Av Steinadler
Jeg fikk sensurert bort en lengre kommentar jeg postet hos Resett. Den er noe relatert til Utøya og 2011.
Artikkelen der – med tittelen «På tide å be om unnskyldning, Erna?», tok utgangspunkt i Erna Solbergs angrep både på ambulansesjåfør Erik Schjenken helt tilbake i 2007, da hun i bloggen sin uttalte seg som om det var opplagt at han var «rasistisk» OG mot «ekstreme antiislamister», i kjølvannet av Anders Behring Breiviks bombeaksjon og massakre på Utøya.
Jeg tok meg bryet med å skrive en ganske lang kommentar hvor jeg påpeker at Solberg lenge har opptrådt som om hun faktisk ønsker å hevne seg på nordmenn generelt.
Mye tilsvarende innstiling finner man jo også på venstresiden – inkludert AUF. Men den er i det minste mer åpen og ærlig.
Men hos slike som Solberg kommer hevntrangen og undergravingen bare til uttrykk mer fordekt, og dermed desverre sannsynligvis også mer effektivt. Det er ganske fascinerende, men psykologisk sett kan det argumenteres for at også Solberg og Breivik har noe vesentlig felles.
Også Breivik gjorde jo absolutt et forsøk på å bli politiker. Men han var ikke «velfungerende» nok. På den annen side så er nettopp det overfladisk sett «velfungerende» absolutt ingen garanti mot at man likevel har med personer å gjøre som drives av hevntrang, med opprinnelse langt tilbake i oppvekstårene.
Den sensurerte kommentaren:
Hun opptrer som om hun faktisk ønsker å hevne seg på nordmenn for et eller annet. Noe langt bak i barne- og ungdomsårene som har etterlatt en hevntrang som aldri kan tilfredsstilles. Det blir som med «Jeppe i baronens seng» når slike kommer til makten. Det politiske er et ferniss om de aldri så mye tror på det selv. Og når det i det hele tatt er mulig for dem å komme til makten så er det nettopp på grunn av en «politisk korrekt» form for sensur, som slett ikke bare omfatter saker som har med innvandring å gjøre. For Solbergs del så er det jo egentlig også kjent at hun begynte å drikke alkohol tidlig i tenårene, og til og med selv skaffet seg dette ved hjelp av falsk legitimasjon. Senere heter det seg at hun kunne «drikke folk under bordet». Men hele spørsmålsstillingen rundt dette er som sensurert bort. Kun i forbindelse med en biografi som ble utgitt for noen få år siden, fikk det litt oppmerksomhet.
Det har også blitt bare mer og mer tydelig at «likestilling» som «politisk sak» også tiltrekker seg personer som selv preges av mindreverdighetsfølelse og hevntrang. Solberg har selv understreket at det som fikk henne til å gå inn i Unge Høyre var «likestilling» og «uhjelp», spesielt utdanning for kvinner i fattige land – altså slett ikke tradisjonelle Høyre-saker. Men desto klarere relatert til henne selv, både i form av kjønn og ved problemer hun selv hadde i skolen med «skrivevansker».
Identifikasjonen med muslimer, innvandrere og «de fattige i Afrika» er på et vis stedfortredende, og har vært det helt siden den gangen. Angripes disse, eller i det hele tatt kritiseres på noen måte, så opptrer hun nærmest automatisk som om hun selv blir angrepet i sin egen identifikasjon med dem. Like fra starten av i tenårene var hun ikke engasjert som konservativ, men altså primært snarere på grunn av venstreorienterte saker. Hva hun ønsker å hevne seg for kan man bare spekulere på. Hvorfor begynte hun egentlig å drikke så tidlig, og var så åpenbart mer enn gjennomsnittlig opptatt av det? Det man vet er at rusmisbruk så godt som alltid handler om å døyve vonde følelser, og at det nettopp er i tenårene det som oftest begynner.
Innvandringspolitikken bærer uansett i stor grad preg av hevntrang fra folk som i liten grad identifiserte seg med den eksisterende norske nasjonen, typisk for SV-ere og de enda lengre ut på venstre side, men også en mer eller mindre bevisst undergraving av nasjonen fra Ap og Høyre etter nederlagene ved folkeavstemingene både i 1972 og 1994. Det gikk tross alt bare noen få år etter 1972 før disse partiene på Stortinget bestemte seg for at Norge skulle være et «multikulturelt» land. Hevnen – og undergravingen, med det langsiktige målet om å redusere Norge til en delstat i EU – begynte overfor nordmenn som selvstendig folk og nasjon sånn sett allerede med stortingsmelding nr. 74 i 1979, og det påfølgende vedtaket om å gjøre Norge til et «multikulturelt» landområde. Det er simpelthen en form for «splitt-og-hersk» som man kunne forvente av de mest fanatiske EF/EU-tilhengerne. Og som bare ble trappet desto mer opp etter nederlaget for disse ved folkeavstemingen i 1994.
Det Solberg skrev om «antiislamistene» er sånn sett uttrykk for en generell avledningsmanøver i forbindelse med hennes egen, og de andre fanatikernes, høyst reelle undergraving av den norske nasjonens sikkerhet og eksistens. Les det nøye én gang til, og tenk over det: Er det islamister som har hovedansvaret om nordmenns sikkerhet og eksistens undergraves, eller er det politikerne som med vitende og vilje, og på tross av gjentatte advarsler opp gjennom årene, har holdt fast ved den samme de facto undergravende kursen:
På bloggen sin nesten fire år senere gjøv hun løs på dem hun kaller for «antiislamistene»:
«For oss som gjennom flere år har deltatt i debatten om innvandring og integrering i Norge, har det vært tydelig at enkelte små grupper utpeker muslimer og islam som en nærmest eksistensiell trussel mot det norske samfunnet. Krasse konspirasjonsteorier og påstander om landsforræderi. Utpekning av en gruppe som fiender av befolkningen. Påstander om at gruppen i det skjulte undergraver samfunnet og truer de nasjonale verdiene. Avhumanisering. Dette er klare og iøynefallende fellestrekk mellom dagens ekstreme antiislamisme og antisemittismen fra tiårene frem til 30-tallet. […] Men de antiislamistene som nå ber om å slippe å holdes ansvarlig for Anders Behring Breiviks handlinger, bør vise unge norske muslimer den samme respekten.»
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion