Fredag. Jeg sitter på et teppe i gresset, i sola, med en laptop foran meg og drikker kald og god sangria av litt for høy kvalitet. Støl i ræva etter gårsdagens trening. Lett solbrent.
Jeg er midt oppi et prosjekt på 32.000 ord som skal leveres i slutten av neste uke. Med meg på ørene har jeg den algeriske musikeren Ahmed Malek, trolig en av de mest undervurderte musikerne og komponistene gjennom tidene.
Jeg har en regel de gangene jeg drikker på jobb. Det er noe jeg kaller musikkregulering av promille. Det betyr at jeg drikker på kun til musikken blir helt genial, og da stopper jeg opp for å vedlikeholde den promillen. Å drikke noe mer har ingen hensikt, fordi det gjør musikken mer irrelevant.
Typisk er denne sweetspoten to glass med vin eller to halvlitere med øl. Det er også en promille som ikke går utover kvaliteten på det jeg gjør.
Jeg mener det er merkelig at ingen har remixet denne musikken til noe bra rap eller hip hop. Kanskje ingen har hørt om det?
Så her sitter jeg, og gir blankt faen i inflasjon og renteøkning, fordi jeg kan velge om jeg vil ha betalt i euro eller amerikanske dollar. Jeg har nå valgt amerikanske dollar, som holder seg overraskende stabilt.
I og med at jeg skriver dette nå er jeg ferdig for dagen, og jeg skal hjem for å ta meg en svømmetur i resten av sangriaen jeg har der.