Konspirasjonsteoretikere og humanetikere (skeptikere) maler ofte med veldig bred pensel når de fremmer sine bastante uttalelser. På flere måter blir de dermed bare to sider av den samme mynten.
Faktisk.no har den 1. og 2. april faktasjekket en del påstander som den norske legen Heiko Santelmann har postet på Facebook.
Faktasjekken er i og for seg helt grei. Men den bærer likevel preg av å være gjort i all hast, og den går ikke tilstrekkelig i dybden av materialet.
Selv blir jeg stående igjen med spørsmål som:
- Hvor tar Santelmann sine underlige påstander fra?
- Er Santelmanns påstander basert på tentative funn eller artefakter i forbindelse med spesifikke undersøkelser?
- Når og hvor ble disse undersøkelsene eventuelt gjort, og hva var resultatet av dem?
Disse spørsmålene forblir ubesvarte, og det mener jeg er uheldig. Først og fremst fordi det legger grunnlag for en videre debatt hvor alle maler med for brede pensler.
Skeptikerne kan hovere og skryte av seg selv. Mens konspirasjonsteoretikerne kan hovere med at «systemet» jobber mot dem.
Til slutt kollapser hele diskursen under sin egen vekt. Og ingen får noe virkelig konstruktivt ut av den.
Unntatt for folk som Gunnar Tjomlid og Henriette Lien, som alle får mulighet til å hovere på hver sin tue. Hvor ingen virkelig er noe bedre enn den andre.
De forurenser bare tematikken på hver sin måte.
Operasjonalisering
Med å male med for bred pensel oppnår man stort sett bare søl. Derfor er det alltid viktig å operasjonalisere. Altså spesifisere, klargjøre og sortere ut det som skal brukes, slik at det blir konkret og forståelig.
Et banalt eksempel vil være at Max Mekker vil forske på alfabetet. Hvorpå Max legger alle bokstavene i en stor haug. Foran seg har han riktig nok alfabetet, og han kan forske på haugen med bokstaver. Men det vil være bedre dersom Max heller tar hver enkelt bokstav for seg, og forsker på den. Det er dette som kan definere operasjonalisering.
Faktisk.no gjør dette delvis, med å ta for seg hver enkelt påstant som Santelmann fremmer. Men de går ikke særlig i dybden. De avfeier alt som konspirasjonsteori og tull. Den samme feilen gjør i grunn også Henriette Lien og Gunnar Tjomlid. Men på hver sin måte.
Den ene tar det meste for god fisk, siden det kommer fra en lege, og en lege er en autoritet. Den andre avfeier alt kontant, fordi Faktisk.no hevder at det er tull. Samme logiske feil. Samme henvisning til autoritet. Samme brede pensel.
Selv mistenker jeg at de funnene som Santelmann viser til kan være såkalte artefakter som dukker opp i forbindelse med forskning. Slike artefakter er abnormaliteter som dukker opp uventet, og som kan gi uventede resultater. Eksempelvis kan slike ting være muggvekst i reagensglass, statistikker som på overflaten ser ut til å følge hverandre, men som ikke gjør det, eller rare målinger som kan skyldes påvirkning av noe.
Sånne rare funn blir gjerne omtalt innen forskermiljøer. De kan også bli publisert som midlertidige eller tentative funn. Men de må tolkes for hva de er. Bare noen resultater som har dukket opp, og som ikke nødvendigvis lar seg etterprøve senere.
Bred, bred pensel
For å virkelig leke litt med fyrstikker her, vil jeg trekke frem Holocaust som et eksempel.
De samme logiske feilslutningene som beskrevet ovenfor, er nemlig også å finne ved såkalt historisk revisjonisme om andre verdenskrig.
Noen kan male med bred pensel og hevde at «ingen jøder ble drept», eller at «ingenting grusomt skjedde». Mens andre kan male med like bred pensel, og på sin side hevde at «alle påstander om hendelser må være sanne». Ofte er det nok også mye følerier bak slike standpunkter.
Ingen av disse tilnærmingene vil objektivt sett være riktige. Fordi det baseres på ugyldige premisser, og males med for bred pensel. Det operasjonaliseres ikke. Alt puttes i en sekk, og forkastes eller aksepteres samtidig.
Selv tar jeg ikke stilling til Holocaust som en helhet. Jeg vet at mye grusomt skjedde. Men jeg har likevel gjort noen interessante observasjoner, som jeg kan trekke frem her.
I løpet av fjoråret brukte jeg noen måneder på å gjøre research rundt de eksperimentene som den tyske legen Josef Mengele skal ha utført. Og bare dette. Disse eksperimentene er omtalt i blader, magasiner, bøker og dokumentarer. Folk skal ha blitt sydd sammen, blitt skåret formålsløst i og fått giftige kjemikalier og syre injisert i øynene.
At jeg ikke har greid å spore opp dokumentasjon på disse eksperimentene fra krigens dager er å forvente. Dokumentasjonen på den type eksperimenter kan selvfølgelig ha blitt ødelagt, slik at ingen skulle finne det.
Men det som derimot overrasker meg er at dokumentasjon fra etterkrigstiden også mangler. Det er naturlig å tenke seg at leger fra hele Europa har måttet behandle hardt skadde mennesker, som overlevde eksperimentene. Til langt ut på 1950- og 1960-tallet, og kanskje også noe senere.
Særlig hos de menneskene som har fortalt om sine opplevelser, om hvordan de ble eksperimentert på, i videoer og dokumentarer.
Det er videre helt naturlig å forvente at rapporter, fotografier, røntgenbilder og annet som dokumenterer skader som beskrevet finnes. Men det er ikke å oppdrive.
Ingenting. Nada. Nil.
Og dette er et eksperiment som jeg oppfordrer enhver til å gjenta etter meg. For å se om de finner det samme tomrommet som jeg har funnet.
Gjør dette meg til en holocaustfornekter? Neppe. Men det gir meg grunn til å anta at historiene om eksperimentene som akkurat legen Josef Mengele skal ha utført, er vandrehistorier. Urbane legender. Konspirasjonsteorier.
Men vil du noen gang se disse skeptikerne gjøre det samme? Neppe. De vil fortsatt male med like bred pensel, som de som fornekter krigens grusomheter som en helhet.
Tabu
Selvfølgelig er mine undersøkelser rundt personen Josef Mengele gjort utelukkende for egen nysgjerrighet. Med de verktøy som er tilgjengelige gjennom universitetet her i Trondheim.
Det vil ikke bli noe vitenskapelig rapport ut av det akkurat. Det er ikke noe som opptar meg så veldig mye. Og funnene vil neppe ha noen avgjørende viktighet for det samfunnet vi lever i. Videre kommer jeg trolig ikke til å berøre tematikken om Holocaust i fremtiden. Det skal ikke være nødvendig.
Men det er likevel en litt morsom anekdote, som jeg liker å trekke frem når jeg vil kritisere de såkalte skeptikerne. Altså selverklærte skeptikere, som gjerne går rundt og faktisk tror på disse klart udokumenterbare påstandene. Samtidig som de fordømmer konspirasjonsteorier og usannheter fra andre.
De burde kanskje holde seg til å kritisere tilhengerne til britiske David Icke. En tulling som tror på romøgler og den type ting. At disse geitebukkene, med hver sin overbevisning, vil stå og stange på hverandre, får bare være for min del.
De flygende apene
Noe som er litt trist med både Henriette Lien og Gunnar Tjomlid, er de dustete tilhengerne som de har. På Facebook og på Twitter. Mennesker som liker, deler, slenger dritt og tar parti – uten å tenke over hva de faktisk holder med. Kort sagt flygende aper, som tilsynelatende utelukkende er styrt av følelser.
Dette gjelder også i noen grad for Faktisk.no. En publikasjon som med fordel kunne ha vært litt mer nøyaktig i møte med ulike typer funn innen forskning. De bør kunne forklare at rare ting kan skyldes unøyaktige målinger, uforutsette resultater og annet.
De bør kunne «åpne den svarte boksen» som den franske filosofen, antropologen og sosiologen Bruno Latour beskriver i bøker som Science in Action. Det er ikke så vanskelig, egentlig. Men det er helt jævlig viktig når man skal begi seg inn på journalistikk om ulike former for forskning og vitenskap.
Men å forklare dette til disse miljøene – alle av dem – er selvfølgleig håpløst. Trolig vil de bare stirre på meg med tomme, fiskeaktige øyne. Så jeg bør ikke ta meg bryet.
Hele diskurser reduseres til gjørmebryting for idioter. Folk som ikke etter beste evne vil forstå særlig annet enn sine egne behov for posering.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion