Gråtende politikere vitner om mennesker som er så følelsesstyrte at de ikke egner seg som ledere. Likevel blir slike mennesker plassert i viktige posisjoner.
I videoen ovenfor ser vi den svenske politikeren Christina Höj Larsen i Vänsterpartiet bryte sammen i gråt på talerstolen i Riksdagen, fordi Sverige vil stramme inn litt på masseinnvandringen.
En av Vänsterpartiets ledamöter, Christina Höj Larsen, bröt på tisdagen ihop i riksdagens talarstol när skärpningar i utlänningslagen debatterades. Nu har videon gått viral i sociala medier.
Det var när betänkandet ”Ändrade regler i utlänningslagen” debatterades som Larsen (V) hade sitt anförande. I betänkandet förslås en rad ändringar ske som som enligt SD och M kommer att leda till kraftigt ökad invandring till Sverige. Det handlar bland annat om att göra det möjligt att bevilja uppehållstillstånd på grund av anknytning till en person som har tidsbegränsat uppehållstillstånd.
Gråtesaken er et klart eksempel på hvordan følelsesstyrte mennesker, fortrinnsvis kvinner, bruker gråt som politisk argument.
Saken vitner om en infantil følelsesregulering hos disse individene. Det vitner også om at følelser er det som kommer i første rekke, og ikke hva som objektivt og nøkternt sett vil være det beste for landet.
Samnytt viser også frem andre videoer av følelsesstyrte og gråtende kvinner i politikken.
Det er rimelig klart at slike mennesker ikke er egnet som ledere. De evner ikke å holde hodet kaldt og forholde seg logisk til problemstillinger.
På samme måte er det når følelsesstyrte kvinner blir kvotert inn i stillinger, verv og kommisjoner. Et nylig eksempel er hvordan den følelsesstyrte kvinnen Begard Reza nå trekker seg fra Ytringsfrihetskommisjonen, fordi hun føler at det er problematisk at også de som mener noe annet enn henne selv skal ha ytringsfrihet.
Hva Begard Reza hadde å gjøre i Ytringsfrihetskommisjonen til å begynne med er vanskelig å si, men hun ble trolig ansett som kvalifisert siden hun er kvinne med global majoritetsbakgrunn, ofte feilaktig omtalt som minoriteter*.
Følelser, ikke fornuft, er det som styrer.
«Kvinnefiendtlig»
Hvis noen påpeker at disse gråtende kvinnelige politikerne er for følelsesstyrte og irrasjonelle til å være ledere, blir man gjerne anklaget for å være «kvinnefiendtlig». Underforstått at det er fiendtlig å legge merke til hvordan disse personene lar seg styre av følelser i stedet for fornuft.
Anklager om «kvinnefiendtlighet» er en del av den ideologiske programmeringen til såkalte NPC-er, altså mennesker som ikke har noen indre monolog, selvstendig tankevirksomhet eller nevneverdig sjelsliv.
De fleste NPC-er er fullstendig avhengige av å bli fortalt hva de skal tenke, mene og føle. De eksisterer i en tilværelse hvor de kun reagerer på stimuli.
Påfallende ofte vil man finne såkalte NPC-er plassert godt ute på den identitetspolitiske venstresiden. Ikke nødvendigvis fordi de har tatt et bevisst standpunkt, men fordi den identitetspolitiske venstresiden lokker dem til seg, og holder dem stimulert med normativ propaganda gjennom massemedier.
Når TV-en forteller dem hvordan de skal reagere på en gitt stimuli, så gjør de dette.
Etterligner menn
Problemet med irrasjonelle og følelsesstyrte kvinnelige politikere har vokst betydelig de siste tiårene. Det snakkes om kvinneandel på valglister og det snakkes om antall kvinner i storpolitikken.
Hvis en politiker er kvinne så blir vedkommende automatisk sett på som mer kvalifisert enn menn. Faktiske kvalifikasjoner og lederegenskaper er tilnærmet ikke relevant lenger.
Dette fører ofte til flaue situasjoner. Eksempelvis når disse kvinnelige politikerne møter pushback og trenger menn til å ordne opp for seg.
Les også: Hole-hetsen skaper grunn til optimisme
En litt morsom detalj er når disse kvinnene i mangel på autoritet prøver å etterligne menn og mannlig autoritet med å klippe håret kort. Noe som bare får dem til å se ut som karikaturer av menn.
Igjen, hvis noen påpeker dette lattervekkende fenomenet så er det angivelig «kvinnefiendtlig».
Jeg tror det er best å ha en åpen diskurs om dette med følelsesstyrte og gråtende kvinner i politikk og maktposisjoner. Å bare ignorere anklager om «kvinnefiendtlighet», mens man påpeker det åpenbare. Trolig er dette et konstruktivt grep for å belyse hvilket problem disse gråtekonene egentlig utgjør i et demokrati.
*Globale majoriteter blir ofte feilaktig omtalt som «minoriteter» som et retorisk grep. I tilfellet Begard Reza finnes det 1,8 milliarder muslimer i verden, og de utgjør nærmere 25 prosent av verdens samlede befolkning. Til sammenligning finnes det kun omtrent fire millioner etniske nordmenn.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion