Et stykke pressehistorie ble skrevet onsdag, da PFU behandlet to klager mot «Filter Nyheter». Publikasjonen ble frikjent i én klage, og felt i en annen.
Tendensiøse holdninger hos norske medier og PFU skapte god komedie onsdag formiddag.
Under behandlingen av PFU-sak 146/20 ble det mye hodebry for PFU.
En periode på 36 dager ble under behandlingen plutselig til «to uker». Trolig fordi PFU opplevde dette som opportunt, i den hensikt å bagatellisere en sein omtale av rettskraftig frifinnelse i en straffesak.
Men en NRK-ansatt kunne til alt hell korrigerte dette helt til slutt, med å påpeke at 36 dager er «rundt en måned».
Noe han fikk skryt av de andre for å påpeke.
Selv mener jeg dette var litt vittig.
Både PFU og «Filter» la mye vekt på at frifinnelsen i den omtalte saken ikke var rettskraftig da klagen kom inn. Men de nevnte ikke at domfellelsen i samme sak ble omtalt før den var rettskraftig.
At en rettsavgjørelse er rettskraftig er åpenbart bare viktig ved omtale av frifinnelse, og ikke ved omtale av domfellelse.
Jeg elsker sånt. Det er faktisk humor på sitt aller beste.
Twitter som redaksjonell plattform
Men det virkelig komiske er hvordan det å vente over én måned med å omtale en rettskraftig frifinnelse, på redaksjonell spalteplass, plutselig er blitt helt greit.
Dette selv om du tidligere har slått stort opp om domfellelse i samme sak, med navn og bilder. En domfellelse som ikke på noe tidspunkt har vært rettskraftig.
En slik påfallende sein omtale av rettskraftig frifinnelse er altså helt greit. Forutsatt at du retweeter NRKs omtale av den aktuelle frifinnelsen på Twitter.
Vel. Kremt. Host. Hark.
Jeg tar uansett PFUs avgjørelse til etterretning. Men jeg er fremdeles i tvil om alle lesere av norske medier er aktive på Twitter, og dermed får med seg alt der.
At PFU ikke har en mer firkantet og «rettslig» tilnærming til eget regelverk, skaper unektelig en del uheldige bivirkninger og tolkninger. Men at jeg nå i prinsippet kan søke opptak i Norsk Redaktørforening, på bakgrunn av at Twitter-kontoen min kan være en redaksjonell plattform, er en interessant tanke.
Læringsverdi
Det ble også påpekt av PFU at sak 146/20 har en viss læringsverdi. Noe jeg er svært enig i.
Vi kan lære at det kan være utrolig underholdende å sende inn slike prinsipielle «testsaker» til et PFU som må forholde seg til et relativt flytende presseetisk regelverk.
Vi kan også lære at det kanskje neste gang ikke er nok å ha opplyst om frifinnelser med å retweete NRK.
Det er hva vi kan lære her.
Men kanskje mest av alt kan vi lære en ting eller to om menneskelig psykologi og gruppedynamikk. Nærmere bestemt såkalt stammementalitet.
Mediene og PFU har åpenbart sterke egeninteresser i å angripe alle de ser på som «politiske motstandere». Samtidig som de pleier hverandres omdømme og relasjoner.
Og det er som forventet. Slik adferd er en del av det primitive menneskets natur. Å ta vare på inngruppen, mens man angriper utgruppen er instinktivt.
Jeg har selv tidligere gjort meg skyldig i ha skjendet denne stammens religiøse overbevisninger, og fornærmet noen av stammekrigerne. Jeg har også skjendet en lokal stammehøvding i Oppland Arbeiderblad. Derfor er jeg ansett som persona non grata av norske medier og miljøet deres.
Og jeg har ikke akkurat gitt dem noen geiter som kompensasjon heller. Så de forblir sure.
Det får jeg bare tåle.
Men stammementaliteten er for sterk. Det er å håpe at norske medier, og miljøene rundt, snart beveger seg videre fra paleolittisk tid.
Oogabooga. Ugh ugh.
NTNU-ansatt vant frem
Filter ble også felt på punkt 3.2 i VVp i dag.
Punkt 3.2 sier:
Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.
Det er utvilsomt blant de alvorligste punktene som et medie kan bli felt på, da punktet handler om å gi opplysninger som ikke er korrekte. Det er også blant de mest vanlige punktene som norske medier felles på i PFU.
Bakgrunnen for fellelsen denne gang er at publikasjonen tidligere har kunnet «avsløre» at en NTNU-ansatt har stått bak en Facebook-konto, som har blitt brukt til å publisere politisk ukorrekte vitser.
Ingenting ulovlig har skjedd. Det er bare det at vitsene har blitt oppfattet som rasistiske og fremmedfiendtlige.
Dette har da skjedd uten at Filter har kunnet dokumentere på noen måte at det er den NTNU-ansatte mannen som faktisk står bak. Det er bare noe som Filter har hevdet, uten å ha grunnlag for det.
I PFU-avgjørelsen heter det:
Det utvalget imidlertid reagerer på, er at Filter Nyheter er så konstaterende. Ut ifra det som kan leses i artiklene, har ikke Filter Nyheter dokumentert at det er klager som står bak kontoen og har skrevet dette. Når klager i tillegg avviser å ha skrevet de omstridte kommentarene, er det enda større grunn til å ta nødvendige forbehold. PFU mener derfor at artiklene kommer i strid med VVP 3.2.
Filter Nyheter har brutt god presseskikk på punkt 3.2 i Vær varsom-plakaten.
Klønete av Filter. Veldig klønete.
Men, altså. Hallo. Hva gjør man ikke for å ramme folk som kritiserer flerkulturens skyggesider?
Å klage til PFU
Klager til pressens selvdømmeorgan har ingen reelle konsekvenser for innklagede medier.
I noen tilfeller kan det være at medier tar sjansen på å bli felt i PFU, bare de kan ramme noen med usanne eller tvilsomme publiseringer. I andre tilfeller er medier så rutinerte på fellelser, at det knapt nok spiller noen rolle fra eller til.
Uansett er det bare å dure på som vanlig. Pressens selvdømmeordning gjør det den er ment å gjøre, nemlig å skape et inntrykk av at de tar ansvar. Såkalt redaktøransvar.
Kanskje kunne det ha vært en tilsvarende løsning også i andre bransjer? Som i helsesektoren.
«Helsefaglig utvalg konkluderer med at legene ved sykehuset brøt Vær Lege-plakaten punkt 11.7, da de amputerte feil bein på deg i fjor.»
Eller hva med i transportbransjen?
«Transportfaglig utvalg konkluderer med at Piotrz brøt Kjør Lastebil-plakaten punkt 4.7 da han fyllekjørte med 2,1 i promille, og frontkolliderte med et annet vogntog.»
For slik å unngå rettslige etterspill i domstolene, og samtidig skape et inntrykk av å ta ansvar.
Flere utenomrettslige «shariadomstoler» er kanskje akkurat det vi trenger, for å kunne bevege oss videre som sivilisasjon.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion