinne ha det.
Hva? Naturen en fiende? Fiender som nekter deg noe? (Den andre er per definisjon en fiende og din fornekter). Det er nærliggende å trekke inn begrepet ressentiment, enkelt forstått som det engelske resentment som oppstår når man føler seg underlegen. (Det gjør man alltid, idet mennesket aldri var udødelig eller ubegrenset). Og sannelig, Nietzsches begrep om ressentiment og mitt eget Det forsterkede ønske må være tvillingkonsepter, for der den ene oppstår, må den andre også være, og de to kan heller ikke atskilles. I den grad ressentimentet betinger nærværet til en annen entitet, må man forstå at å nekte noen noe alltid er en fiendtlig handling, og at man aldri forholder seg til et vakuum. For visse er tilværelsen selv et stort monstrum. Der Nietzsche fokuserer på underlegenhetsfølelsen og den sublimerende effekt denne har på egen kraft, og den undergravende effekt sublimeringen har mot den andre, legger jeg til Det forsterkede ønske som det kompensatoriske uttrykk for denne underlegenhetsfølelsen, som er dømt til alltid å oppstå utav menneskets finittet, og som siden virker som dypeste indre motiv. Et bilde må med denne erkjennelsen alltid bli sett i et litt annet lys.
Nietzsche mente at det ikke var mulig å forholde seg til en forsmedelse uten å føle hevngjerrighet, og at hver klage allerede inneholder en hevn. Likeledes må Det forsterkede ønske oppstå utifra tilværelsens betingelse alene, idet verden til forskjell fra oss er, målt i tid, et ubegrenset sted. Hva da med Nietzsches påstand at en vilje som ikke brukes vil forfalle? Hvordan kan dette henge sammen med ønsker som aldri kan dø? Dette vil jeg tilbakeføre til det selvutslettende instinkt, paradoksalt nok en del av vår overlevelsesevne som art. En soldat ofrer seg for en nasjon og arv som med det blir sterkere, og den gamle kan ved hungersnød vandre ut i kulden på storfamiliens vegne. Viljens manifestasjon kan være en muskel, som hvis den ikke brukes vil svinne hen og kanskje forsvinne helt. Slikt sett synes Nietzsche å ha rett. Det er også sant at en muskelmann vil overta. Muskelens nærvær er muskelens krav, på samme måte som kroppsform godt på vei kan indikere en persons temperament. Det asketiske instinkt er erkjennelsen om egen overflødighet, og man gjør sitt for å sikre – egen overlevelse – ved selvmord. Ikke minst er denne utslettelsen en god måte å bevare egen integritet. Dette foregår som oftest foran en eller annen form for gudebilde via Det forsterkede ønske, for all vår forståelse og alle våre grunner, endog mangelen på en grunn, kan bare arte seg som symbol i en verden der alt er en analogi for noe annet, og dette kan kun kommuniseres gjennom tilsvarende analogi.
II
For vi må for all del ikke anta at et instinkt som ble stanset, kanskje hamret ned på mest mulig brutalt vis, ikke skal finnes. Snarere har det nå forøket seg i styrke, i kvalitet eller kvantitet begge, til punktet at man finner sin grunn i noe langt høyere enn den opprinnelige. Hvor mange er det ikke som har forgått foran eget gudebilde? Hver eneste dag blir mange ganger jordens befolkning drept i de unge menns dataspill. Det sier litt om den menneskelige blodtørst og den kompensatoriske aktivitet som tross alt foregår.
I Slaraffenland formår man ingenting, mens pølser formelig flyr inn munnen på latsabbene. Til forskjell er Neverland preget av frentisk aktivitet. Resultatet er dessverre stort sett det samme både for dagdrivere og de som flittig anvender seg av leken og de blinkende lysene i en spillehall. Man sitter igjen uten gevinst og utbytte.
Jeg har selv sett eksempler der den spinkle ble feid unna på fotballbanen. Idet det tusles slukøret derifra har ønsket om muskler, risiko og glamour bare forøket seg. I et slående eksempel bevitnet jeg hvordan bildene fra skjermen til en som har frasagt seg all fysikalitet viste de mest steroidpumpede muskler, idet drømmebildet ble flydd inn med flagrende bandana via helikopter, svingende på et gigantisk maskingevær og prekende det mest brutale garderobesnakk – snakk som drømmeieren antakelig ikke engang ville våge å tenke i klarhet for seg selv. Det er de som har blitt feid unna som i størst grad oppsøker den kompensatoriske aktivitet, der den vinnende bare bruker dette som nok en form for atspredelse. Bruket av dop følger samme mønster. For der dopet er eneste glede, blir det den eneste demon. De som, slik det er, har flere ben å stå på, kan gå derifra ved et skuldertrekk. Manglende foreldre bør være bakgrunnen for de fleste anklager hvor man bruker nytelse for å kompensere for en opprinnelig smerte.
Pornografien er naturlig å nevne i denne sammenheng. Her er det ikke krigens erobring og sverdslag som viser seg, men det som skulle vært fruktene av en vellykket inntakelse av en by. Problemet er at disse fruktene nå kan bivånes i ubegrenset antall og på ubegrensede måter gjennom en internettlinje i høyhastighet, uten at noe arbeid har blitt gjort eller noen sverdslag har blitt utvekslet. Slik det er, det som kommer gratis mister ikke bare sin verdi, det vil snarligen bli en anti-verdi. Det store flertall av unge menn i dag blir introdusert til seksualiteten gjennom pornografi, en kjensgjerning vi ennå ikke kan påvise konsekvensene av. Sikkert er det at pornografien har en avstumpende effekt som på en uakseptabel måte øker terskelen for attrå i den virkelige verden. Gjennom dataspillet og pornografien har hele generasjoner blitt kjøpt fri fra sine interesser og egentlige ønsker.
Når man snakker om alle onde ting i verden, forbrytelser, likhetsideologier og overgrep, må man skjønne at det er passiviteten og manglende vrede som muliggjør disses tilstedeværelse. Det er jo meningen at sinte unge menn skal forandre verden. Nå blir intet gjort, og når noe først skjer, arter det seg gjennom som skoleskyting eller et attentat mot en symbolgruppe. Disse tilfellene er mer å regne som et glamorøst selvmord fremfor en virkelig forandring. Det er den praktiske tilståelse på at man har mistet alt håp. Man ble fanget i hamsterhjulet til sitt Det forsterkede ønske, og først da det var forsent, innså man tilstanden og sannheten om sitt liv: Hamsterhjulet kan spinne og gå, det utretter ingenting og det er ment til å holde deg hvor du er. Om jeg skal gi et råd til de såkalte Incels (De i ufrivillig sølibat). Dette har du antakelig stort sett besørget på egen hånd. Steng den brede vei, og du vil finne en vei. Du er skapt for å bruke dine ressurser for å tvinge, lure, kjøpe, stjele eller underkue deg en kvinne. Du er nesten garantert å lykkes, så lenge du tar steget ut av ditt hamsterhjul. Husk også på at byttet egentlig vil bli fanget. Kvinner er antakelig kloke nok til å unnslippe, hvis det var det som var målsetningen, men nå er det nå engang slik at de krever en jeger som følger sine spor, oppsøkende de steder med lette trinn og lettsinn, samt forøvrige former for overfladisk pyntedukkeri.
Med dette i hu og mente er det en stor fare med Det forsterkede ønske. Vi kan rent fanges av vår kompensatoriske aktivitet, slik at vi ikke blir annet enn vitnesbyrdet om vår egen tilkortkommenhet. Et vitnesbyrd en klok mann og alle kvinner med letthet kan avlese. Burde vi ikke da søke å tone det mest mulig ned, være mest mulig jordnære? Ikke nødvendigvis. Riktignok unnslipper en nese vendt mot jorden og den med korte perspektiver en del fallgruber, men han er også begrenset av rekkevidden til sin horisont. Skal du formå noe, må du ville det, og for å ville det, må du kunne se det, ha en forestilling eller forutanelse om at dette er noe du burde ha, og at du ikke skal fornektes. Jordnære menn er ikke egnet til en høy stilling. De er, mer eller mindre, verktøy blant jord og rust. Det er meningen at den med horisontenes rekkevidde skal plukke dem opp på veien – og siden forkaste dem. Hammerens og sagens horisont er liten og funksjon er direkte forbundet med form. Så også med små menn.
Hvor kan vi finne sunne utslag av Det forsterkede ønske? Vi kan se for oss det klassiske krigerritet i en primitiv stamme, som gjenkommer alle steder med en oppadgående sol og som forsvant gradvis i mørket etterlatt av svunne riker. En femtenårig steinaldergutt vil være en kriger, han er ikke en kriger, men han gjør seg til kriger ved å tre inn i symbolenes verden og ta på seg aspektet til ett eller annet villdyr. Symbolet, som samtidig er tilkjennegivelsen og den formavgrensede ramme rundt Det forsterkede ønske, bekken gitt midlertidig fasong og stillstand av sin demning, fungerer nå som normgivende ideal og ansporelse. Ved å se for seg et slikt idealbilde, vil man gjøre sitt for å handle deretter. Brudd med idealet vil innebære smerte, slik at ferden mot idealet ledsages av både positive og negative insentiver. Visualiseringen er viktig for å opprettholde et stadig handlingsmønster som står i henhold til ideal. Skillelinjen fra pornografien og dataspillet er handling, men ikke bare handling. Det krever innsats å visualisere et bilde, hvor man i dataspillet gjerne er den passive mottaker av bilder andre har skapt, riktignok med det forbehold at man må oppsøke drømmemaskinen selv, og at et samfunn, også en primitiv stamme, vil legge føringer på de bilder man ser – og tillater seg å se.
Bortsett fra dataspilleren og den passive drømmemotakeren, hvem har feil forhold til krigerritet eller et bilde med kraft? Rasjonalisten vil ikke vite av noen visualisering og tar avstand fra en verden som ikke er tilstede – Man kunne jo spekulere i at verden stadig blir til fordi noen, eller noe har sett det for seg. Med det går rasjonalisten glipp av kraften i et trompetstøt, aktelsen i en uniform og de vaiende bannere, de energier som bor og forløser seg i et gudebilde. Disse kan fungere som ansporelse for seg og sin egen side, samtidig som trompetstøtet ikke bare blåser mot i egne soldater, det skaper frykt hos motparten. Som med Newtons energilover, våre symboler og bilder er ikke unndratt og vil virke begge veier. Hvis alle ting var like og likestilte (noe de aldri er) ville våpen navngitt Panther og Panzershreck gjøre mer skade enn et tilsvarende som bare har en nummerdesignasjon. Estetikk er ofte et hint om stridsevne, det er sant, men vi må ta det lengre – Estetikk er stridsevne. Hvorfor skulle ikke den som akter seg selv, gi seg et godt navn?
På motsatt hold vil symbolrytteren i for stor grad forveksle årsak og virkning (men hva er en årsak, og hva er en virkning i et virkende, interkonnektivt og sirkulært univers?) Rettere sagt, symbolrytteren skaper en årsak som stort sett er uten virkning. Man kan dyppe en lilla stein i vannet og feste den til pannen. Stein og staffasje gir en ikke gudenes visdom av den grunn. På den måten vil den overtroiske symbolrytter minne om dataspilleren. Det skapes et bilde som skal være løsningen på alt, uten at man handler på en måte som følger bildets retningslinjer. Har du en utvalgt gud, må du akte ham, og ting kommer ikke uten offer.
I hvilken grad skal man anvende seg av bilder, symboler, navn og trompetstøt for å slå seg frem i verden, fremfor å være trygt rotfestet i jordens salt og ekte kapabiliteter? Nå er det jo slik at med Konfutse, du kan fordi du sier at du kan, og ingen var vel mer jordfestet enn ham (en avspeiling av himmelens prinsipper) Svaret må være at det alltid er en gradering. Det er egentlig aldri et ja eller nei i verden, heller ikke noe definitivt, ikke engang forestillingen om noe som er EN. Hvem vet hvor fryktsomme fiendens soldater er, og om ikke plystrende piler og fanfarer kan drive dem på flukt? Opp inntil nylig var flyangrep og deres effekt først og fremst psykologisk. Hvem kan avgjøre hvor mye motivasjon en strevende kan behøve, og jo høyere ambisjonen, eller vanskeligere sti, jo mer kunne man vel trenge av en Galadriels lampe. Pragmatikerne med Machiavelli hadde nok et stort poeng – Det kommer alltid an på. Men svaret er ikke nei, som med rasjonalisten, eller ja med symbolrytteren. Alltid er det et spørsmål om fargestyrken i bildet som trer frem.
III
Ingen burde bli overrasket over hvordan det vi kaller de himmelske sfærer og høyeste høye er tett forbundet med jordlige behov, selv der hvor motivene er rent basale og ved en misforståelse blir ansett som vulgære. Det er svært liten forskjell på en dataspillhelt og Herkules når det kommer til stykket. Religionen er naturlig nok ikke fritatt Det forsterkede ønske, snarere har området heller vært dets hovedarena gjennom menneskehetens historie, sammen med kunsten og de militære symboler og standarder. Det etymologiske opphav til begrepet religion er ukjent, men er sannsynligvis knyttet til «korrekt metode,» som sammen med memoriseringen av eksakt kunnskap var en kjerneverdi i den hedenske verden. Mange kulturer har ikke hatt et eget begrep om religion, og aktiviteten har falt innunder lovsfæren, som i den islamske verden. Det vediske begrepet dharma som favner religiøse aktiviteter, betyr da også lov. Det er nok ressentimentet som først og fremst skaper lover, man ønsker kontroll der ingen kontroll er og ikke kan være, for alt man oppnår er å omdirigere elvestrømmen. Men om moral er det direkte resultat av ressentiment og en følelse av mindreverdighet hos de som er stilt overfor de overveldende naturkrefter i mennesket, er den kompensatoriske aktivitet det bakenforliggende motiv. Forestillingen om kontroll, rasjonalitet og en væren i form av allmenngyldige, universelle og uforanderlige lover, er i seg selv et symbol, bare et temmelig platt og fargeløst ett. Mangelen på farger kommer alltid der det er mye ressentiment, det ser vi i svart/hvitt-bildene hos musikere som dyrker døden.
For å i ytterligere grad vise interaksjonen mellom ressentiment og Det forsterkede ønske, viser jeg til denne enkle modellen:
For å klarere grunnen for avklaringsmonstrene: Et symbol kan forstås som det analogiske uttrykk for Det forsterkede ønske, vår kompensatoriske aktivitet. Intellektuelt sett vil utstrakt bruk av analogier kalles symbolisme, og egentlig er all vår tenkning underlagt en slik ramme, siden den eksakte enhet ikke finnes og all viten bare kan kommuniseres indirekte, gjennom symbol, tegn og allegori. Innenfor vår intellektuelle horisont finnes likevel forestillingen om eksakte definisjoner, det er dette jeg kaller rasjonalisme. På motsatt hold vil avgrunnsteori innebære oppløsningen av enhver form og hvert begrep, men ikke egentlig, fordi nihil og en avgrunn er i seg selv enkle og primitive analogier, og begrepene blir gjerne oppløst av rasjonalister som ikke kan bære dem, eller som ønsker seg den energien som blir forløst i øyeblikket av slik en nedbrytende aktivitet, uten at de maktet å ta steget inn i symbolet, som fremfor alt er liv. Noter dette: Symbol og moral kan ikke sameksistere annet enn som hverandres ugjendrivelige skygge. Alle med en forhøyet følelse vet at moral er skjønnhetens fiende. På motsatt hold utgjør hvert symbol en moral som gir et krav om egen implementering. Dermed kastes skyggen i hver retning. Symbolet skiller seg ad fra moralen som via ressentimentets hardnende effekt søker å skrenke inn dets analogiske interkonnektivitet med alle ting. (En vakker kvinne er et vitnesbyrd om helvete. All skjønnhet bygger på en evighet med lidelse og strid, men moralisten tror at man kan skille det fordelaktige fra det ufordelaktige hos hver delaktige.). Moralen på sin side, er et symbol uten vakker form, og foruten farger.
Når man kritiserer religionen, den korrekte metode og det som kalles lov, må man også kritisere Gud eller selve gudsbegrepet som jo er brukt som lovenes begrunnelse. Snarere er gudsbegrepet den unnskyldning som ligger bak, noe som igjen bare kan være vitnesbyrdet om oss selv, vårt egenuttrykk som oppblåst avtrykk. Ja, du aner nok hvor jeg sikter hen, og jeg skal gjøre mine finter om til støt. Om man taler om en allvitende, allmektig og allestedstilværende Gud, er det snakk om uttrykket for en stor hjelpeløshet, kanskje den største hjelpeløshet av dem alle. Gudsbegrepet har sprengt rammen for den spesifikke egenskap og blitt noe som med Epikurs Gudsbevis er en filosofisk umulighet, og som derfor, per ekstensjon er urimelig å ha for noe menneske, og hvis man skulle ha det, ja, da er man en svekling. Alle ens svakheter, ens følelse av å ligge lavt, ja så lavt som mulig, ble bevitnet av denne formen som formår å være alt, men som er tom. Alfa og Omega, alt og ingenting, er tross alt nøyaktig det samme. Vi som er kloke søker oss det som ligger mellom Alfa og Omega.
For jeg har ikke sagt at man aldri skal ha en lov eller at man aldri skal ha en gud, lovens grunngiver. Men vi har vel kommet til punktet i vår historie at vi bør være ærlige om at bakenfor ligger et: Jeg vil. Jeg kontrollerer kvinner fordi jeg vil kontrollere kvinner. Jeg er territorial fordi jeg vil være territorial. Jeg hevner meg fordi jeg vil hevne meg, og fremfor alt har jeg min egeninteresse. Første steg mot nobelhet og ærlighet er å være sann mot sine instinkter, det er sant. Det er også steget mot å ha en ærlig tanke, en tanke som er holdbar i lengden og som kan holde vann. Alt annet er uholdbart og bør straks kastets på søppeldyngen, slik som hele den vestlige filosofiske tradisjon med Kant og hans avleggere og forlengere. De av oss som har våknet og ser hva denne tradisjonen har gjort, vil søke å begrave det senile liket så dypt som mulig. I dag er vår fremste Gud likheten, som Alfa og Omega har skapningen bare tredd inn i en ny form – Det er noe som ikke er mulig og som ikke kan finnes.
Så lenge egenskapen er spesifikk, vil den være et ærlig vitnesbyrd om jeg vil, og derfor være et uttrykk for en gyldig gud, noe krigeren som ikke er en kriger, men som vil være en kriger kan søke seg mot med sine idealer. Dette gjelder også hvis guddommen eller idealbildet rommer et vidt sett med arketyper som står i konjunksjon. Den gamle tids Wotan rommer både Merkurs rolle som psykopomp (Romerne tok han for å være Merkur), aspektet som den gamle vise og naturen til en mørk stormgud. Det spesifikke gir et dypt feste til livet, det altomfavnende ender med å favne intet. De hedenske religioner var da også livssunne i den grad at de tillot sunne utfoldelser av Det forsterkede ønske, mens de monoteistiske religioner har alle skapt en lovorden basert på ressentiment, og med det sagt nei til livet og det vakre. Ikke at man alltid skal drukne seg i et bilde og ikke at man aldri skal lage en lov, for svaret var alltid Noe mellom et ja og nei.
Det er jo en fordel når ting er på linje og stjernene står harmonisk plassert. Hver religion bør holde et visst følge med sjelsanrettelsen til sine tilbedere. Jødenes religion er etnisk basert og de var alltid et bokens og lovens folk. På den måten har jeg ikke noe å klage på. Andre av oss har en ganske annen anrettelse, og vi bør derfor ikle oss en annen drakt. Sport, lek, sirkus og fanteri var alltid fremmed for jøden, idet det ikke bringer et konkret resultat, og som handelsfolk har de alltid måttet fokusere på bunnlinjen. Jeg vil minne om at for den gamle greker var de Olympiske leker et religiøst anliggende, og ser man på sportsfanatikere idag, er det ikke mye som har forandret seg. Det er slående hvordan både gresk-romersk og norrøn religion mangler en guddom for skrift og visdom. I siste tilfelle er den personifiserte Saga knyttet til en muntlig tradisjon, og i første tilfelle var de mangeartede kunstarter i form av museene, opprinnelig beskjeftiget med hymner, sang og spill. Man må til Babylons Nabu for å finne en fullverdig guddom for visdom og skrift (uten at jeg med det vil fornærme verken formidable Saga eller hin yndige Kleio), og på den måten kan vi si at hebreerne ble sin eldgamle fiende, bare i forsterket grad (et hint). Kropp var det altså alltid der stråler fra kveldssolen skinner, det, og den åpne og hemningsløse utøvelse. Det er på den Olympiske arena vi kan ta på oss aspektet til mange av våre guder, og være ærlige om det. Se, straks ble vi som naturlige herremennesker så mye sunnere.
De største krefter må som solen uttømme sin energi fra øyeblikk til øyeblikk, mens en kald månestein tviholder på sin vesle varme, stjålet fra den andre entitet som ikke lar seg vøre, ikke engang et eneste øyeblikk av den tid som er en evighet.
Også våre kvinner ville ha godt av å tillates å ha et strengt og endog grusomt åsyn, istedet for all denne skammen som følger en lovreligion. Ressentiment var alltid Abrahamitten (benevnelsen brukes i bred forstand og omtaler ikke den sørgelige sekten av nyere art) og de blodfattige buddhisters vei (Sørgelig er det like fullt), og ressentiment var det de som kritiserte de gamle lovreligioner fant. Som William Blake sa det: De som tøyler lidenskap, gjør det fordi deres er svak nok til å tøyles. Jeg vil ha en religion av bildet og av livet – livets avtrykk.
