En falsk høyreside skaper i dag forvirring blant mange. Den kan enkelt gjenkjennes på hva den gjør, og hva den ikke gjør.
Kulturmarxisme – også kjent som bolsjevisme – utgjør i dag en formidabel trussel mot vestlige stater og folkegrupper.
For å nå sine ideologiske mål bruker bolsjevismen propagandistiske metoder, som ofte bare er gjenkjennelige for den som har erfaring og kunnskaper om den type ting. At disse metodene blir akseptert eller ignorert av relativt mange mennesker, gjør at bolsjevismen blir svært farlig.
Les også: Råd for høyresiden
Bolsjevismens propaganda utformes ut fra prinsippet om at hensikten helliger middelet. Dette medfører at metoder som løgn og sladder, terrorisering av individet og massene, ran, brannstiftelse, vold, streiker, opptøyer, spionasje og sabotase er blitt relativt vanlig. Disse ekstraordinære metodene for å påvirke massene blir implementert hensynsløst og nådeløst på alle vestlige samfunn.
Målet til bolsjevismen er et nytt samfunn, og en ny samfunnsorden. Fortrinnsvis basert på såkalt multikultur, identitetspolitikk og frykt.
For å nå sine mål er bolsjevismen nødt til å være tilpasningsdyktig for situasjoner. Den tar på seg en intellektuell maske når den står overfor intellektuelle miljøer. Den er bourgeois overfor borgerskapet. På samme måte er den proletarisk overfor proletariatet. Den er mild og passiv der hvor en slik holdning er passende, og den er ondskapsfull og nådeløs når den treffer opposisjon som må undertrykkes.
Kun personer som er kompetente og erfarne nok til å se bak bolsjevismens metoder, de som ser drivkraften bak den, er i stand til å iverkesette de nødvendige tiltakene for å motarbeide den.
Falske konservative
Et klart eksempel på en falsk høyreside, og falsk konservatisme, er publikasjonen Minerva.
Jeg har siden oppstarten vært en aktiv lytter av den såkalte Minervapodden, med redaktør Nils August Andresen. En podcast som i stor grad reflekterer det øvrige innholdet i publikasjonen, samt de holdningene som ligger til grunn for den type «konservatisme» de prøver å selge.
I hovedtrekk er budskapet oppsummert med følgende:
- Vær en tankeløs forbruker. Ta del i den globale økonomien. Ikke støtt dine lokale butikker, når du kan spare noen få kroner på å kjøpe ting fra utenlandske nettbutikker.
- Snylt på samfunnet. Lev på pressestøtte og vær en bolighai.
- Fremstill uvesentligheter som viktige, og pludre i det vide og det brede over nevnte uvesenteligheter. Samtidig som man avfeier de virkelig store spørsmålene som irrelevante.
- Engasjer deg i meningsløse trivialiteter som fotball.
- Spre forakt mot kristne og Europas kristne kulturarv. Vær en ateist. Fornekt alle verdier. Omfavn nihilismen.
- Legaliser prostisusjon, gambling og narkotiske rusmidler.
- Knus kjernefamilien som institusjon. Vær en «frigjort» alenemor.
De ber folk bryte med tradisjoner, verdier og røtter.
Budskapet som disse selverklærte konservative fremmer har ingenting med konservatisme å gjøre. Tvert imot. Alt dette er sentrale ideologiske direktiver for nettopp bolsjevismen – eller kulturmarxisme som ideologien også kalles.
I tillegg har Minerva utført flere grove personangrep på virkelige konservative. For å diskreditere idéene og filosofien som disse menneskene bærer. Samtidig som de unngår å diskutere sak.
Også andre aktører går frem på samme måte, med å proklamere seg selv som «konservative» – mens de i realiteten prøver å pushe globalisme, verdifornektelse og den nye samfunnsordenen som bolsjevismen søker å oppnå. Her kan jeg nevne aktører som partiet Høyre, avisen Aftenposten og tenketanken Civita.
Alle disse påberoper seg et konservativt standpunkt. Men i realiteten er de aktører som driver aktiv subversjon og brønnpissing.
På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler?
Matt 7,16
Jeg tror det er viktig at man vet å kjenne igjen disse aktørene, for hva de virkelig er.
Virkelige konservative
For å fortsette denne forklaringen, vil jeg igjen bruke redaktør Nils August Andresen som eksempel. Selv om han trolig ikke er blant de aller verste. Jeg vil også trekke inn personer som Jan Arild Snoen og Karin Abraham. Alle sammen tilknyttet Minerva.
Den viktigste forskjellen på meg og Andresen er at jeg kjenner verdien av arbeid, innsats og penger. Jeg har en reflektert forståelse av konseptet næring før tæring.
Som arbeider har jeg jobbet og skattet for hvert eneste kronestykke som jeg har i lommen. I motsetning til Andresen, som får mine og dine skattepenger for å drive bloggen sin. Til alt overmål sørger jeg for at personer som Nils August Andresen, Karin Abraham og Jan Arild Snoen har tilgang på toalettpapir for å tørke seg bak med. Toalettpapir de kan kjøpe for de skattepengene som jeg betaler til staten, og som de får utbetalt som støtte.
Disse «konservative» snylter med andre ord på andre. Både når det gjelder andres arbeid, og andres ressurser.
Jeg er derimot konservativ på det viset at jeg ønsker å være en nyttig del av det maskineriet som utgjør samfunnet vi lever i. Videre søker jeg som forbruker å støtte opp om nærbutikken, den lokale restauranten og lokale bønder. Jeg betaler gjerne noen kroner ekstra for at «kjøpmann Hansen» nede i gata skal kunne fortsette å drive butikken sin.
I og med at jeg ser verdien av å være et nyttig lite tannhjul i det store maskineriet, er jeg selvfølgelig opptatt av at de som er unge i dag skal gjøre det samme som oss voksne. Derfor tar jeg avstand fra narkotika, og er motstander av legalisering.
Jeg er også motstander av at dattera til naboen skal bli overfalt og gruppevoldtatt. Så jeg er prinsipielt negativ til masseinnvandring fra MENA–landene. Men jeg klarer å ha to tanker i hodet samtidig også her. Jeg setter også veldig stor pris på de troende muslimene som jeg bor rundt og snakker med. Fordi troende muslimer vet å ivareta sentrale og viktige ting som kjernefamilien. De bringer med seg konservative verdier til et samfunn i fritt fall. Og det gjør meg veldig glad og optimistisk.
Noe som bringer meg inn på temaet om gråsonene.
De ubestemmelige
I gråsonene mellom falske og ekte konservative finner vi aktører som Document, Human Rights Service (HRS) og Resett. Aktører som i noen grad har forståelse for bevaring av de elementene som har gjort Europa så vellykket. Men som samtidig også fremstår som forvirrede og usikre.
HRS er trolig den minst konservative av disse. Fortrinnsvis raser de mot islam og muslimer. Noe som i og for seg kan være berettiget, all den tid islam ikke har røtter i Europa. Men dette faller samtidig på sin egen urimelighet, når troende muslimer representerer konservative verdier som Vesten nå begynner å mangle.
Troende muslimer som jeg snakker med legger på samme måte merke til det tapet av verdier som vestlige land gjennomgår. De observerer på samme måte som jeg den stadige fremveksten av ateisme, rusbruk, promiskuitet og verdifornektelse som preger våre samfunn.
Document er i likhet med HRS monomant opptatte av islam og muslimer. Men de har samtidig en større åpenhet og forståelse for tradisjonelle kristne verdier, som kjernefamilien. Document har en rekke gode og oppbyggelige tekster om viktigheten av nettopp kjernefamilien. Samtidig som de kritiserer oppløsningen av denne institusjonen. Dette mener jeg er prisverdig.
Resett er også fornuftige når det gjelder legalisering av narkotika. De har brutt litt med «normen» for hva norske medier fremmer, og publisert artikler som også er kritiske. Dette er selvfølgelig bra.
Men alle disse tre mer eller mindre konservative aktørene mangler klare rammer for hva nøyaktig de ønsker å konservere. Dette til tross for at de hardnakket promoterer seg selv som konservative. Denne mangelen på klare definisjoner er en skavank som de har. En mangel som de burde rette på.
For hva er vel konservativisme dersom man ikke vet helt klart og tydelig hva man søker å bevare – og hva som i motsatt fall på ingen måte er verdt å bevare? Ingenting.
At Resett nå (etter å ha fått en kald skulder av Redaktørforeningen) tør å åpent kritisere miljøer som de tidligere har vært tilbakeholdne med å kritisere, er også bra. Men det kommer trolig som en konsekvens av at de først måtte lære seg hvordan bolsjevismen agerer.
Trolig er de i ferd med å forstå hva det er de står overfor. I det minste så langt det er mulig å se dette, fra de aspektene som de har.
Uheldige splittelser
Jeg og andre biter oss merke i at den cerebrale høyresiden i Norge er preget av konflikter. Om alt fra hvordan de håndterer uenigheter om hvem som skal være «kongen på haugen» i ubetydelige mikropartier og løst sammensatte organisasjoner – til hvordan de vedtar hvilke kjepphester de skal ri på. Eller hvordan de krangler om hvem som skal administrere alle de ulike Facebook-gruppene som er preget av mange utropstegn.
Disse aktørene er å anse som det ytre høyre. De fremstår som en overfladisk del av den større entiteten som utgjør den virkelige høyresiden. Som frynser på utsiden av en helhetlig struktur. En struktur som bygger på en betydelig samling av idéer, kunnskaper og erfaringer. Vi som har en dypere interesse for den konservative filosofien, blir dermed et slags indre høyre, for å leke litt med begreper her.
Disse menneskene i de ytre sfærene fremstår ofte som litt forvirret. De forbruker fremdeles statlig propaganda i form av TV, og de har kanskje ikke så mange hyllecentimeter med bøker. I det minste lesbare bøker, som ikke er handlet inn på et garasjesalg for å være til pynt.
Jeg tror det er viktig at vi som er lese- og skriveføre benytter dette til å spre informasjon, i den grad vi kan. I tillegg tror jeg det er viktig at vi evner å berolige og trøste forvirrede og frustrerte mennesker. I stedet for å søke profitt på deres frustrasjoner.
Derfor kommer jeg ikke til å tigge penger for å drive denne nettsiden, eller å dele ut kjepphester som folk kan ri på til de sovner. Det viktige må være å opptre samlende. Være inkluderende hvor dette er mulig. Vise folk at det er noe mer der ute enn den falske «høyresiden» som presenteres i aviser og på TV. Vise at det finnes en genuin konservatisme, som har klare formeninger om hva som er verdt å bevare – og ikke.
Samtidig som vi tar avstand fra organiseringer med navn, logoer, dårlig gjennomtenkte standpunkter og lederskikkelser. Kort forklart en lederløs tilnærming til reell kunnskap og filosofi.
Dette tror jeg kan gi positive resultater på sikt.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion