For mange mennesker er spørsmålet om Gud finnes en veldig sort-hvitt problemstilling. Enten så finnes Gud, eller så finnes Gud ikke.
For kristne, jøder og muslimer er saken enkel. Gud finnes.
For ateister og humanetikere er saken også enkel. Gud finnes ikke.
Selv har jeg en gudstro. Eller, det blir rettere å si at jeg ikke tror at Gud finnes, men at jeg vet at Gud finnes. Det kommer bare an på definisjonene av hva som er Gud.
Mange religiøse, og ikke-religiøse, ser på Gud som en mann i skyene. En mann som hører på bønner, hjelper mennesker i nød, som kan trylle, og som har skapt verden akkurat slik den er i dag. Et slikt syn på Gud er særlig utbredt blant kreasjonister og humanetikere.
For meg derimot, er Gud det abstrakte noe som har gjort tid og rom mulig. En slags kosmisk kraft, som har lagt til rette for at tid og eksistens kan finne sted. Gud er den ukjente faktoren (x), det abstrakte, som har gjort 0 til 1.
Hvorvidt dette er en bevisst entitet vet jeg ikke. Jeg har mine tvil om det. Men at dette abstrakte noe eksisterer, det vet jeg med sikkerhet. Fordi jeg er. Fordi verden er. Fordi alt som er, og tiden selv, har et rom å eksistere i.
Gud hører ikke på bønner
En annen ting jeg vet med sikkerhet, er at Gud ikke hører på menneskers bønner. Bønner om at Gud må skjenke dem rikdom, hell, god helse og fremgang i livet. Bønner om å få leve, og om å få dø. Millioner av dem, samtidig.
Gud er noe langt mer. Og det er veldig synd hvordan vi mennesker reduserer en slik entitet til noe så tarvelig. Til noe så smålig, begrenset og beklagelig.
Gud bryr seg ikke om at lille Mari (4) har kreft, og skal dø. Gud bryr seg ikke om at hele folkegrupper blir utryddet. Gud bryr seg ikke om kriger. Selv de kriger som utkjempes for Guds ord.
Gud er ikke en slik gud.
Selv om Gud eksisterer i hvert sandkorn, i hvert atom, og i hvert molekyl i denne verden.
Vi bør derfor ikke la oss forlede av myndigheter og autoriteter til å fortelle oss hva Gud er, eller hva Gud vil. Ofte i form av kirker, profeter, pastorer – og ateistene som prøver å fortelle oss at Gud ikke eksisterer.
For Gud eksisterer. Vi har bare ikke forståelse for hvordan Gud eksisterer. Gud er overalt rundt oss, til enhver tid. Gud er også i oss. I hver eneste celle, og i hver elektriske impuls i kroppen. I hver eneste partikkel rundt oss.
Gud er eksistensen. Gud er alfa og omega. Først og sist. Gud er begynnelsen og slutten.
I begynnelsen var Ordet.
Johannes 1,1-3
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Og hva er alt?
Gud er eksistens. Universet. Alt som er, har vært, og som vil komme til å være.
Gud er i hvert virus, hvert fjell, hvert tre, hver kule, hver granat og hver bølge på havet. Gud er i hver kjemiske reaksjon, i hvert regnestykke.
Også ting vi ikke liker, som kriger, naturkatastrofer og nød avhenger av Gud for å finne sted.
Gud er i hver dråpe vann. I hvert vindkast.
Ingenting kan være uten Gud. På godt og vondt.
Slik bør vi også forstå Gud. Som noe langt mer enn hva mennesker kan begripe. Som noe mer enn hva de religiøse tekstene forteller oss. Og som noe mer enn hva ateister og humanetikere ser på Gud som.
Kun med å ta inn over oss denne relative størrelsen på ting, kan vi akseptere vår plass i Guds bilde på en fullendt måte.
Så ja, Gud finnes.
Det er heller ikke slik at Guds eksistens og evolusjon er gjensidig utelukkende. Slik mange gjerne later til å tro. Noe må ha gjort tid og sted mulig, slik at evolusjonen har kunnet skje.
Og dette abstrakte noe er Gud.