Mandag publiserte lokalavisen Fosna-Folket et leserinnlegg fra Demokratene. Kort tid etterpå ble innlegget avpublisert, fordi redaktøren fikk panikk.
Da partiet Demokratene etterpå spurte Fosna-Folket hva som skjedde med innlegget som ble avpublisert, fikk de dette svaret:
Vi kommer ikke til å publisere dette innlegget. Årsaken er at dere generaliserer en hel gruppe på grunnlag av det få personer har gjort.
Vennlig hilsen,
Gunn Kari Hegvik
Redaktør i Fosna-Folket
Hvorfor de valgte å publisere leserinnlegget til å begynne med, for å deretter avpublisere det, kommer ikke frem i svaret fra redaktøren.
Teksten det er snakk om bryter ikke med verken etiske retningslinjer eller norsk lov. Det er en fullstendig legitim meningsytring, fra et lovlig politisk parti som vil henvende seg til velgere. I utgangspunktet er ting derfor såre vel.
Problemet er derimot en mangel på pressefrihet. Svært mange norske redaktører lever i en fryktkultur.
Lette å kontrollere
Alle medlemmer av Norsk Redaktørforening i Trøndelag har det fellestrekket at de mangler reell yrkeskompetanse i noe.
De har ingen fagbrev, ingen autorisasjoner, ingen godkjenninger eller profesjonskompetanse. På det ordinære arbeidsmarkedet har de derfor ingen salgbare ferdigheter å tilby. De er enkelt sagt bunnfisker, som er fullstendig prisgitt goodwill fra eierne sine for å ha en jobb å gå til.
Tillater de seg å publisere feil kronikk fra feil aktør, kan det ha store karrieremessige konsekvenser for redaktørene personlig. De kan bli oppfattet som oppviglerske, eller i verste fall bli oppfattet som å motarbeide eierinteresser.
Ingen redaktør gjør lurt i å bli kjent innad i bransjen som «en som publiserer den type kronikker fra den type partier».
I og med at det mest realistiske alternativet til redaktørjobben for mange er å flippe burgere på Shell, sier det seg selv at redaktørene gjør alt de kan for å holde seg «innafor» med miljøet og eierne sine. Politisk korrekthet, konformitet og ideologiske direktiver blir da ekstra viktig å overholde. Effekten av dette fenomenet er store utfordringer for pressefriheten og demokratiet.
Dette er ikke noe jeg trekker opp fra min egen hatt, men advarsler jeg fikk en gang fra en redaktør som har jobbet hele sitt liv i bransjen, og som var like ved å gå av med pensjon.
Overbelånte mennesker som ikke har noe annet sted å gå er derfor ettertraktet i bransjen. Disse styres veldig lett. Det er ikke noen risiko for at de en dag sier til eierne at «nei, dette går jeg ikke med på, da fortsetter jeg heller som veterinær», eller noe. Kvinner og minoriteter uten yrkeskompetanse er spesielt populære i bransjen. Ironisk nok kaller de dette «mangfoldskompetanse».
I bransjen hvor jeg jobber er det noe som heter å sikre overholdelse av standarder. Dette betyr at jeg må ha metoder for å sikre at bransjestandarder for kvalitet blir overholdt med arbeider jeg gjør.
I mediebransjen derimot er det ingenting som heter å sikre overholdelse av redaktørplakaten. Dette kunne som et eksempel vært krav om at redaktørene skal kunne innfri boliglånet sitt, selv om de havner på kant med eierne eller deler av bransjen.
Derfor tror jeg det er blir feil å klandre redaktører i trønderske aviser for litt redaksjonell panikk over en kronikk fra Demokratene. Hvis de en dag får en telefon fra konsernledelsen med anklager som at «du har tatt deg friheter med å publisere kronikker fra folk vi ikke liker oppsynet på», vil det være en problematisk situasjon for dem.
Min erfaring er også at enkelte redaktører vil fornekte at deres egen situasjon er tilfelle, og de vil hevde at jeg tar feil her.
Til disse har jeg en utfordring: Publiser noen artikler som like gjerne kunne vært publisert på Document.no, i pressefrihetens navn, og se hvor lenge du forblir redaktør og hvordan det går med boliglånet ditt.
Noe sånt hadde virkelig vært et interessant stykke mediekritisk redaksjonelt arbeid, for å belyse kritikkverdige forhold i mediebransjen.