IV
Skal jeg strekke det langt (og det må man alltid om man har høy temperatur) kan jeg undre på om begreper som ressentiment og Det forsterkede ønske ikke har et festepunkt i metafysikken. Jeg foretrekker å stå et sted mellom det metafysiske (utenfor verden) og fysiske (i verden), for i den grad verden er et fysisk sted og en sirkel av tid, er det også et sted med gjenkommende mønstre – et magisk sted. Jeg behøver ikke undre meg lenge, svaret gir seg selv. Innledningsvis sa jeg jo at disse fenomenene vi finner i menneskelig psykologi er så lette å påvise at de må stå sentralt. Den menneskelige aktivitet er bare nok et uttrykk for noe som er mer dyptliggende, alt det et menneske gjør er tripp-trapp-tresko fra en mer underliggende metafysikk eller magisk fysikk, kall det hva du ønsker. Senere skal jeg komme med nye konsepter rundt en modifisert vilje til makt, men jeg kan enkelt plassere ressentiment og Det forsterkede ønske i en fysisk kontekst. La meg med største enkelthet forklare deg alt sammen:
Jeg går gjennom et landskap, og landskapet forandrer meg. Dette er sant for selv de største rovdyr. Det forsterkede ønske er etterdønningen av et stort nærvær, og der landet er vinterdekket, blir pelsen hvit. Trommeslag fra for lenge siden drønner fortsatt gjennom meg. Jeg også, er et avtrykk. Kast en stein i vannet, og ringene vil forplante seg. Legg en stein i leire, og du skaper et avtrykk som står gjennom tiden. I begge tilfeller er det snakk om forøkelsen av et nærvær, noe som er første trinn for Det forsterkede ønske, lenge før det med viljen presses opp til den menneskelige forestilling og psykologi. Instinktene er en stødig strøm og den andre entitet vil alltid sørge for at strømningen forøker seg, hver gang den møter motstand og en demning. Kast så en stein på en klippe, og den vil (nok et hint) prelle av. Legg en stein på metall, og den ligger stødig. I disse tilfeller har vi å gjøre med forherdelsen og det første trinn for det vi kaller ressentiment, som når presset opp til den menneskelige sfære er hardhet og forsvar mot å bli overveldet av den andre entitet, om nå denne fikk berøre deg i førstningen. Men her er en nøkkel, kjære leser, og jeg vil at du skal lære å bruke den: Alt er tosidig (egentlig flersidig). Man kan ikke unngå å bli berørt og med det skape et avtrykk av den andre. Man kan heller ikke unnlate å gjøre motstand og med det forherde seg. En klippe kan ikke unnlate å gråte når du kaster steiner, og vil tilslutt sprekke. Likegyldig hva intensjon og resultat var (det samme), både avtrykk og forherdelse er dømt til å finne sted, og derfor er de sammenbundet til å være hverandres skygge. Den myke og ettergivende skaper bilder og avtrykk med seg selv. Den harde blir hardere, til fjellet sprekker og bildet endelig trer frem.
Enhver persepsjon av virkeligheten er et symbol. Ved å kaste ditt ideal over andre, vil de ofte etterstrebe å fylle idealets form. På den måten vil avtrykket av et avtrykk fortsette å forplante seg gjennom tid og rom. Mange store dåder ble gjort på grunn av en barndom, og grunnen til at verden kan fortone seg som en underlig drøm, er like nærliggende som all sannhet er: Drømmer eier verden og bare kan beskrives som et sted der drøm overtar for drøm etter først å ha avsatt sitt særpreg.
Man vil seg sin overmann, og med det tar man på seg sin overmanns aspekt. Jøden ble en sterkere babyloner og vi som frykter ingen sannhet og bryter ut av jødisk-kristen tradisjon, skal bli en sterkere jøde. I første tilfelle skjedde mekanismen gjennom hat og ressentiment, i andre tilfelle skal det skje gjennom overbærende kjærlighet, men skje skal det like fullt, for man kan ikke unnlate å være i berøring med verden. Om fremtiden kan vi si: Enhver utviklingslinje ekspanderer til den kollapser. Fremtiden er altså en karikatur, en klovn, en ape. Man vet ikke om man skal gråte eller le, inntil man endelig forstår: Ut fra karikaturen skal det reise seg en guddom. Bak Kali Yugas mørke og Ragnaroks kaos i våre egne myter, vinker lysguden Balder.
Skjønnhet er den blomst som er avfødt av smerte.
Hvorom allting er, har jeg besvart Catullus’ innledende spørsmål og utviklet et konsept som favner all menneskelige virksomhet, inkludert den til den døde vitenskap. Hvem i dette landet kan måle seg under tevling i åndenes rike?
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion